Kommentar

Verdensånden Trump | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

President Donald Trump omfavner familien etter innsettelsestalen fredag. Foto: JIM BOURG/NTB Scanpix

Innsettelsestalen tyder på at Donald Trump tror han er noe langt mer enn en skarve president.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da filosofen Georg W.F. Hegel i 1806 så keiser Napoleon ri gjennom Jena etter å ha slått den prøyssiske armé, skal han ha bemerket at det var «som å se verdensånden til hest».

I september 2008 brukte statsviter og forsker Johannes Rø sitatet fra Hegel for å beskrive en ny og muligens transformerende verdensleder, en samtidens Napoleon: Barack Obama, som da hadde vunnet demokratenes primærvalgkamp og holdt stø kurs mot Det hvite hus.

Kunne Obama, med sin særegne evne til å begeistre, forandre verden, slik han lovet? Eller ville også han bli omstendighetenes fange? Slik lød Røs spørsmål i tidsskriftet Internasjonal Politikk (66/08).

Hvilken evighet åtte år kan være. I dag er Barack Obama ekspresident. Donald Trump har overtatt Det hvite hus.

  • Her kan du lese hele talen: President Trumps innsettelsestale (på engelsk)

Trump vil endre alt

Det er i alle fall ingen tvil om at Trump tror han kan forandre verden. – I dag overfører vi makten fra Washington D.C. til dere, folket, sa han tidlig i sin første tale som president fredag.

Derfra tok han nærmest av, refset eliten i den amerikanske hovedstaden, som han mener har rottet seg sammen for å ødelegge Amerika og amerikanerne: – Dette vil endre seg, her og nå!

– Amerika vil starte å vinne igjen, vinne som aldri før, sa Trump, til jubel fra mange av tilhørerne i regnet. Han skal hente jobber hjem. Han akter å bygge en helt ny infrastruktur for USA. Han vil ha slutt på tiden der «vi forsvarte andre lands grenser, men nektet å forsvare vår egen».

Det eneste som overstiger Donald Trumps ego, er fallhøyden han nå har skapt for seg.

Vemmelse og frykt

Obama kom på en bølge av begeistring både i og utenfor USA. Republikanernes tapende kandidat John McCain, hilste sin overmann med mer enn vanlig sjenerøse ord på valgnatten i november 2008: «At han klarte å vinne ved å tenne håpet hos så mange millioner av amerikanere, som en gang feilaktig trodde at de ikke kunne ha noen innflytelse på valget av en president, er noe jeg beundrer ham dypt for».

Trump vant også ved å mobilisere stort i en gruppe som følte seg marginalisert. Men der den kjølige, veltalende, vennlige og fornuftige Obama skapte glede, i starten også hos mange som ikke stemte på ham, vekker den impulsive, kjeftende, uvennlige og autoritære Trump mest vemmelse og frykt.

Spørsmålet er nå hvordan den nye presidenten blir i praksis. Jeg trodde at Trump ville bli mer moderat senest idet han hadde vunnet valget. Der tok jeg feil.

Les også

Dette er Trumps plan for de første 100 dagene

Annet utgangspunkt

Innsettelsestalen tyder ikke på at han vil moderere seg nå heller. Kun én gang strakte han så vidt ut hånden til andre enn kjernetroppene: – Om vi er svarte, brune eller hvite, har vi alle patriotismens røde blod i årene.

Det var alt. Hvordan skal dette gå?

Utgangspunktet er et annet for ham: Forventningene til Obama var så høye at han bare kunne overraske negativt, noe han også gjorde. Forventningene til Trump er så lave at han (forhåpentlig) bare kan overraske positivt.

Den nye presidenten har det lettere også fordi han representerer tidsånden – verdensånden – mer enn Obama gjorde. Sistnevnte ble ikke valgt inn i en tid med tillit og fremtidstro. Tvert imot, han ble valgt midt i finanskrisen og diverse pågående kriger. Verden var i ulage allerede da.

Trump er derimot en mann av sin tid. Tilliten til eliter og til demokratiet forvitrer både her og der. Det er opprør, mest fra ytre høyre, mot frihandel og innvandring. Storbritannias utmelding forsterker EUs krise. Det autoritære Russland øker sin innflytelse.

Les også

Storavis: - Trump-støttespillere etterforskes for Russland-forbindelser

Lett å rive ned

Dybden i det liberale Vestens krise har denne uken vært synlig i Davos: Alle svinset rundt presidenten for diktaturet Kina, frihandelens og globaliseringens nye høye beskytter.

I den grad Trumps mål er å ødelegge det bestående, har han sterke krefter å spille på lag med. Det er også lettere å rive enn å bygge.

Men den nye presidenten har selvsagt som mål å erstatte det gamle med noe bedre. Det bør han helst også greie for ikke å skuffe sine kjernevelgere, marginaliserte hvite.

Spørsmålet er ikke om han kan ødelegge for frihandelen ved å skrote handelsavtaler og innføre tollbarrièrer, men om han kan gjøre det på en måte som gagner amerikanerne. Ekspertene sier at land som Kina vil svare med samme mynt, slik at USA i siste instans taper mer enn landet vinner.

Les også

Svigersønnen blir Trumps nærmeste rådgiver. Hvem er Jared Kushner?

Lover og lyver

Som president vil selv Donald Trump bli nødt til å forholde seg til slikt, hvor gjerne han enn vil trosse både eksperter og realiteter.

Også Trump kan bli omstendighetenes fange, for igjen å låne fra Johannes Rø.

Forgjengeren ble det i høy grad. Alt før Obama var valgt, skisserte Rø fire løfter han neppe kunne holde: Obama ville reformere FNs sikkerhetsråd, avskaffe verdens atomvåpen, binde USA til den internasjonale straffedomstolen i Haag og hindre nye humanitære katastrofer.

De fire løftene ble nok valgt i artikkelen fordi de var altfor ambisiøse, noe som viste seg å stemme, men det hadde vært nok av andre å ta av. PolitFacts «fasit» viser at Obama kom med 533 løfter i 2008 og holdt halvparten av dem.

Verdensånder knekkes

Når Trump stadig – og med rette – anklages for å lyve og å komme med løfter han aldri kan holde, er det greit å huske også Obamas.

Kan de kalles løgn, eller trodde Obama virkelig at han var verdensånden til hest? Det vet vi ikke.

Tror Trump at han selv er det nå? Svaret er ja.

Keiser Napoleon Bonaparte sto på høyden av sin verdensmakt i 1806 og de nærmeste årene, men slet med å holde stillingen og havarerte i nye kriger. Det begynte å skjære seg allerede etter seks år, tilsvarende halvannen av de to periodene amerikanske presidenter vanligvis sitter.

Historien viser at omstendigheter – med få unntak – knekker enhver verdensånd.

Les flere av Frank Rossaviks kommentarer:

Les også

  1. Trump smaker egen medisin | Frank Rossavik

  2. Farlig putinisering av Europa | Frank Rossavik

  3. Sinnaborgere og det selvinnlysende fornuftige | Frank Rossavik

  • Her kan du høre Aftenposten Verdens ferske podkast fra presidentinnsettelsen:

Les mer om

  1. USA
  2. Donald Trump
  3. Barack Obama