Kommentar

Etterforskning av vold mot barn er prioritert. Det virker bare ikke sånn.

  • Inge D. Hanssen (rettskommentator)
    Inge D. Hanssen (rettskommentator)

Når ingen av foreldrene dømmes for volden, er det et svik mot «Jakob».

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bistandsadvokat Brit Kjelleberg mener at «mye har gått galt i denne saken».

Helsesøster Solveig Ude er «rystet og sjokkert» over at ingen er dømt for volden mot «Jakob».

Jeg har ingen problemer med å følge dem.

Det verste er etter min mening at påtalemyndighetens opptreden satte lagmannsretten sjakk matt rent bevismessig. Derfor ble også faren frifunnet for volden mot den seks uker gamle gutten – etter at moren var blitt frifunnet i tingretten.

  • Retten er sikker på at en av foreldrene påførte «Jakob» 19 ribbensbrudd. Likevel blir ingen dømt for volden.

Ved seksukerskontrollen oppdaget helsesøster Solveig Ude flere blåmerker på «Jakob». Babyen på bildet er et annet barn. Foto: Tor Stenersen

Lang etterforskning

La oss begynne med begynnelsen: Ved seksukerskontrollen 3. juli 2014 oppdaget helsesøster Solveig Ude flere blåmerker på «Jakob». Videre undersøkelser påviste 19 ribbensbrudd i den lille kroppen.

Det står helt klart i Riksadvokatens rundskriv til politimestrene og statsadvokatene at etterforskning av vold mot barn skal prioriteres.

Jeg kan ikke se at det skjedde i denne saken. Det tok to år og tre måneder før mor og far ble tiltalt og saken kom opp for Oslo tingrett i oktober 2016. Da hadde saken blant annet ligget ubehandlet hos statsadvokaten i nesten seks måneder.

Det kaller jeg ikke prioritering!

Lærer aldri?

Skadene på Christoffer Kihle Gjerstads ansikt og kropp bekymret alle. Men ingen varslet. Så døde han. Foto: Jan Tomas Espedal

Jeg trodde at politi og påtalemyndighet hadde lært av Christoffer-saken fra Vestfold og Monika-saken fra Hordaland, men det ser ikke slik ut.

Jeg skrev den gang at «jeg har en vemmelig følelse» av at politiet ikke tar barns rettssikkerhet på alvor. Denne følelsen dukker opp igjen nå.

Familievold.

Bakgrunnen for forhandlingene i tingretten var en tiltale mot mor og far for mishandling av «en slektning i rett nedstigende linje» - paragraf 219 i den gamle straffeloven fra 1902.

Påtalemyndigheten mente altså at begge foreldrene var ansvarlig for mishandlingen, men i grunnlaget for tiltalen var det fornuftig nok tatt med en passus om at de eventuelt kunne dømmes for medvirkning fordi de ikke hadde grepet inn for å forhindre voldsbruken.

Det er såkalt passiv medvirkning, noe mor til Christoffer i sin tid ble dømt for.

Begge var også tiltalt etter den mildere bestemmelsen om å ha latt en person forbli i hjelpeløs tilstand, altså for ikke å ha skaffet «Jakob» legehjelp.

Anket ikke.

10. oktober i fjor falt dommen i tingretten: Mor frifinnes for voldsbruken, far dømmes, og begge dømmes for å ha latt «Jakob» forbli i hjelpeløs tilstand.

Både far og mor anker dommen til lagmannsretten.

Så skjer det ufattelige: Påtalemyndigheten godtar tingrettens frifinnelse av mor for voldsbruk og anker ikke den frifinnende delen av dommen.

Dermed avskjæres lagmannsretten fra en fullstendig behandling av hvem som sto bak mishandlingen. Ankedomstolen ble også fratatt muligheten for å vurdere medvirkeransvaret.

Frifinnelse.

Det tok ytterligere 13 måneder fra tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett behandlet saken. I dommen forklarer lagmannsretten dette med den vanskelige ressurssituasjonen i domstolene.

Et velbegrunnet spark til justisministeren, altså, men det vitner heller ikke om særlig prioritering av saker som gjelder barns rettssikkerhet.

I ankesaken gikk det som det måtte gå. Retten anser det som utvilsomt at ribbensbruddene ikke kan ha vært påført «Jakob» av andre enn foreldrene.

Men hvem?

Mor er allerede rettskraftig frifunnet fordi aktoratet ikke anket. For å dømme far, må lagmannsretten kunne se helt bort fra at mor sto bak mishandlingen. Her hersker den fornuftige tvil – og faren frifinnes også for mishandlingen.

Ut fra det jeg leser i dommen, kan jeg ikke se at lagmannsretten hadde noe annet valg.

Hovedansvaret.

Det er nitrist at ingen dømmes for mishandlingen av «Jakob». Selv når to rettsinstanser er kommet til at en av foreldrene – eller begge – må stå bak.

Hovedansvaret ligger, etter mitt syn, hos påtalemyndigheten som ikke anket tingrettens dom mot mor. Det fratok lagmannsretten muligheten for å vurdere medvirkeransvaret.

Det er i strid med rundskrivet fra Riksadvokaten. Der heter det at det ofte kan være vanskelig å identifisere den direkte voldsutøver i saker om vold mot barn; derfor bør medvirkning nøye vurderes.

Et dårlig signal.

Uten sammenligning for øvrig var det nettopp dette som ble avgjørende i Orderud-saken i sin tid. Alle fire tiltalte ble dømt for medvirkning til overlagt drap. Den dag i dag vet vi ikke hvem som avfyrte de dødelige skuddene på Orderud gård.

I denne saken vet vi hvem som var ansvarlig, men de som mishandlet den seks uker gamle babyen, går fri.

Det gir et dårlig signal om hvordan samfunnet behandler vold mot barn. De aller svakeste av oss.

Les mer om

  1. Vold
  2. Barnemishandling

Flere artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    – Jeg er rystet og sjokkert over at ingen ble dømt for vold i denne saken

  2. NORGE
    Publisert:

    «Jakob»-saken i lagmannsretten: Foreldrene avviser vold

  3. NORGE
    Publisert:

    Retten er sikker på at en av foreldrene påførte «Jakob» 19 ribbensbrudd. Likevel blir ingen dømt for volden.

  4. NORGE
    Publisert:

    «Jakob-saken»: – Vi har mye å lære, sier statsadvokaten

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Elendig rettssikkerhet for små barn

  6. DEBATT
    Publisert:

    «Høyesteretts dom i «Jakob»-saken medfører ikke dårligere rettssikkerhet for barn»