Kommentar

Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere.

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Når forsker Arnstein Mykletun spør «Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner?», er det bare å svare ja. Og så diskutere hva vi skal gjøre med det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Facebook-direktør og likestillingsforkjemper Sheryl Sandberg skriver i boken «Lean In»: «Se for deg karrieren som et maratonløp, et løp der både menn og kvinner møter opp på startlinjen like trent og klare. Startskuddet går. Mennene og kvinnene løper side om side.

De mannlige løperne blir heiet frem: «Du ser sterk ut! Kom igjen!» Men når kvinnene løper forbi, hører vi «Vet du hva? Du behøver ikke gjennomføre dette, altså.»

Det foregår neppe slik ute i løypene, men Sandbergs poeng er gjenkjennelig. Det er en sterkere kultur for omsorg blant kvinner, og den er det mye godt å si om. Men omsorgen behøver ikke alltid å være konstruktiv. Godt ment, men forståelsen for at det blir for mye kan nesten bli påtrengende. Den siste uken kan jeg for egen del telle to versjoner av kommentaren «Nå må du ikke slite deg ut, det er det ikke verdt", og «Jammen må det være tøft med en slik jobb når du har så små barn, pass på deg selv».

Noe sier meg at mine mannlige kolleger sjelden får slike kommentarer.

"Jammen må det være tøft med en slik jobb når du har så små barn, pass på deg selv"

Kvinner har høyere fravær

Vi kjenner de klassiske forklaringene på at kvinners sykefravær er høyere enn menns. Tunge omsorgsyrker, kombinert med mye ansvar for hjem og familie, er en forklaring. Biologi er en annen, der svangerskap er forklaringen på deler av sykefraværet.

Men ingenting av dette forklarer økningen i forskjellen mellom kvinner og menn. Disse forholdene har jo vært der så lenge vi har kunnet måle sykefravær.

Felles for sykefraværsforklaringene er at de peker utover, bort fra kvinnene. Det er noe(n) der ute, som kvinnene i liten grad kan påvirke, som fører til sykefraværet. Skal vi forstå mer av forskjellene i utviklingen av fraværet, må vi også snu lampen, mot kvinnene selv.

Syke superkvinner?

Der finner vi superambisjonene og trippelbyrden, som Arnstein Mykletun skriver om. Vi i mediene bidrar til at det er blitt en sannhet at jenter og kvinner må leve med så mange krav og forventinger at de blir utslitt av det. Vi fremstiller det som en uunngåelig utvikling og spør sjelden hva jentene og kvinnene selv kan gjøre med det. Men den delen av sykefraværet vi her snakker om, kan ikke løses av andre enn kvinnene selv, til tross for at siste mote innen familiepolitikk er å utvikle ordninger som kan avhjelpe tidsklemme og småbarnsstress.

Hvis et overveldende liv utløser en tilstand som i neste omgang fører til fravær, kan det ikke være automatikk i at det er jobben som må vike først.

Hvis et overveldende liv utløser en tilstand som i neste omgang fører til fravær, kan det ikke være automatikk i at det er jobben som må vike først.

Undersøker vi hvordan de aller dyktigste – ikke flinke – damene lever livene sine, er nettopp knallhard prioritering stikkordet. Ikke biologi, men evnen til å sette det viktigste først. Det er ikke menneskelig mulig å gjøre karriere, drifte familie, holde hus, være topptrent, følge med på trender innen interiør og mote, lage sunn, hjemmelaget mat hver dag og følge opp venner og storfamilie.

Noe må vike.

Som en travel dame sa det: Før svarte jeg «klatring, ski og bøker» når noen spurte om hobbyene mine. Nå svarer jeg «tømme oppvaskmaskinen og kjøre til trening».

Før svarte jeg «klatring, ski og bøker» når noen spurte om hobbyene mine. Nå svarer jeg «tømme oppvaskmaskinen og kjøre til trening».

Holdninger smitter

Knallhard prioritering presser seg frem hvis prisen for å la det være er høyere. Økonomisk koster det ingenting å havne i sykefraværsstatistikken i Norge, noe som nødvendigvis fører til overforbruk av sykelønnsordningen.

Hele logikken bak egenandeler er at det reduserer den unødvendige etterspørselen av en tjeneste, og den mekanismen finnes ikke på sykelønnsområdet. Fravær blir dessuten lettere å ty til hvis omgivelsene signaliserer at det er et naturlig førstevalg når det butter.

Vi vet at holdninger til ordninger som eksempelvisuføretrygd smitter i familier og bomiljø. Terskelen for å havne i statistikken senkes når mange i omgivelsene er der fra før.

Fravær blir dessuten lettere å ty til hvis omgivelsene signaliserer at det er et naturlig førstevalg når det butter

Kvinner flest klarer seg godt

Kvinner flest har høy arbeidsmoral, håndterer prioriteringer og livet godt, og de finnes ikke i denne delen av sykefraværsstatistikken. Kvinnene i denne delen av sykefraværstatistikken er unntakene, og det er — også her - urettferdig å omtale kvinner som gruppe.

Likevel er bildet noe som angår alle kvinner, nettopp fordi kvinner så ofte omtales som en gruppe: Gravid? Sykmeldt. Kvinne? Hyppigere fravær. Ansettelse? Tja, har vi råd til det, da?

I og med at kjønnsforskjellene i sykefravær utvikler seg, gjør vi oss en bjørnetjeneste hvis vi nok en gang lar debatten stoppe ved strukturer og noe(n) rundt kvinnene. Så når forsker Arnstein Mykletun spør «Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner?», er det bare å svare ja.

Og så diskutere hva vi skal gjøre med det.

Når forsker Arnstein Mykletun spør «Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner?», er det bare å svare ja.

Det må være greit å spørre hvilke andre oppgaver som kan vike, før venninnen dropper jobben.

Og det må være lov å minne om at sykefravær er en gigantisk utgiftspost i Norge, som sårt trenger holdninger som ikke øker utgiftene.

  1. Les også

    Hvorfor er kvinner oftere borte fra jobben enn menn?

  2. Les også

    «Vil min treåring om 30 år ha like muligheter på arbeidsmarkedet?»

  3. Les også

    Dette mener feministene om kvinners sykefravær

Les mer om

  1. Kultur