Kommentar

Erdogans Tyrkia er nær ved å bli et diktatur forkledt som et demokrati | Per Kristian Haugen

  • Per Kristian Haugen
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Tyrkia skulle bli et forbilde for Europa og Midtøsten.
Det skulle bli så bra. Men nå er drømmen tapt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Året var 1960, og de militære i Tyrkia hadde gjennomført det første av en serie kupp. Nå skulle det ryddes opp, og de uniformskledte gikk nådeløst til verks. Den folkevalgte statsministeren Adnan Menderes ble dømt til døden.

USAs president protesterte. Paven protesterte. Dronningen av Storbritannia protesterte. Ingen av delene hjalp. Den avsatte regjeringssjefen ble hengt.

Kritikk, men ikke mer

Og etterpå? Naturligvis ble det et fryktelig bråk, men verden lot det passere. Tyrkia hadde vært med i NATO siden 1952 og ble ikke kastet ut. Heller ikke da et brutalt militærstyre herjet på begynnelsen av 1980-tallet.

I 2016 er det fremdeles slik at en tyrkisk leder - nå president Recep Tayyip Erdogan - skal begå svært grove overtramp før Tyrkia blir støtt ut i det ytterste mørke.

Strategisk plassering

Grunnen er enkel: Fra baser i Tyrkia er det en times flytur til Russland (eller Sovjetunionen, som det het den gang). I dag betyr det mer at veien til de IS-infiserte delene av Syria og Irak er kort. Avstanden til Israel og andre konfliktområder i Midtøsten er heller ikke lang. EUs flyktningpolitikk hviler dessuten på samarbeid med Tyrkia.

  • Europa har gjort seg avhengig av Tyrkia: Merkel advarer den tyrkiske dørvakten

Nå står Tyrkia midt oppe i enda en «opprydning». Unntakstilstand er innført og menneskerettigheter satt til side. Dommere og lærere er avsatt, offiserer og soldater er arrestert. Myndighetene truer med å gjeninnføre dødsstraff. Støtte til kuppforsøket blir sidestilt med terrorisme.

Fra kupp til motkupp

For første gang har en militær maktovertagelse slått feil. I stedet opplever Tyrkia et sivilt motkupp.

President Erdogan tar en grusom hevn og glir stadig mer inn i rollen som diktator. Gjennom flere år har han utviklet tydelige autoritære trekk. Nå har han fått sjansen til et hardhendt oppgjør med sine motstandere.

Erdogan er moderne på den måten at han behersker ny teknologi. Under kuppet talte han til folket via FaceTime på sin iPhone. Slik fikk han sine tilhengere - men også mange andre - ut på gatene for å protestere. Senere har han sendt appeller på SMS til millioner av mobiltelefoner.

Dårlig planlegging

I sammenligning var kuppmakerne merkelig gammeldagse. De trodde åpenbart at det holdt å okkupere det statlige fjernsynet og tvinge dem til å lese opp en erklæring. Det var sånn man gjorde det for 30 år siden.

Erdogan kan triumfere, men er trolig rystet til det innerste av sin sjel. Og han har all grunn til å være skremt. Han står overfor en motstander som kan komme sterkt tilbake.

Vokterne av republikken

Tradisjonelt gjorde de militære kupp fordi de mente at arven fra republikkens grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk, var truet. Det aller viktigste prinsippet var at stat og religion skulle holdes strengt adskilt.

Med årene er det blitt færre militære av den gamle skole i sentrale posisjoner, ikke minst fordi islamisten Erdogan systematisk har skiftet dem ut med lojale støttespillere.

En religiøs rival

Et nytt trekk er rollen som tilhengere av den religiøse lederen Fethullah Gülen spiller. For få år siden hadde det vært utenkelig at de muslimske gülenistene kunne ha gjort felles sak med forkjempere for et sekulært Tyrkia.

