Trutmunn meg her og trutmunn meg der

Forsiden til New York Post<i> </i>4. desember i år. Tabloiden viet hele forsiden til selfie-saken som senere er blitt kalt «verdens verste selfie». Bla for å se flere bilder.

Selfien er i hardt vær. Det moderne selvportrettet krever en balansegang som ikke er lett å beherske. Derfor tabber folk seg ut på sosiale medier.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Det er formiddagssol og desember i New York. En kvinne, kledd i sort kåpe, store solbriller, og hvitt ullskjerf går tur ved Brooklyn Bridge.

Så skjer det noe. I bakgrunnen har en mann klatret opp på en av kablene på hengebroen og gjort seg klar til å hoppe. Hva gjør kvinnen, som ifølge flere øyenvitner ser hele situasjonen?

Hun snur ryggen til broen, finner frem telefonen, og tar en selfie før mannen blir reddet av politiet.

Ahmed Fawad Ashraf

Øyeblikket blir fanget av en fotograf og bildet blir senere publisert i den tabloide, kontroversielle avisen New York Post. Bildet går verden rundt: «Verdens verste selfie». «Nådd et nytt lavmål». «Det mest usmakelige bildet av sorten». «Endetiden er nær».

Årets ord

Selfie er siste skrik.

Kort fortalt: Folk tar bilder av seg selv på armlengdes avstand og deler på kanaler som Facebook og bildedelingsappen Instagram – gjerne med trutmunn, også kalt duckface, og aller helst med oppsperrede øyne.

Nettet er ikke bare oversvømt av slike bilder, men også tips om hvordan en skal ta perfekte selfies – en teknikk er å puste ut rett før bildet blir tatt, så leppene ser sprekkeferdige ut.

I november i år ble selfie kåret til årets nye ord. Utmerkelsen innebærer at ordet er innlemmet og foreviget mellom permene i Oxford English Dictionary. Trolig ble det brukt for første gang på et australsk nettforum i 2002. Siden har teknologien gjort at flere og flere har omfavnet det.

Det moderne selvportrettet blir til

Da nettstedet MySpace var på høyden på midten av forrige tiår og smarttelefonen fortsatt ikke eksisterte, var selfien et amatørmessig selvportrett på baderommet, tatt med blendende flash.

Trutmunnen hadde så vidt tatt form.

Så tok Facebook over. Ved utgangen av 2010 kom smarttelefonen med kamera på begge sider. Samtidig kom Instagram, og vips, det moderne selvportrettet hadde fått ben å løpe med.

Selviscenesettelse

Selfie på vei til begravelse.

Konseptet er forlengst omfavnet av kjendiser og den globale generasjonen, som lever ut sine liv i sosiale medier. Teknikken er enkel, mulighetene uendelige: på badet med kløft eller åpen skjorte, strandbilde på armlengdes avstand, dovne kom-og-ta-meg-øyne i sengen tidlig på morgenen. Likes, likes, likes. "Nydelig bilde av deg", "jævlig bra sixpack", "så vakker på morran, du da". Flere likes, flere bilder. Meg, meg, meg.

«Jeg'et» er det viktigste, utseendet er i fokus, målet er flest mulig kommentarer og bekreftelser på at man er vakker og interessant og lever et spennende liv.

Verre enn babybilder og matporno

Men i sin iver etter å være midtpunkt, blir det også, verden over, tatt en rekke bilder som vekker avsky.

En jente poserer i bikini med bestemorens urne i hånden, en tenåring smiler og gir «thumbs up» foran et smadret bilvrak, en annen har sperret opp øynene og skjærer grimaser i et gasskammer i Auschwitz. I tillegg fins serien «funeral-selfies», som har en egen side på bloggen Tumblr.

Selfie på vei til en begravelse.

Kritikere kaller det den optimale formen for narsissisme og selvopptatthet. De mener «selfie-obsessed» er en mye mer dekkende beskrivelse.

Tidligere i år gjorde tre britiske universiteter en undersøkelse blant 508 personer som hadde en gjennomsnittsalder på 24. Konklusjonen var at de aller fleste synes hyppig publisering av selfies var fremmedgjørende og vanskelig å relatere seg til.

I verste fall får, svarte noen, selvskryten dem til å ta avstand, og flere rangerte selfie høyere på irritasjonsskalaen enn drøye politiske utspill, babybilder og matporno.

Opponerer

I et forsøk på å begrense selvskryten laget Ungdomsorganisasjonen UngHjelp nylig en liste over fjellvettregler på sosiale medier hvor det første budet, ganske strengt formulert, er:

Thou shalt not take for granted that you are the most interesting photographical object on the planet. If that was the case you would probably be famous and rich by now. #selfies

Sol og moro med bestemors aske mellom fingrene.

Spørsmålet er om slike kampanjer treffer, eller om de oppfattes belærende. Sosiale medier er en orgie i positivisme. Du kommer ikke langt ved å kritisere andres oppførsel på sosiale medier. De som legger ut bilder av seg selv, vil si at det er menneskelig å vise seg fra sin beste side. Min side, mine regler, er mantraet.

Forrige uke kom et annet initiativ på Twitter. Amerikanere ble oppfordret til å være #unselfie, altså uegoistiske i julen, som er den tiden de fleste donerer. Hashtagen var en bevisst motsats til #selfie, og ideen var å holde opp en plakat og promotere en veldedig organisasjon folk kunne gi penger til.

Tusenvis fulgte oppfordringen, og eksemplet viser at det går an å gjøre noe nyttig samtidig som har fokus på seg selv.

Å utfordre formatet

Heldigvis er det fortsatt folk som kødder med formatet, er ironiske og har ikke glemt det gode, gamle say-cheese-bildet. Men de færreste bildene byr på noe nytt. Når det eksisterer over 60 millioner selfies på diverse nettsteder, er det lett å bli mett. Hva kommer fremtiden til å si når de en gang begynner å bla tilbake til vår tid og ser hva vi holdt på med?

I 1908 strakte Munch ut armen og tok bilde av seg mens han var innlagt på psykiatrisk klinikk i København. Bildet er ett av de første eksemplene på det vi i dag kaller selfie.

Der sto vi med kamera, oppsperrede øyne, og trutmunn — gjerne flere ganger om dagen, og tok nærbilder av oss selv. Og det var ikke ironisk. Vi var dødsalvorlige. Selfien slik den stort sett fremstår i dag, er gått på tomgang. Det gjelder å se pen og sur og perfekt ut, og alle kopierer hverandre. Har ingen en dårlig dag? Da Edvard Munch allerede i 1908 strakte ut armen og tok et bilde av seg selv, til forveksling likt dagens selfies, var han innlagt på psykiatrisk klinikk i København. I motsetning til bildene i dag, ble det ikke lagt filter på, retusjert eller beskåret.

Hvem tør å blottlegge seg selv på samme måte i dag?