Kommentar

En helt vanlig dag på jobben, i verdens mest spesielle yrke | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Monarki er en styreform fjernt fra demokratiets grunnideer. Kan en fremtidig kong William gjøre sin rolle relevant for egen samtid? Stein Bjørge

Et besøk med bøttevis av sjarm og kongelig mystikk. Jobben er å veksle dette inn i langsiktig politisk gevinst.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Monarki er en styreform fjernt fra demokratiets grunnideer. Kan en fremtidig kong William gjøre sin rolle relevant for egen samtid? Åserud, Lise / NTB scanpix

Så var det Oslos tur til å oppleve William og Kate-effekten på nært hold. Hertugparet «sjarmerte den oppmøtte folkemengde i senk», konstaterer republikanske Dagbladet.

Og hvorfor ikke? De to gjestene er jo blitt britiske monarkisters nytente håp. I sitt første år som «heltidskongelige» bærer reisene deres – både i og utenfor Storbritannia – nærmest signingsferdens stempel.

Beordret på reisefot

Ingenting er tilfeldig når de kongelige drar på besøk utenfor øyriket. Det skjer ofte for tiden. For etter Brexit-sjokket er britenes rojale frontfigurer beordret på reisefot til et undrende Europa.

Prins Charles med sin Camilla til Italia, Romania og Østerrike. Prins Harry til Danmark, mens eldstebror William og hertuginne Kates reiserute inkluderer Frankrike, Polen, Tyskland, Sverige – og altså Norge.

«Mørkt, mørkere, mørkest?», oppsummerer gårsdagens Dagsavisen britenes fire brexit-scenarioer.

Statsminister Theresa May sliter med et splittet parti og selvforskyldt upopularitet. Labour-lederen er heller ikke noe internasjonalt sjarmtroll. Nye skotske uavhengighetskrav spøker i bakgrunnen, og i Europas hovedsteder klør man seg i hodet og lurer på hvor dette skal ende.

Vi ser et Storbritannia i grunnleggende strid med seg selv.

Hva gjør strategene i The Foreign and Commonwealth Office i denne sørgelige situasjonen? Jo, sender ut de kongelige «etter ønske fra utenriksdepartementet», som det formuleres på hjemmesiden til hertugen og hertuginnen av Cambridge.

Les også

Kate og William kom til norsk vintereventyr – hilste på hundrevis i Slottsparken

Politisk definisjonsmakt

Det gjelder å vise frem et annet Storbritannia enn det splittede riket.

Gjenoppfriske bildet av landet vi forbinder med tradisjon og vennlighet. Synliggjøre kombinasjonen av lange linjer og nye forsikringer om vennskap. Og nettopp i disse tider vise frem et «evigvarende» monarki som hever seg over politikernes – eller var det folkets – dårskaper?

Prins Williams tale på Slottet bar alt dette i seg. Også fordi den i et så direkte politisk språk hyllet alliansen i NATO og vårt felles syn på klimautfordringer og demokratiske verdier.

I prinsens munn ble dette en like symbolsterk som kraftfull påminnelse om det selvsagte. For nettopp i en forvirret tid kan det ha en egenverdi.

Slik viste hertugen av Cambridge frem kongelig makt. Den som ikke dreier seg om politikkens dagsaktuelle kiv og strid, men som minner om to nasjoners felles historiske og politiske grunnlag. Slikt er mer enn staffasje. Det ligger mye politisk definisjonsmakt her.

Les også

Prins William ba om enda tettere forhold til Norge

Familiær avstand?

For det er sterke historiske bånd mellom Storbritannia og Norge, slik det også er mellom den britiske og norske kongefamilien.

«Dere er familie!», som kong Harald så utvetydig slo fast i sin tale til hertugparet.

Slikt høres flott ut, men det betyr ikke at de to familiene i dag er spesielt nær hverandre.

For mens de gjenværende europeiske monarkier stilte med konger og dronninger da vårt eget kongepar i fjor sommer feiret sine 80 årsdager, var grevinne Sophie, prins Edwards kone, alt britene var i stand til å sende den korte turen over Nordsjøen. Lavere i rang kunne man vel knapt komme uten å fornærme jubilantene.

Og den britiske ambassaden har opplyst at «så vidt de kjenner til» er dette første gang denne ukens celebre gjester møter det norske kronprinsparet.

To små signaler om en viss familiær avstand.

Les også

Guardian: Norsk press skaper problemer for britene under brexit-forhandlingene

Utrolig forskjellige

En tydelig kontrast til kong Olavs faste London-turer med innlagt te-drikking hos dronning Elizabeth. Hvis han da ikke dro på shopping sammen med sin svigerdatter – noe de ifølge dronning Sonja hadde stor glede av begge to. Men så var da også kong Olav halvt britisk og dyrket et fellesskap de fem eksilårene i London under krigen hadde formet til noe ubrytelig.

Slik er det ikke lenger.

Så er da også det britiske og det norske kongehuset av både historie og legning utrolig forskjellige.

Der dronning Elizabeths arv er et fallert imperialistisk verdensrike står vår egen kong Harald på skuldrene til en bestefar som forlangte folkeavstemning før han takket ja til Norges krone.

