Kommentar

Kommentar: «Undervis oppdaget jeg at mange senket skuldrene, og ble mindre redd for å komme i samme situasjon som meg» | Mette Bugge

  • Mette Bugge
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når man går inn til legen frisk som en fisk, og ut igjen med kreft med spredning, er det ikke akkurat sosiale medier som er i tankene først.

Aftenpostens journalist Mette Bugge skrev åpent om sin kreftsykdom på Facebook og forteller i denne kommentaren hvorfor.

Likevel valgte jeg, etter å ha vurdert litt for og imot, å skrive om sykdommen, operasjon, strålebehandling, og alt som skjedde i løpet av det halve året jeg var borte fra jobben.Jeg anger ikke et sekund.

Tilbakemeldingene ble en opptur. Jeg åpnet med en melding på egen Facebook-side 2. påskedag, da jeg sjekket inn på Rikshospitalet. I løpet av kort tid mottok jeg over 600 kommentarer og nesten 800 likes, og flere meldinger på messenger. Folk ønsket meg lykke til og kom med oppmuntringer.

Mange som jeg ikke ante hadde hatt kreft fortalte at det hadde gått bra med dem, og det ble mange imaginære klapp på skulderen. Jeg følte at jeg hadde en stor heiagjeng der ute.

Som en reportasjereise

Under oppholdet på sykehuset fortalte jeg om små og store hendelser, pussige ting som skjedde, små humoristiske historier. En alvorlig sykdom er så mye mer enn bare det triste og leie. Det er ikke minst et møte med flotte mennesker i helsevesenet.

Jeg var optimistisk, men fortalte ikke alt. Det av hensyn til mottagerne.

Da strålebehandlingen startet på Radiumhospitalet, kom journalisten i meg virkelig frem. Jeg følte at jeg var på reportasjereise, fordi jeg oppdaget så mye nytt. Når man er vant til å skrive hver eneste dag og ikke kan det lenger fordi man er sykmeldt, var det godt å kunne bruke litt tid på slike oppdateringer. Og jeg fikk et stort publikum som stadig takket for at jeg ville ta dem med på reisen.

  • **Ine Thereze Gransæter fortalte om kreftdiagnosen på Instagram:
Les også

"Folk klager jo over at det er for mange perfekte barn og kantareller i solnedgang på Facebook"

(Sak fra A-magasinet, krever innlogging)**

Hadde hendene på styret

Jeg kjenner mennesker som ikke engang forteller til sin egen familie at de er alvorlig syke. Det må man respektere. Vi er alle forskjellige. Med en jobb som den jeg har, i kontakt med mennesker hver eneste dag, følte jeg det ugreit bare å bli borte uten forklaring. Ved å informere selv tar man kontroll over egen situasjon.

Et hovedpoeng for meg var dessuten at jeg ville gjøre ordet kreft mindre skremmende. Jeg har selv aldri vært redd for den sykdommen, men ordet spredning så jeg ikke på som noe vinnerlodd. Samtidig var det godt å få melding fra flere: «Jeg hadde også spredning. Nå er jeg kreftfri».

Her kan du lese ekspertenes råd:

Les også

- Deling i sosiale medier må ikke bli den nye gullstandarden for kreftpasienter

Finnes ikke fasitsvar

Undervis oppdaget jeg at mange senket skuldrene, og ble mindre redd for å komme i samme situasjon som meg. Slike tilbakemeldinger ble både overraskende og gode. Jeg er selv typen som foretrekker kunnskap fremover ikke å vite.

Over 30.000 mennesker får kreft i Norge hvert år. Flertallet går det bra med. Vi takler alle en slik sykdom forskjellig, og det finnes ikke noe fasitsvar om og hvor bredt man skal gå ut.

Jeg velger å dele én av flere tusen kommentarer som jeg har fått:

«Det gir meg mye å lese hvordan du opplever denne tiden. Og det gleder nok mange som har kreft og kjenner seg igjen. Man er ikke alene.»

Les mer om

  1. Kultur