Kommentar

Hva er ondskapens kilder?

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Det som skjedde 22. juli 2011 forandret Norge. Dette bildet er tatt få minutter etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. Foto: Audestad Paal

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
  1. juli-terroren. Rettsoppgjøret er for lengst over. Det betyr ikke at alle spørsmål er besvart.

Det har gått tre år og fire måneder siden 22. juli-terroren. Fra å være Norges farligste mann er Anders Behring Breivik blitt Norges mest krevende fange. Angivelig uten anger, uten motforestillinger mot det han gjorde.

Men selv om han ikke endrer seg, så betyr ikke det at vår oppfatning av ham er urokkelig. Spørsmålet skal og må stilles, stadig på ny: Hvorfor handlet han som han gjorde? Her finnes ikke noe svar med to streker under.

Vi er faktisk lenger unna et slikt svar i dag enn umiddelbart etter terroren. I mine øyne er det bra. Den gangen, for tre år siden, raste debatten ut fra to polære posisjoner, Breivik var enten psykotisk/utilregnelig eller høyreekstrem/tilregnelig. Muligheten for at terroristen ikke kunne straffes, ga debatten emosjonell drivkraft og førte til at mellomposisjoner og andre sammenkoblinger ble oversett.

Tolkningsrammene utvides

I flere av essayene i Studier i ondskap , nettopp utkommet på Universitetsforlaget, gir filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen et verdifullt bidrag til å utvide de tolkningsrammene som tilregnelighetsdebatten etablerte.

En grunntanke i Vetlesens analyse er at Breivik hentet motivasjon og rettferdiggjørelse fra samme type «fortellinger om berettigelse» som er kjent fra kollektive overgrep og massakrer (Vetlesens referanser er Holocaust, Bosnia og Rwanda). Breivik betrakter drapene som berettigede, politisk nødvendig og moralsk riktige, på samme måte som de som er med i en gruppe som begår massedrap. To grupper står mot hverandre, og overgriperen har moralen på sin side fordi den eneste måten å hindre utslettelse av egen gruppe på, er å utrydde den andre.

Men Breivik handlet på egen hånd. Det betyr at velkjente gruppepsykologiske mekanismer som er i sving når en gruppe påfører andre svære lidelser, ikke har forklaringskraft. Breiviks relasjoner til sine omgivelser har likefullt stått sentralt i debatten.

"Han er ingen fremmed."

  1. juli 2011 skrev jeg en artikkel jeg kalte "Han er ingen fremmed." Det var dagen det sto klart for oss at de redselsfulle ugjerningene var begått av en 32 år gammel nordmann fra Skøyen, ikke islamistiske ekstremister. Terroren var ingen hevnaksjon for Norges deltagelse i krigene i Afghanistan eller Libya, den tilhørte det norske samfunn selv.

Har vi stilt de smertefulle spørsmålene dette innbød til? Igjen er det grunn til å minne om frontene i debatten som fulgte, og det som lå i forlengelsen av standpunktene. Hvis Breivik var psykotisk og utilregnelig, så var han likevel en fremmed — tross alt. Var han en nasjonalistisk orientert høyreekstremist, så lå kontaktflaten med samfunnet mer i dagen, men det var samtidig mulig å dytte ham over i en form for "de andre"-kategori.

Dommen våren 2012 ga en rettslig avklaring av skyld og tilregnelighet. Men rettsoppgjørets avslutning behøver ikke å sette noe punktum for debatten om hvem terroristen er. Det er dette fortolkningsarbeidet Vetlesen gir et solid puff videre.

Breivik er hverken en gal einstøing eller ideologisk terrorist.

Han insisterer på at det i tilfellet Breivik ikke finnes noen analytisk tvang som innebærer at man må velge mellom to motsatte forståelsesmåter. Han mener Breivik hverken er en gal einstøing eller en klassisk ideologisk drevet terrorist, men at egne livserfaringer og ideologiske påvirkningskilder smelter sammen i eksplosiv blanding.

Det innebærer at såret narsissime og personlige krenkelser blir like viktig for å forklare ugjerningene som forestillingen om et Europa som står i fare for å gå under.

Men ikke bare det. Avvisningen av et enten-eller, viljen til å fokusere individet Breivik i en mer åpen, mer flytende både-og-posisjon, innebærer at terroristen rykker oss nærmere inn på livet.

Det er dette vi har vegret oss mot siden 22. juli. Og det er dette jeg oppfatter som intensjonen med denne boken: Ikke bare peke på det spesielle i Breiviks erfaringsbakgrunn, men også løfte frem det alminnelige. Dermed blir det vanskeligere å unngå møtepunktene mellom ham og oss.

Hovedspørsmålet er ubehagelig

å forholde seg til.

Vetlesen er langt fra den første som tar opp Breiviks opptatthet av nettspill som World of Warcraft, hans tilbøyelighet til å projisere egne traumer over i samfunnet og gi dem sivilisatorisk betydning, hans åpenbare, men langt fra unike selvbedrag når han omtaler sin lykkelige barndom og hevder han aldri er blitt avvist av noen. Men Vetlesen forankrer analysene sine i grundige filosofiske drøftinger som nok kan virke abstrakte på mange lesere, men hvor han likevel makter å holde seg tett ved det ubehagelige grunnspørsmålet, hva gjorde Breivik til massemorder.

Særlig bokens andre essay, "Hvordan leve med psykisk smerte?" syns jeg gir stimulerende innsikt i hvordan psykisk smerte knyttet til opplevelser av brudd, nederlag og tap - og hvem har ikke opplevd det - kan gi støtet til aggresjon, en voldsom revansj rettet mot utpekte samfunnsrepresentanter.

Vetlelsens tilnærming bidrar til å forstå fenomenet Breivik, og dermed også til å utvikle vår beredskap - i ordets videste forstand - mot den form for mentalt utenforskap han handlet ut fra. Derfor er boken viktig.

Les også

  1. Les også

    Tilbake til 22. juli

  2. Les også

    Anerkjenner kunnskapsbehov på samfunnssikkerhet

  3. Les også

    Sakkyndige skal ikke lenger uttale seg om en lovbryter er psykotisk i lovens forstand

Les mer om

  1. Kultur
  2. 22. juli

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Psykolog Grøndahl på velment villspor om 22. juli

  2. KOMMENTAR

    Nok en gang blir spørsmålet om en høyreekstrem terrorist er for syk til å stå til ansvar

  3. KOMMENTAR

    Behring Breiviks spøkelse forsvinner ikke | Andreas Slettholm

  4. KOMMENTAR

    Utfordrer forståelsen av menneskerettigheter | Per Anders Madsen

  5. KRONIKK

    Breivik-saken viste at «gal» ikke er ensbetydende med utilregnelig

  6. KOMMENTAR

    Et annet alvor nå | Per Anders Madsen