Fethullah Gülen (75) kommenterer kuppforsøket fra sitt eksil i Pennsylvania, USA. Foto: REUTERS TV/NTB SCANPIX

Gülen har levd i eksil siden 1999 og har sitt hovedkvarter i USA. Opprinnelig var han og Erdogan samarbeidspartnere som utfylte hverandre: Gülen sto sterkt i de urbane og europeisk-pregede delene av Tyrkia. Erdogan representerte Anatolia, det fattige og tradisjonsbundne innlandet.

En stadig bredere kløft

Gülen står for en mer moderat og tidsmessig form for islam enn Erdogan, som har en mer fundamentalistisk holdning.

Lenge betydde disse nyansene lite, men forskjellene har utviklet seg. Nå kan deler av de militære og Gülen-bevegelsen ha funnet hverandre i et politisk interessefellesskap basert på at begge har vært sterkt kritiske til Erdogan de siste årene.

Striden har også et betydelig innslag av personlig fiendskap. Det forklarer at Erdogan krever Gülen utlevert fra USA og karakteriserer bevegelsen hans som terrorister.

Grunnloven opp til revisjon

Gülen er ytterligere et argument for Erdogans ønske om et styre med en sterk president på toppen. Det krever imidlerlertid en grunnlovsendring. Det samme gjelder gjeninnføring av dødsstraffen.

Dramaet i Tyrkia står i sterk kontrast til optimismen som rådet i de første årene etter at Erdogan ble statsminister i 2003. Mange, også i utlandet, hyllet ham da som en usedvanlig dyktig leder.

Tyrkias økonomi vokste i et nesten kinesisk tempo. Millioner av fattige ble løftet opp i middelklassen. Alle piler lot til å peke oppover.

En forlokkende visjon

I denne tiden formulerte noen en teori om at Erdogan og regjeringspartiet AKP hadde potensial til å bli et forbilde for andre land.

I Europa skulle folk få se at moderat islamisme lot seg tilpasse til et moderne samfunn. Dermed var det ingen grunn til å frykte et tyrkisk EU-medlemskap.

Midtøsten skulle få se at demokratiet er levedyktig også i samfunn bygd på religiøse og tradisjonelle verdier - og at dette kan forenes med sterk økonomisk fremgang.

I en region med dype etniske motsetninger fant mange også håp i at Erdogan tilsynelatende ønsket forsoning med den kurdiske minoriteten.

En trist nedtur

Det nye Tyrkia var en vakker drøm som aldri ble realisert. I dag florerer korrupsjonen, toleransen for nye tanker svinner hen og krigen mot de kurdiske opprørerne raser videre. Fremfor alt er Erdogan avslørt som et ekte maktmenneske.

Men rundt neste sving venter store farer. Hva skjer dersom moderate religiøse finner ut at de har felles interesser med de sekulære? At begge kan være tjent med et åpnere og friere samfunn?

Forbereder stor feiring

Imens legger Erdogan vidløftige planer for republikkens 100-årsjubileum i 2023. Det mangler ikke ambisiøse mål. Tyrkias økonomi skal inn på listen over de ti største i verden. Praktbygg og gigantiske prosjekter skal vise landets storhet.

Erdogan håper å bli festens midtpunkt. Men det er slett ikke sikkert at det går slik.

Les mer om

  1. Tyrkia
  2. Den islamske staten (IS)
  3. Nato
  4. Europa
  5. Midtøsten
  6. Recep Tayyip Erdogan
  7. Terrorisme

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Erdogan prøver å presse Europa | Per Kristian Haugen

  2. VERDEN

    Da kuppmakerne skulle ta over det viktige hovedkvarteret i Ankara, møtte de en enslig soldat. Nå er han Tyrkias helt.

  3. VERDEN

    Dette er mannen Erdogan anklager for å stå bak kuppforsøket i Tyrkia

  4. VERDEN

    Dette er teoriene om hvem som sto bak kuppforsøket i Tyrkia

  5. KOMMENTAR

    Kuppforsøket i Tyrkia er et politisk jordskjelv

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Erdogan misbruker unntakstilstanden