Sivs glade tårer | Harald Stanghelle

Mot alle odds er Frp blitt et regjeringsparti i særklasse. Ikke det spor rart Siv Jensen møtte gjenvalget med gledestårer.

Fremskrittspartiet feiret tilbakegangen fra 16,3 prosent ved 2013-valget til nattens 15,3 som en stor seier. Det er det all grunn til.

For knapt noen hadde trodd at norsk politikks mest utradisjonelle parti skulle overleve fire års regjeringsansvar uten å bli straffet hardt av utålmodige velgere.

Så gikk det altså motsatt vei av det mange spådde – og enda flere håpet: Nemlig at Frp ville gå i SV-fellen og forsvinne i kompromissenes grå regjeringshverdag.

Det ble ikke slik.

Mye på spill for Siv

Snarere har Frp introdusert en ny politisk praksis ved å lage sine egne spilleregler. Med statsministeren som tafatt tilskuer har vi sett et parti med et selvbevisst behov for å markere avstand til viktige deler av det dets egen regjering står for.

Dette Janus-ansiktet har et frekt oppsyn, men virker tiltrekkende på mange. Også fordi Frp følger sin egen tradisjon med å gi blaffen i kritikken mot at politikkens nedarvede tradisjoner ikke respekteres.

Blir kritikken for tøff, ja, da ikler partiet seg offerrollen det alltid har hatt en viss suksess med på den politiske scenen.

Mye har stått på spill for Siv Jensen. Overgangen fra Carl I. Hagens 28 år lange partieierskap til en mer vanlig partiledelse var et risikoprosjekt.

At hun også tok det mest systemkritiske av alle stortingspartiene inn i regjering, reduserte ikke faren for nederlag.

Lever farlig

Da et meget godt Frp-valg var sikret, kom tårene hos en rørt partileder. Dem er det lenge siden vi har sett hos Siv Jensen. Og vi skjønte så inderlig godt hvorfor.

Siv Jensen vet jo så utmerket godt at Frp lever farlig i regjering. Det er bare to korte år siden partiet hennes ble møtt av velgernes nådeløse dom i form av 9,5 prosent ved lokalvalget.

Så kom en flyktningstrøm mange nordmenn og andre europeere opplevde som ute av kontroll. Det løftet det alltid mest innvandringskritiske partiet opp av jammerdalen og til gamle høyder. Sjelden har vi sett en så tydelig sammenheng mellom årsak og virkning.

Men nattens Frp-suksess er mer enn dette.

Det er dyktige statsråder og evne til å dyrke seire. Tilpasningsdyktighet kombinert med det uvørne. Kynisk partiegoisme, men også utviste styringsevner.

Frp har i sum tålt møtet med en komplisert regjeringsvirkelighet. Det er blitt stadig mer normalisert og akseptert, men selv etter fire regjeringsår har partiet tatt vare på evnen til å provosere og overraske.

Klassisk høyreparti

I hele sin levetid har Frp vært definert som et populistisk parti. Fri for bekymrede tanker for kostnader, konsekvenser eller helhet.

Slikt fant gjenklang i et land der annenhver politiske debatt begynte med frasen «I verdens rikeste land må vi da han råd til ...». Og der uttrykket petroleumspopulisme gir mening.

Fire regjeringsår har imidlertid gjort noe med denne delen av Frps sjel.

I en artikkel i «Nytt norsk tidsskrift» argumenterer professor Anders Todal Jensen for at Frp ikke lenger er et høyrepopulistisk parti, snarere er det gjenfødt som et mer klassisk høyreparti.

NTNU-professoren mener at Frps folkelige profil er svekket, og med statistikken fra Det norske valgforskningsprosjektet i hånd vises det til at velgermassen til de to regjeringspartiene er blitt likere.

Populisme er form

Nå kan mye tyde på at Høyre og Frp oftere beiter på de samme markene. Det er en utfordring og kan friste partiets «populistfløy» til å ønske seg tilbake til stilen fra da Frp ved valgene i 2005 (22,1, H 14,1) og 2009 (22,9, H 17,2) var det største av de to høyrepartiene.

Men populismen har jo ikke noe fast innhold, minner en annen professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, om. Den er en politisk stil og form.

For selv om Frp på viktige områder har forandret seg, har den røffe og direkte stilen overlevd regjeringsårene. I alle fall hos noen, selv om flere av Frps viktigste politikere raskt falt inn i ministerrollen.

Finansminister Jensen?

Nå tar Fremskrittspartiet fatt på den krevende andrerunden i regjeringsløpet. Det ville gitt høye odds for fire år siden. Men også nå står spørsmålene om fremtiden i kø:

Vil Siv Jensen fortsette som finansminister eller følge SV-leder Kristin Halvorsens eksempel ved å skifte til et annet departement for mer å synliggjøre Frps politikk?

Hvordan vil partiet takle en budsjettfremtid som Solberg-regjeringen i Perspektivmeldingen karakteriserer som krevende?

Hvordan balansere Frps løfte om svære skattelettelser mot Høyres klare forsikring om at tiden for slikt er forbi?

For ikke å snakke om hvilke utfordringer det «nye» samarbeidet med et skadeskutt KrF og et krevende Venstre vil føre med seg.

Fortsetter Listhaug?

Fortsetter kontroversielle Sylvi Listhaug i Regjeringen, spørres det ivrig nå etter valget.

Selvfølgelig gjør hun det, er det fristende å svare. Selv om de ønsket det, er det tvilsomt om Erna Solberg og Siv Jensen har reell makt til å kaste henne ut.

Hvis hun da ikke selv vil. Listhaug er for viktig for Frp.

Siv Jensen har dessuten ikke råd til å blåse liv i den motstand som finnes mot partilederen i partiets populistfløy, med Carl I. Hagen som en høyst deltagende observatør.

Det eneste sikre er at den kommende regjeringsperioden ikke vil bli en blåkopi av den første. Nesten like sikkert er det at det er usedvanlig dumt å undervurdere Frps manøvreringsdyktighet som regjeringsparti.

Vi bør ikke la oss overraske mer.

Det ble Siv Jensens gledestårer et symbolsk budskap om.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les også: