Kommentar

Meningen med motstand | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Martin Luther King Jr. bidro med mye motstand. Bildet er fra 1963, da han holdt sin berømte tale. Året etter ble han tildelt Nobels fredspris blant annet for sin rolle i borgerrettighetsbevegelsen. Foto: AP/NTB/Scanpix

Å gjøre motstand blir ofte undervurdert. Men det å gjøre motstand er også å skape.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva bidrar du med for å forbedre samfunnet? De mest direkte veiene til å påvirke og endre noe, få innflytelse, er nok å engasjere seg i politikk, institusjoner og organisasjoner eller i offentligheten gjennom medier og journalistikk.

Hvorfor fortsetter du? Det må nødvendigvis ligge en overbevisning i bunnen om at mye er mulig, at noe kan forandres – samtidig som du ikke glemmer alt som er bra som det er, som fungerer, som er normalt og helt OK.

For meg ligger det noe annet til grunn også; behovet for å si noe annet, belyse noe forskjellig fra alle andre. Det er meningen med motstand.

Jeg fikk denne holdningen illustrert i San Francisco i fjor høst. Jeg skulle holde to foredrag om ytringsfrihet under press på universitetet i Berkeley – stedet der mange motstandsbevegelser har hatt sitt startpunkt. Berkeley er fortsatt et rufsete og radikalt sted. San Francisco har litt av den samme motkulturhistorien.

En hylle og en hymne

Få steder gir en bedre fysisk manifestasjon av dette i dag enn City Lights Bookstore i bydelen North Beach. En skikkelig gammeldags, uavhengig bokhandel med 60/70-talls atmosfære, med vekt på samfunnsorientert litteratur og med den legendariske beatpoet – og forlegger Lawrence Ferlinghetti (98) som grunnlegger og eier.

Jeg gikk rundt blant bokhyllene en sen lørdagskveld trekvart år inn i Donald Trumps presidentperiode, kikket på den imponerende mengden med kritiske bøker og fikk en sterk følelse av – ja, nettopp motstand. Den følelsen ble styrket av musikken jeg hørte fra gaten utenfor: Den amerikanske nasjonalhymnen «The Star-Spangled Banner» ble avspilt over et eller annet anlegg på gaten.

På et bord i den bokspekkede kjelleretasjen fant jeg en bok som var utkommet noen måneder tidligere: On tyranny av Yale-historikeren Timothy Snyder, på norsk Om tyranni med undertittelen «20 ting vi kan lære av det 20. århundre», oversatt av John Grande og utgitt av Forlaget Press.

Farlige forandringer

Denne lille, tynne boken ble først publisert på Facebook-siden hans 15. november 2016, en ukes tid etter presidentvalget i USA. Det er en fascinerende bok: Et helt forskerliv kondensert ned til 20 konkrete punkter i en spesiell, politisk situasjon, men uten å nevne Donald Trumps navn. For de mørke trekk i den globale, politiske situasjonen er langt mer omfattende enn det. Demokratiet viser seg sårbart og under angrep en rekke steder.

Jeg har funnet fem punkter blant de 20 som er spesielt viktige, i alle fall for meg. De er handler om motstand alle kan bidra til, på enkle, men kanskje virksomme måter:

1. Forsvar institusjonene

Demokratiene er ikke sikre. I overraskende mange av de ferskere har utviklingen etter Murens fall i 1989 etter hvert gått feil vei. Russland, Ungarn og Polen er bare noen eksempler.

Det bekymringsfulle er at det i så mange demokratier finner sted samtidige angrep mot fundamentale institusjoner: mainstream politikk, journalistikk, forskning og rettsvesen ...

Vi trenger institusjonene, for isolerte individer vil alltid tape, påpeker Snyder. Institusjonene greier seg imidlertid ikke selv, de må kontinuerlig dyrkes og styrkes

2. Vis omsorg for språket

Finn din egen måte å snakke på, i flommen av klisjeer og talemåter fra autoritære ledere og krefter.

I en fragmentert medievirkelighet er sammenhenger, linjer av forståelse og faktabaserte forklaringer det vi trenger, men må lete etter for å finne.

Ellers får konspirasjonsteorier økt tilslutning i stedet og politikerskepsis blir til hatprat. Å innskrenke språket innebærer å begrense hva det er mulig for oss å tenke.

3. Tro på sannheten

Hvis ingenting er sant og anerkjennes som sant, blir motstand og kritikk umulig. Ingen fast grunn å kritisere makten ut fra eksisterer da.

Systematiske løgner virker.

Det å gjenta og gjenta har sine effekter, det bryter ned common sense – troen på sannhet. Da blir demokrati ikke lenger mulig, vi kommer i en situasjon der vi alle mistror hverandre.

4. Skap deg et privatliv

Autoritære bevegelser vil viske ut og helst oppheve skillet mellom privat og offentlig liv. I dag bidrar mange av oss villig til det; elektroniske spor overalt hvor vi ferdes og handler, sosiale medier og søkemotorer som har enormt med informasjon om oss.

Vi blir veldig sårbare for overgrep og maktmisbruk når privatsfæren vår åpnes.

Ikke fordi vi gjør så mye galt, men fordi det er mange ting i vårt liv som rett og slett ikke skal være offentlig tilgjengelige.

5. Bidra til gode formål

Støtt organisasjoner, aktivister og dissidenter i det sivile samfunn. Det trenger ikke være eksplisitt politiske organisasjoner.

Det avgjørende er at det finnes en sfære som ikke er offentlig makt og som heller ikke er kommersiell.

Denne andre og annerledes sfæren er en forutsetning for frihet for individene, og for et fritt samfunn.

En livsholdning i praksis

Disse fem punktene av Snyders 20 kan virke litt puslete både hver for seg og samlet, betraktet som motstand mot autoritære strømninger og endatil «tyranni» i vår tid. Men det er nettopp poenget: Det dreier seg om praktiske, dagligdagse ting, en livsholdning. I det små, men samlet blir det virksomt. For også historien om frihet er en historie om motstand, som USAs president Woodrow Wilson en gang sa.
Det dreier seg om å være den ene som sier noe litt annet, når det er nødvendig.

Ikke fordi motsigelsen har verdi i seg selv, men fordi den spiller en rolle, fyller en funksjon, har visse konsekvenser. Det er de samme grunnene som gjør ytringsfrihet så grunnleggende – ikke at den har verdi i seg selv, men at den har så viktige virkninger i søkingen etter sannhet og i forsøkene på å løse problemer og konflikter.

Motstand som tenkemåte

Men det er ikke alltid så lett å være rusk i maskineriet når tiden er preget av «heia»-tenkning og stadig flere miljøer der du helst ikke skal være kritisk, men positiv til alt.

Nei, er et lite ord. I desember ble det løftet høyt i forbindelse med Nobels fredspris 2017 til Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN). Bildet er fra fakkeltoget foran Grand Hotel . Foto: Braastad, Audun / NTB scanpix

I likhet med ytringsfriheten har også motstand som tenkemåte og holdning ofte usikre resultater. Du vet aldri hva som skjer og hva som blir resultatet av motstanden. Kanskje ingenting.

Men resultatet kan også være bedre beslutninger, justerte planer, mennesker rundt deg som får nye innsikter og andre måter å se på.
Dét er meningen med motstand. Som poeten Eva Jensen skriver i et dikt:

Nei

er et lite ord

med bare

tre bokstaver

men noen ganger

er det verdens viktigste ord,

man sier:

nei!

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Les flere av hans søndagsrefleksjoner her:

Les også

  1. Kommunene vanskjøtter bibliotekene

  2. Kritikken er kulturens luft | Knut Olav Åmås

  3. Å reise er blitt banalt og slitsomt. Masseturismens suksess ødelegger til og med reisemålene selv | Knut Olav Åmås

  4. Det bekmørke nettet

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. San Francisco
  3. Demokrati
  4. Politikk
  5. Fritt Ord