Kommentar

Tenke høyt og tvile | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget

Hvor ofte hører du politikere som virkelig er i tvil, eventuelt forteller at de har tatt feil? spør Knut Olav Åmås. Her konkurrerer partilederne om å ta ordet under Arendalsuka. Tor Erik Schrøder

Skråsikkerheten seirer ofte i medier og politikk. Vi trenger mer usikkerhet og tvil.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På sitt beste er norsk offentlighet strålende journalistikk om viktige fenomener og utviklingstendenser, lærerike diskusjoner i sosiale medier og vital samfunnsdebatt i hundrevis av etablerte medier.

Men det finnes mørkere sider. Du gjenkjenner kanskje blant annet dette fenomenet: De forutsigbare pingpong-debattene der du vet nøyaktig hvem som kommer til å si hva. De bastante holdningene og skråsikkerheten. Tankene som alt er ferdig tenkt ut.

Mindre interessant

Du ser alt dette i Facebook-debattene, i NRKs Dagsnytt 18 og på kronikksidene på nett og papir hver eneste dag. Det gjør norsk offentlighet mindre interessant og lærerik. Du får ikke inntrykk av at det egentlig skjer så mye ny og frisk tenkning der.

Knut Olav Åmås Signe Dons

Jeg tror alt dette gjør at mange lar være å kaste seg ut i etablerte eller sosiale medier, spesielt hvis det de tenker er preget av tvil, usikkerhet, nyanser og perspektiver som ennå er nye og originale. For hvem vil fremstå som en som ikke vet?Som Jens Bjørneboe sier det i diktet «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden»: «Tviler du, så hold deg taus, til du ser hvem som får applaus».

Både medier og politikk

Søkingen og strevingen etter det skråsikre preger to av de viktigste deler av offentligheten: mediene og politikken.

Mediene først: Alle de bastante holdningene er også et fenomen som finnes i forskningsjournalistikken. Den grunnleggende usikkerheten og foreløpigheten ved vitenskapene blir altfor sjelden kommunisert, resultater blir mye oftere gjort sikrere enn de er.

Verre er det at sentrale samfunnsdebatter låser seg, ender i ingenting nytt. Bare endeløs repetisjon av vel kjente posisjoner og standpunkter.

Å lufte sin usikkerhet og tvil om et aktuelt samfunnsproblem, gjør i seg selv mange usikre

Så til politikken: Hvor ofte hører du politikere som virkelig er i tvil, eventuelt forteller at de har tatt feil? Som tør å si: «Dette er vektige argumenter. Det kan faktisk hende du har rett. Dette må vi sjekke».

Eller som lufter ideer og tanker som ikke er ferdigtygde og som det ligger en nøye gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi bak? Du får ikke inntrykk av at offentligheten er stedet der det egentlig skjer noen bevegelse og diskuteres frem nye innsikter.

Jeg kommer på tre unntak i farten: Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre og Torbjørn Røe Isaksen. Tre mulige fremtidige statsministre. Jeg håper de fortsetter å dyrke evnen til å tvile og tenke høyt.

Organisert motstand

Hva er forklaringene på all skråsikkerheten om all verdens saker? Én veldig viktig forklaring er Norge som et uvanlig sterkt organisasjonssamfunn. Makt, midler og innflytelse blir i høy grad formidlet og fordelt gjennom interessene og motinteressene som finnes i organisasjonene. De øver stor påvirkning i offentligheten og politikken.

Når deres interesser blir «truet» eller bare forsøkt diskutert eller stilt spørsmål ved, for eksempel i form av nye og utfordrende løsninger, blir de frittenkende tvunget i kne, parkert ved dulgte trusler eller latterliggjort.

Én måte å møte dem som tenker fritt og uforutsigbart på, står «pakkerne» for – de som krever av samfunnsdebattanter at absolutt alt du noensinne mener og har ment skal henge logisk og konsistent sammen som en slags pakke.

En annen variant står «googlerne for. Det er de som sjekker hva du tidligere har ment om samme spørsmål og finner ut at du har skiftet mening! Å utvikle seg og endre oppfatning om det ene eller det andre har et urovekkende dårlig rykte i Norge. For hvordan kan du mene B når du en gang har ment A?

