Kommentar

Norge vet ikke hvordan vi skal holde hva vi lover i klimapolitikken | Ola Storeng

  • Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør

Inge Grødum

Klimapolitikk er ingen politisk vinnersak hverken i USA eller Norge. EU og stadig billigere teknologi er håpene vi må klamre oss til.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et lite år etter Paris-avtalen er Donald Trump valgt til ny amerikansk president. Han mener forestillingen om global oppvarming er en fabrikkert løgn, et kinesisk triks for å skade amerikansk økonomi.

  • Trump vil skrote Paris-avtalen. Spørsmålet er bare hvordan.

Grunntanken i Paris-avtalen - at verdens land skal bli enige om at kravene til utslippskutt skal økes over tid - er nå urealistisk. Det ville kreve at USA og Kina fortsatt sto sammen og presset på.

Zero som motgift mot Trump

Vi trenger noe som kan holde motet oppe. Heldigvis går de teknologiske fremskrittene raskere enn de fleste hadde tenkt seg. Det er temaet for miljøstiftelsen Zeros årlige klimakonferanse, som starter onsdag.

Det kan nå for første gang lages mer elektrisitet fra fornybare kilder enn fra kullkraft - vel å merke når det blåser og solen skinner.

De globale utslippene av klimagasser øker ikke lenger.

Det er viktig, men ikke på langt nær nok.

Når Norge skal redde verden

I Norge, en selvutnevnt pådriver i klimakampen, har Regjeringen og samarbeidspartiene kranglet i ukevis om klimatiltak som er rene bagateller i forhold til forpliktelser Norge alt har påtatt seg.

Det er nesten surrealistisk.

Norges troverdighet henger nå på EU. Brussel blir nå det nye klimapolitiet i Europa, også i Norge.

EU har gjort politiske vedtak om hvordan utslippene av klimagasser skal reduseres kraftig frem mot 2030. Med tverrpolitisk støtte har Regjeringen gått inn for at Norge skal opptre som om vi var medlem av EU.

Da blir Norges klimamål mye mer bindende enn før. Vi har klimaminister Vidar Helgesens ord for det.

Det blir klimabudsjett og årlig rapportering til EU - og sanksjoner hvis vi ikke oppfyller målene. Det kan bli politisk kostbart å hoppe av underveis.

Norge skal få slite

Klimasarbeidet i EU faller i to deler.

Tungindustrien, sementindustrien, kraftproduksjonen og oljeproduksjonen skal hvert år tildeles utslippskvoter - men færre og færre frem mot 2030.

Dette er den enkleste delen. Det blir ingen behov for stadig nye nasjonale tiltak.

Det er annerledes med utslippskravene for resten av økonomien, det som på sjargongen blir kalt ikke-kvotepliktig sektor.

EU og Norge skal frem mot 2030 redusere utslippene fra ikke-kvotepliktig sektor med gjennomsnittlig 30 prosent fra nivået i 2005. Ordet gjennomsnittlig er her viktig. Kravene til de enkelte land vil variere mellom 0 og 40 prosent, avhengig av blant annet inntektsnivået.

EU-kommisjonen går inn for at Norge får det strengeste kravet - det vil si at utslippene må ned med 40 prosent. Vi må altså være med å bære byrder for andre europiske land.

Det er ikke den eneste grunnen til at det vil trenges flere og sterkere tiltak i «ikke-kvotepliktig sektor» i Norge enn i EU-landene.

EU-landene er nemlig alt underveis. Ifølge Regjeringen vil to-tredjedeler av reduksjonen i utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i EU-landene gå «av seg selv», uten nye tiltak.

Det er annerledes med Norge. Klassekampen har gjengitt beregninger fra Klimadepartementet som viser at Norge hvert år trenger nye utslippskutt på mellom 3,5 og 5 prosent - mot 0,5 prosent i EU.

Det blir en helt ny verden.

Hvor mye skal staten betale?

Både EU-landene og Norge kan oppfylle deler av sine forpliktelser ved å betale for utslippskutt i de EU-landene hvor utslippene kan kuttes billigst.

For miljøbevegelsen er det en fanesak at Norge ikke skal benytte seg av den muligheten. Norge skal ikke «kjøpe seg fri».

Klimaminister Vidar Helgesen er et godt stykke på vei enig. Han mener det meste av kuttene må skje i Norge. I praksis betyr det særlig i transportsektoren og landbruket.

Det han sier mindre om, er hvem som skal betale.

Erfaringen så langt er at mye av regningen for å få til en reduksjon av klimautslippene i Norge til slutt havner hos staten. Det er politisk nødvendig.

Miljøpolitikkens grunnlov, at forurenseren må betale, ser ut til å ha fått et tillegg: Forurenseren bør, direkte eller indirekte, få pengene tilbake.

Denne tankegangen finner vi også igjen i striden om bilpakken på neste års statsbudsjett. Det blir neppe annerledes når debatten flytter seg til landsbrukspolitikken.

Med andre ord: Staten må betale en vesentlig del av regningen enten kuttene skal tas hjemme eller ute.

Hvis Norge skal ha sjanse til å innfri sine klimaforpliktelser, er antagelig begge deler nødvendig: Staten må betale en vesentlig del av regningen for nordmenns og norske bedrifters kutt i Norge og for kutt i andre europeiske land.

Å kjøpe seg fri er aldri gratis. Det vil uansett bli trangt på statsbudsjettet utover på 20-tallet, da utgiftene til velferdsstaten ventes å øke kraftig.

Med andre ord: De politiske og økonomiske utfordringene tårner seg opp.

Det er ett lyspunkt: Teknologioptimistene, i Zero og andre steder, har så langt fått mer rett enn skeptikerne.

Måtte det fortsette slik. Da kan klimakampen også bli politisk bærekraftig.

C.M.Nordby

Les mer om

  1. Teknologi
  2. USA
  3. Klima
  4. EU
  5. Global oppvarming
  6. Bærekraft
  7. Klimautslipp

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Misvisende om Regjeringens ambisjonsnivå i klimapolitikken

  2. NORGE

    Klimautslippene sank i fjor. Fortsetter det slik i ti år, så når Norge klimamålet.

  3. NORGE

    Regjeringen vil ta to tredjedeler av klimakuttene nasjonalt

  4. POLITIKK

    Ap vil ha radikale utslippskutt i transportsektoren

  5. NORGE

    Utredning foreslår tiltak som kan kutte utslipp tilsvarende 40 millioner tonn CO2 over ti år

  6. ØKONOMI

    Norske klimautslipp øker