Siden jeg ble invitert på Facebook i 2007, har jeg søkt etter én person gang etter gang. No results har vært svaret. Søkemotorene er ikke mer behjelpelige: Min medelev fra barneskolen er ikke å finne digitalt.
Det er tyve år siden hun fikk et brev fra meg og noen andre barneskoleelever. Vi hadde skrevet de groveste tingene vi kunne komme på. Om henne, utseendet hennes, hva hun gjorde. Vi tegnet henne som et tykt monster.
Hun ble mobbet, og brevet var en forlengelse av baksnakking, fnising og utestengelse. Vi la det i ranselen hennes.
Først da vi ble tatt gikk det opp for meg hva vi hadde gjort. Hun fikk unnskyldninger og vi ordnet opp – tror jeg. Hun fikk det bedre – tror jeg. For hun flyttet ikke lenge etter, og siden har jeg ikke snakket med henne. Da søkemotorer og sosiale medier åpnet muligheter for ny kontakt med gamle kjente var det derfor hennes navn jeg tastet inn. Og fortsetter å taste.
Fra penn og papir til apper og mms
I håndboken Du er viktigere enn du tror (2014) skriver UNICEF-medarbeider og ekspert på mobbing, Kristin Oudmayer, om digital mobbing. Den er ikke annerledes enn andre typer mobbing, mener forfatteren, den foregår bare andre steder. Som på sms, mms, e-post, Twitter, Facebook, egne eller andres blogger, Skype, Snapchat og Ask.fm.
Det lille brevet vi skrev på barneskolen var stygt. Men det kunne kastes i søppelet, og aldri dukke opp igjen. Brevet var også et håndfast bevis for rektor, og et samvittighetstestamente for oss.
Det gjør ikke mobbemetoden bedre. Men hva hadde vi, mobberne, gjort den gangen dersom vi hadde smarttelefoner tilgjengelig?
Ville de stygge ordene blitt sendt henne på Ask.fm? Kunne vi sendt henne mms-bilder av tjukke figurer? Hadde vi invadert henne via telefonen, etter skoletid, kanskje på kveldene og til og med på natten? Ville hun sagt fra til noen? Hvor langt kunne vi gått dersom vi aldri ble tatt? Ville noen av oss sagt stopp?
Tilgjengelighet på godt og vondt
Mange barn vet hva som er greit å gjøre på nett, men en del synes det er vanskelig å vite hva de kan gjøre dersom de ser at noen blir mobbet på nettet.
Å gripe inn kan være en risiko for selv å bli mobbet, skriver Oudmayer.
At frykten for å bli plaget er så stor at man kan la andre i stikken sier ikke at noen er feige eller mindre snille. Det sier derimot mye om hvor alvorlig det er å bli utsatt for mobbing.
Straffeloven gjenspeiler det samme: § 390 og § 390a sier at man kan få bøter eller fengsel for å skremme, plage eller krenke privatlivets fred.
Samtidig som adgangen til mobbemetoder er større enn noen gang med nye nettarenaer, er mottiltakene tilgjengelige samme sted.
Sider som slettmeg.no, dubestemmer.no og korspahalsen.no har gode tips og råd til hva foreldre, skolen og barn selv kan foreta seg mot digital mobbing.
Nettet åpner også for muligheter for de som ikke har så mye til felles med de på skolen til å finne nye venner og sin egen klikk – bokstavelig talt.
Men blant alle mulighetene det digitale livet åpner for, har jeg fortsatt ikke funnet en måte virkelig å få sagt unnskyld på.
Tilbakemeldinger eller kritikk?
- Twitter: Ingeborgborg
- Facebook: IngeborgSenneset
- Instagram: IngeborgSenneset
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter