Tårnfrid er død! Leve Tårnfrid!

Blir norske mødres morsfølelse hengende igjen på knaggen i garderoben når ettåringene er levert?

Full barnehagedekning? Ikke noe problem. Foreldrepermisjon? Selvfølgelig. Deltidsstilling? Helst ikke.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det blir antydet at i verdens lykkeligste land er ettåringene våre de minst lykkelige. Det er derfor norske mødre ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

Debatten er ikke ny. Både i nabolandene og her hjemme har det ulmet en stund. Misnøyen rettes mot det sosialdemokratiske kravet om at hele folket skal være i arbeid, og at ettåringene derfor må i barnehagen. Full barnehagedekning? Ikke noe problem. Foreldrepermisjon? Selvfølgelig. Deltidsstilling? Helst ikke.

Morsrollene

De siste dagene har jeg slengt ut agn i forskjellige fora for å fiske etter meninger om ettåringer i barnehagen. Hensikten har vært å få et inntrykk av hvor morsollen står i dette spesielle året med stemmerettsjubileum. Det var en lite krevende oppgave. Meningene var mange, og rollene som trådte frem kretset rundt komiker Otto Jespersens karikatur av Tårnfrid, næringslivstoppen som kaster ungen sin over barnehagegjerdet med imponerende diskoskast.

Mala Wang-Naveen, kommentator

Du har moren som føler det er politisk ukorrekt å ytre et ønske om å være hjemme uttover mammapermisjonen (Tårnfrids motsats). Du har hun som mener at de som vil gå hjemme får ordne seg selv, staten kan til nøds utvide kontantstøtten (Tårnfrids Høyre-stemmende søster). Barnehagearbeidere jeg har snakket med har ristet på hodet og fortalt meg at ingen snakker om hvor mye ettåringene gråter i barnehagen (Tårnfrids barnehagetante).Kvinner med karrierer (Tårnfrid?) har fortalt meg at en hjemmeværende mor i så fall må være en mor som ikke er deprimert, engstelig for karrieren eller høygravid, og at hun bør ha et nettverkt og ressurser til å sosialisere barnet sitt selv om de andre er på jobb.

Kamp på tverke

I Aftenposten skrev nylig husmor og lærer Annehilde Bermingrud atnorske småbarnsforeldre er i ferd med å slite seg ut. Hun viser til at formødrenes kamp for å komme seg ut av hjemmet, ikke betydde at de skulle få mindre tid med barna. Det tok de for gitt at alle forsto. Vår tids kvinnekamp har resultert i at småbarnstiden – disse travle årene som fort er forbi – er ofret på arbeidslivets alter.

Debatten har fått ny giv etter at TV 2s reportasjeserie Vårt lille land i forrige uke refererte til forskning som antyder at det vi holder på med er galskap. Den tyske professoren i adferdspsykologi, Lieselotte Ahnert, ledet et forskningsprosjekt der de målte stresshormonet cortisol hos ettåringer i barnehage. Ikke bare var det høyt ved oppstart, men også høyt fem måneder etter barnehagestart. Dette har overrasket forskere, hevdet programlederen, for vedvarende stress er uheldig for både store og små. Det kan svekke hukommelsen, vår evne til å lære og reduserer immunforsvaret.

Pappaer borte

For at vi ikke skulle gå glipp av hvilket dilemma yrkesaktive mødre og små barn i barnehage utgjør, var reportasjen billedlagt med barn som med store, engstelige øyne, gråt og hyl reagerte på adskillelsen fra mor.

Pappaene hadde av ukjente grunner så å si ingen plass i denne reportasjen, men det hadde to mødre. Mens den ene blottla sin tvil og dårlige samvittighet over å levere barnet i barnehagen, antydet den andre at stressmestring er en del av livet, og at det kan jo hende at barnehagen har helt fine og trygge rammer for dette. Poenget var relevant og det burde ha blitt forfulgt. Ahnerts forskning sier tross alt ikke noe om hvordan det går med barna i det lange løp, og barnehagene de har forsket på har færre pedagogiske ansatte enn de norske barnehagene. Sist, men ikke minst skriver Ahnert selv at dagens forskning viser at små barn i høykvalitetsbarnehager gir tryggere barn.

Med en tetthet av sensitive voksne vil det alltid har et varmt fang å krabbe opp i.

