Kommentar

Anita Krohn Traaseths bløff om åpenhet | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Det er så lett å forstå at maktens kvinner og menn selv vil definere hvordan mer eller mindre kritisk omtale skal besvares, men det er ikke like lett å akseptere at en direktør i et viktig offentlig eid selskap gjemmer seg bak sin egen blogg, skriver Harald Stanghelle.

Innovasjon Norge-direktøren gir seg selv attest som en «åpen toppleder», men uten å definere hva ekte åpenhet er.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har vært tankevekkende å følge den siste tidens uro i og rundt Innovasjon Norge og selskapets leder. Diskutable lønnsløft, engasjerte blogginnlegg og anklager om ukultur er bare noen av ingrediensene i den mangfoldige retten som er kokt sammen til offentlig avnytelse.

Mest oppsikt vakte det at direktør Anita Krohn Traaseth brukte bloggens form til å svare på offentlig kritikk. Eller rettere: Kritikken ble egentlig ikke besvart. Snarere ble den utdefinert som en «svertekampanje» rettet mot bloggeren, altså direktøren selv. En svertekampanje en mer nøktern styreleder, Per Otto Dyb, riktignok ikke hadde sett noe til.

Gammelt triks

Saken har helt sikkert mange sider. Ikke minst er den et helt lite lærestykke i hvordan offentlig kritikk møtes av vårt tids moderne maktmennesker.

En av de eldste triksene i maktboken er jo nettopp å stemple kritikk og avsløringer som en svertekampanje. Da trenger man ikke tilbakevise den. Stemplingen er jo et forsøk på å utdefinere kritikkens innhold, gjerne også de som bringer den til torgs.

Selvsagt finnes det iscenesatte svertekampanjer, men slike må konkret og dokumenterbart avkles og avsløres. Det holder ikke med en generell stempling, slik Innovasjon Norge-lederen driver med. Da tar tilbakevisningen mer hersketeknikkens form.

Like gammelt er trikset med å bruke sin egen blogg for å svare.

Ny form

Det vil si: Formen er ny, men teknikken er gammel. For slik unngår mennesker med makt åpne, konkrete og vanskelige spørsmål. En pressemelding, et skjermbrevsvar eller en blogg kan gjøre avsenderen til premissleverandør. Slik flyttes definisjonsmakten, i dette tilfellet fra den kritiske journalist og til den lukkede direktør.

Det er så lett å forstå at maktens kvinner og menn selv vil definere hvordan mer eller mindre kritisk omtale skal besvares, men det er ikke like lett å akseptere at en direktør i et viktig offentlig eid selskap gjemmer seg bak sin egen blogg. En direktør må selvsagt ha det privilegium å mislike kritisk omtale, men privilegiet omfatter ikke gleden av å slippe unna uavhengige medier.

Mediesutring?

«Så har dere en litt annerledes og åpen toppleder,» gjengir Dagens Næringsliv Anita Krohn Traaseths skjermbrev til alle de ansatte i Innovasjon Norge. Det vitner om et overraskende lite reflektert forhold til hva åpenhet innebærer. Og dette fra en moderne og medieombrust leder som mer enn en gang har vist at hun til fulle behersker vår tids mange plattformer.

Så vil kanskje Traaseth mene at alt dette bare er sutring fra gammeldagse mediefolk som tviholder på sine privilegier til selv å definere virkeligheten. Det blir for lettvint. For da forstår man heller ikke den uskrevne samfunnskontrakt som ligger i forholdet mellom uavhengige medier og all annen samfunnsmakt.

Den er slett ikke avleggs. Snarere er den viktigere enn noengang i en tid da maktens folk lett forveksler gammeldags taushet i moderne form med ekte åpenhet.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

Sak fra A-magasinet (for abonnenter):

Les også

Fikk de drittpakker i førjulsgave?

Joakim Lund kommenterer:

Les også

  1. Når dritten treffer viften

  2. «En kampanje preget av personlige og politiske agendaer»

Les mer om

  1. Kultur