Kommentar

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet!

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Det offentlige har mye å lære av det private museets suksess, skriver kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås.

Tiårets kulturåpning. Det nye Astrup Fearnley-museet gjør Norge større - og gir Oslo nye byrom som vil bli populære. Det offentlige har mye å lære av det private museets suksess.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet», skråler eiendomsmeglere når de blir spurt om faktorene som avgjør hvor attraktiv en eiendom er. Det samme gjelder museer.

Astrup Fearnley-museet (eller «Astrup Fearnley Museet», som de av uforklarlige grunner skriver) har samlinger i verdensklasse. Nå har de fått arkitektur av samme format og med en helt spesiell beliggenhet på Tjuvholmen i Oslo: tre bygninger på 7000 kvadratmeter som rommer mer internasjonal samtidskunst enn det noensinne er blitt vist i Norge. Museet kan godt få 200 000 besøkende årlig. Det er nær det doble av Munch-museet.

Samtidig har Nasjonalmuseet knapt råd til å kjøpe samtidskunst, og det er ennå ikke fattet noe vedtak om et nytt Munch-museum.

Kontrasten til det offentlige

At Astrup Fearnley-museet nå står ferdig og markerer den siste av tre intense åpningsdager i dag, er en sterk kontrast til det offentliges trøbbel når det gjelder å gi oss et anstendig nytt Munch-museum.

Norske byggestrider er ofte preget av spørsmålet om beliggenhet. Slik var det med Operaen. Slik er det nå med Munch-prosjektet.

Astrup Fearnley har ikke bare en misunnelsesverdig beliggenhet, men skaper selv nye steder, nye byrom: en lav, bred bro der man kan stå og se utover mot sjøen eller innover den snorrette aksen mot Rådhuset. Rom på rom der man i tillegg til kunsten kan se ferger og cruiseskip gli forbi på fjorden utenfor. Bevegelsene i omgivelsene skaper et museum som selv er i bevegelse.

Jeg skjønner godt at 250 utenlandske journalister er kommet til Oslo for den tre dager lange åpningen. I går kveld var det stjernespekket middag for spesielt inviterte fra internasjonalt kunstliv, blant andre Damien Hirst og Jeff Koons. Folk flest slipper til i dag.

De gjør Oslo større

For mange vil det være første møte med Tjuvholmen, som er i ferd med å bli en ny, tiltrekkende bydel midt i Oslo. Renzo Pianos Astrup Fearnley-museum er kronen på verket, toppen av kransekaken. Museet gjør hovedstaden større: en ny park med skulpturer, en sandstrand midt i byen, en kanal, en rekke promenader og større og mindre plasser mellom bygningene.

Tilblivelseshistorien er spesiell. Astrup Fearnley er et privat, stiftelsesbasert museum.

Nybygget til 600 millioner er bekostet av utbygger Tjuvholmen KS, som Selvaag-gruppen og Aspelin Ramm står bak. Byggingen har gått utmerket, på budsjett og etter tidsplanen — i motsetning til så mange statlige og kommunale byggeprosjekter.

Astrup Fearnley får bygningen gratis. Hvorfor denne modellen? Jo, bygningen er del av Tjuvholmen-utbyggernes tomtebetaling til det kommunale Oslo Havn.

Roper på «staten»

Mens museumsgründer Hans Rasmus Astrup og direktør Gunnar Kvaran har finpusset på åpningsarrangementene de siste ukene, har andre deler av det sterkt offentlig dominerte norske kulturlivet ropt på «staten».

Det skjedde da bygården der Henrik Ibsens leilighet og Ibsenmuseet ligger, skulle selges. Noen fryktet privat barbari. Heldigvis rakk ingen å få gjennomslag for statlig kjøp av bygården før Christian Ringnes kjøpte den og sikret leilighetens og museets fremtid.

Ropene på «staten» hørtes også da Edvard Munchs arvinger denne uken ba kulturminister Hadia Tajik (Ap) ta ansvar og «rydde opp» i striden rundt Munch-museet. Jeg tror ikke det er noen løsning, og lite tyder på at «staten» er bedre egnet til å «rydde opp». Oslo-politikerne blir enige. Altfor sent, men de skjønner endelig alvoret nå, som forvaltere av det meste av arven etter Norges fremste kunstner.

Trolig kommer det i løpet av høsten et resultat som er et stabilt kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Det ser ut til at Lambda i Bjørvika kan bli realisert, mener sentrale og godt informerte politiske kilder av ulike politisk farge.

Insinuasjoner og ubehag

Jeg trenger for øvrig ikke gå i arkivene for å finne eksempler på mistenksomheten mot private løsninger i kulturlivet. Det holder å lese Dagbladet. Torsdag hadde kunstkritiker Erlend Hammer en kommentar under tittelen «Pirat eller flaggskip?» Uten argumenter, men desto rikere på insinuerende mistenkeliggjøring. Der fastslår han at både nybygget og selve eksistensen av Astrup Fearnley tydeliggjør de uklare grensene mellom privat og offentlig. Ja, han har en «ubehagelig smak i munnen».

Hans liksom-­kritiske ubehag er nok ideologisk betinget, og fakta hjelper neppe på dét: Astrup Fearnley er rett og slett privat, ikke offentlig. Samlingene er bygget opp med private midler gjennom tiår.

Det er mulig å kritisere hva de kjøper inn. Et museum kan ha slagsider, og Astrup Fearnley blir beskyldt for å være en USA-orientert gutteklubb i sine innkjøpspreferanser. På den annen side skrev kunstkritiker Lars Elton i VG i går at det snarere er et problem at samlingen mangler retning. Altså, ikke for tydelig, men for utydelig.

Bestemmer selv sin profil

Uansett er det en privat institusjons privilegium og frihet å bestemme sin profil selv. Det offentlige Museet for samtidskunst har vært en uinteressant institusjon i flere år. Derfor finnes ikke noe annet sted å se høydepunkter fra de siste tiårenes internasjonale kunst enn Astrup Fearnley.

Dette faktum burde institusjonene i det offentlig finansierte Kunst-Norge være stolt av og bruke til å skjerpe måten de utøver sin egen jobb på. Alle vi andre bør være ganske glade for at det finnes flere maktsentra i norsk kulturliv enn de offentlige.

En rekke museer opplever kraftig besøksvekst. Det fortjener de, og vi. For de former mennesker, gir opplevelser og forteller historier vi aldri blir ferdige med å fortelle. Dessuten er de ofte gode steder å være.

For to uker siden åpnet Stavangers nye, store konserthus. Lykkelig den by, heldig det land som kan innvie slike kulturbygninger - iallfall når de virkelig fylles av folk. All politisk uthaling og horribel offentlig saksbehandling til tross.

At det er mulig å rigge til adskillig mer vellykkede prosesser, vil noen tusen Oslo-folk selv kunne se sluttresultatet av i dag, når de vandrer rundt i det perfekt beliggende nye Astrup Fearnley-museet.

Les også

  1. Festhelg for folket

  2. Klima-argumentet som forsvant

  3. Signalbygg uten støy

Les mer om

  1. Kultur