«Mange vil argumentere at det beste for alle ettåringer er at de ikke er i barnehagen. Dårlig samvittighet fører til at kvinner ønsker å gjøre karriere på morsrollen, og derfor velger de å fortelle verden 'se, jeg er en god mor!'»

Ordene tilhører førsteamanuensis Elin Eriksen Ødegaard som leder forskningsprosjektet Barnehagen som danningsarena (2009-2014). Ikke bare er vi et land med verdens beste velferdsordning der regjeringen har satset stort på småbarnsfamiliene, mener Ødegaard. Vi har også forsket mye på barnehagene, og de aller yngste. Faktisk er Norge et foregangsland på barnehageforskning, sier Ødegaard som synes barnehagene i Norge holder høy kvalitet.

Mammaer beklager

I dag på selveste Kvinnedagen kommer Karianne Gamkinn, også kjent som bloggeren Mammadamen ut med boken Beklager, jeg må være mamma . Boken beskriver den langsomme erkjennelsen av at mammalivet ikke etterlot rom for karriere (spesielt ikke under en sjef som undertegnede mener gjør seg fortjent til prisen som Årets Dust). Våkenetter og høye forventninger som stadig måtte nedjusteres, gjorde Gamkinns liv til et uvær av beklagelser overfor alle hun ikke kunne tilfredsstille. Seg selv inkludert.

Min egen livssituasjon går rett inn i flere av problemstillingene skissert i boken. Jeg er også mor til to, en toåring og en ettåring. Døgnet har ikke nok timer, uken har ikke nok dager. Jeg er ingen mester i mestring, men jeg har grunner til å tro at vi kvinner burde ta en prat med gutta når vi kjenner den evinnelig dårlige samvittigheten gnage. En av dem sa for eksempel: «Hvorfor lages det TV-programmer som «Da damene dro» som viser hjelpeløse menn? Hva med da mennene dro? Eller hva med da au pairen dro?»

Nettopp. Hva med å bli flinkere til å fordele den dårlige samvittigheten der det lar seg gjøre?

Beklager ikke

Jeg tror ettåringen min har hatt det fint i barnehagen. Jeg gikk selv i barnehage fra jeg var ett år, og tror ikke dårlig stressmestring er mitt fremste problem. Det skumleste minnet er fra da jeg sluttet for å begynne på skolen. Det hadde vært interessant å se på cortisolnivået mitt da. Selv om barnehage aldri har vært noe jeg anså som skummelt for mine ettåringer, innhentet jeg referanser, og gode barnehager og skoler var med i betraktningen da vi flyttet.

Opplevde jeg de opprivende adskillelsene? Nei. Barnet mitt hylte ikke da vi leverte. Overraskende nok (på både mor og far) krabbet han som regel nysgjerrig inn til barnehagetantene uten å se seg over skulderen. Med øynene ser jeg i dag at de aller fleste barna er hentet innen klokken fire av bevisste foreldre. Mens magefølelsen sier at de ansatte er omsorgsfulle mennesker som er skikket til å ta vare på mitt barn.

Likevel har debatten gjort meg usikker. Hvorfor det?

Begrav henne

Ingenting sårer mer enn antydningen om at man er en dårlig mor eller far. Og det må gjøre vondt for de som så gjerne skulle være hjemme lenger med barna å høre at deltidsarbeid koster samfunnet. De betaler ofte selv en høy pris med både tap av inntekt og pensjonspoeng. Dertil sårende er det for kvinner som lengter tilbake til karrieren å føle seg som kalde mødre som eksperimenterer med sine barns lykke. Vi har til og med forskning på at yrkesaktive mødre i Skandinavia og i Sør— Europa som viser at i nord opplever de høyere grad av konflikt mellom arbeid og familie.

Da resultatene av undersøkelsen forelå i 2010, sa likevel Torill Bull til Aftenposten at kvinner i vår del av Europa kommer best ut på de fleste områder. De oppgir å ha det forskerne kaller høyere subjektivt velvære, mindre økonomisk stress og mer støtte fra omgivelsene.

Kanskje er det derfor på tide å begrave Tårnfrid og la henne gjenoppstå som en mor som både er kjærlig, sliten, kaotisk, tøff i forhandlinger, og tar de pausene hun trenger. Det hadde også vært en fordel om alle ble enige om at vaskedamen fra Polen ikke er et tegn på latskap, men en stor velsignelse. For norske mødre er ikke late. Vi vil bare ikke løpe på høye hæler hele tiden.