En fri offentlighet er nemlig det fremste redskap vi har for å løse samfunnsproblemer rasjonelt

Og jeg som trodde det å prøve og feile, lære og endre seg, var et positivt karaktertrekk. Nei da, i Norge skal du ideelt sett være den samme og mene det samme over laaaang tid.

Å lufte sin usikkerhet og tvil om et aktuelt samfunnsproblem, gjør i seg selv mange usikre. For all del: Jeg liker klarhet, sikkerhet og konklusjoner i viktige politiske saker der det er grunnlag for det. Og jeg er 100 prosent for en offentlighet som er polarisert der samfunnet er det, som er særdeles kvass og skarp og ikke skyver noen ubehagelige temaer under teppet.

Andre sfærer

En fri offentlighet er nemlig det fremste redskap vi har for å løse samfunnsproblemer rasjonelt. Men rasjonaliteten i offentligheten blir mindre hvis det ikke også er stor takhøyde for tvil og usikkerhet der.

Jeg tror det er en viss mangel på dét som fører til at så mange av de mest verdifulle samtalene i samfunnet i dag også foregår utenfor mediene. For eksempel i de hundrevis av små offentlighetene med foredrag og debatter som foregår rundt omkring i hele landet hver eneste dag, i direkte møter mellom mennesker.

Det vi trenger adskillig mer av i offentligheten, er å tenke høyt og dyrke tvilen

Det er leit hvis mange kunnskapsrike folk holder seg borte fra viktige ordskifter. Dyrkingen av skråsikkerhet og forakten for tvil, usikkerhet og å innrømme feil, vakle og skifte standpunkt fremmedgjør mange fra offentligheten.

Filosofen Bertrand Russell sa det engang slik: «Feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på alt – og de kloke så fulle av tvil».

Den som tviler

Det vi trenger adskillig mer av i offentligheten, er å tenke høyt og dyrke tvilen. Den som tviler, tenker fortsatt.

For det første: En slik utvikling kan gi en enda bredere og mer meningsfull medieoffentlighet, gjøre den enda viktigere og mer innholdsrik. Gjøre den til et sted der det skjer noe, der beslutninger reelt blir avklart og formet. Gi oss stoffet som setter oss i stand til å forstå sammenhengene i en stadig mer ugjennomsiktig virkelighet.

For det andre: En slik utvikling kan også gjøre politikken enda mer spennende når partiprogrammene ikke strekker til og det ikke finnes flertall eller konsensus for hvordan man skal løse et samfunnsproblem – ved å gjøre det mulig både for politikere og de som vil påvirke politikken å tenke høyt uten å bli skutt ned.

Banale poenger? Selvsagte saker? På ingen måte. For det er ikke slik i dag.

Som musikeren Lars Lillo-Stenberg skriver et sted: «Så lenge det er tvil er det håp».

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Ny podkast: I Debattert snakker debattredaktørene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Erik Tornes (Aftenposten) om ukens største debatter. Denne uken: Sandvik vil ha Kristin Clemet som kulturminister. Og Nils August Andresen kommer på besøk for å snakke om Den andre Facebookhøgrekrigen.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebookogTwitter.

Les mer av Knut Olav Åmås:

  1. Les også

    Ytringsfriheten omtales stadig oftere som et problem. Det bekymrer meg.

  2. Les også

    Norges nye økonomiske overklasse ser helst at debatten om dem dør

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Det nye emojikratiet | Knut Olav Åmås

  2. KOMMENTAR

    Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press. Aldri har den vært viktigere

  3. KOMMENTAR

    Kampen for kulturen | Knut Olav Åmås

  4. DEBATT

    Mediene har et medansvar for ikke å spre løgn og hat | Hilde Holsten

  5. KOMMENTAR

    Historier fra livet kan ha sin pris. Men de gir oss så mye mer.

  6. KOMMENTAR

    Eldre er blitt mindre synlige i vårt ungdomsdyrkende Norge