I de britiske dronning-genene ligger retten til makt som noe arrogant naturgitt. Den norske kongstradisjonen har snarere vært intenst opptatt av å følge sitt eget folk – også i et tidsklima der arvelig statsmakt forlengst burde ha mistet sin magiske tiltrekningskraft.

Les også

Les Harald Stanghelles eksklusive intervju med kong Harald. Om verdensutviklingen: – Synes det minner ubehagelig om mellomkrigstiden

Derfor har en kong Harald vært forandringenes konge, mens dronning Elizabeth svært lenge har slitt med å forstå sin egen tid. Hun kunne aldri drømme om å holde en tale lik den kong Harald for to år siden holdt i Dronningparken.

Statsminister Tony Blair måtte da også bokstavelig talt hale henne ut av ferietilværelsen på Balmoral slott for å møte et folk i sjokkartet sorg etter prinsesse Dianas død. Kontrasten er selvforklarende til vår egen kong Haralds like naturlige som tårefylte tilstedeværelse når nasjonale tragedier rammer oss.

Den fineste attest vi nordmenn gir landets kongen er at han er «så alminnelig». Ingen brite kunne i sin villeste fantasi kommet på å si noe slikt om sin dronning. Selv tanken er utenkelig.

Les også

Skam-skuespillerne møtte William og Kate. Men hertugparet hadde neppe sett serien.

Boccia i Trøndelag

22 år tok det før BBC fikk positivt svar på en anmodning om å få intervjue dronning Elizabeth om kroningen i 1953. Og da var vilkåret at det ikke skulle kalles noe så simpelt som et intervju. BBCs Alastair Bruce fikk forbud mot å stille direkte spørsmål. Det hele skulle opphøyes til å være en «konversasjon» med dronningen.

Resultatet – «The Coronation» – ble sendt for to uker siden. Og dronningen kom godt fra det, avslappet og tørrvittig som hun er.

Hun burde nok tidligere lært en smule åpenhet av sin norske «kollega». Kong Harald har hele sitt voksne liv snakket med sitt folk gjennom intervjuer. Det er en viktig grunn til at vi tror vi kjenner ham!

Statsminister Per Borten instruerer dronning Elizabeth i boccia i hagen på Bortn i Flå. Til høyre kong Olav. NTB scanpix

Dronningen spiller med. NTB scanpix

Pussig nok var det nettopp under et Norges-besøk dronning Elizabeth i sin tid viste seg fra sin mest uformelle side. Da hun i august 1969 var kong Olavs private gjest på reise i Norge ville verten stikke innom statsminister Per Bortens trønderske gård for lunsj.

Her fra lunsjen f.v. statsminister Per Borten, dronning Elizabeth, kong Olav, kronprinsesse Sonja og Magnhild Borten. NTB scanpix

Været var praktfullt og lunsjen ble lang. Da insisterte Per Borten på å spille boccia med det britiske statsoverhodet i hagen på Synnigard. Og slik ble det – åpenbart til like stor glede for dronningen som for de britiske fotografene.

Dronning Elizabeth og kong Olav etter lunsjen hjemme hos statsminister Per Borten. NTB scanpix

Les også

Denne har Harald Stanghelle tidligere skrevet: «Kong Harald står frem som mannen som forstår sin egen tid»

Kongelig studiereise?

Det uformelle har også preget hertugparets besøk. Form og innhold er ingen blåkopi av det vi vanligvis ser under et slikt rojalt sirkus. Snarere har det vært noe fremtidsrettet over det hele. Til og med gjestelisten til torsdagens slottsmiddag var nesten strippet for tung protokoll, av politikere var nesten bare Erna Solberg invitert for å snakke med prinsen.

Småbordene bidro til noe nært. Slottshøytid, javel, men det kontaktskapende fremsto like viktig. Og det fortelles at prins William førte an da gjestene reiste seg i spontan og begeistret applaus etter 21 år gamle Sigrid Raabes minikonsert.

Heller ikke det er noe som tilhører etiketten under middager i nasjonens mest eksklusive adresse.

Så er det da også spekulert i om de to besøkende tar dette som en slags studiereise til et monarki som midt i sin anakronisme har funnet tonen med sin egen tid.

Det er vel heller tvilsomt.

Les også

Kate og William varmer seg med pølser og pinnebrød på bålet

Innhold bak formene

Men det er ikke umulig at oppgaver «etter ønske fra Utenriksdepartementet» gir det unge hertugparet en mening bak titlene. Ofte reduseres de jo til vinkende celebriteter, det må jo kjennes ganske tomt i lengden. Prins William har da også sett på sin far hva nærmere 50 års kongelig «lediggang» kan føre til.

Selv skal han sannsynligvis en gang overta den britiske tronen. Da kan det vise seg avgjørende å bygge innhold bak formene som utgjør en styrereform fjernt fra demokratiets grunnideer. Innhold som kan gjøre en fremtidig kong William relevant for sin egen samtid.

Det er jo slikt det dreier seg om i verdens mest spesielle yrke. Slik var Oslo-besøket kanskje rett og slett en helt vanlig dag på jobben. Nesten, i alle fall.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Inge Grødum

Les mer om

  1. Kommentar Harald Stanghelle
  2. Monarki
  3. Prins William
  4. Harald Stanghelle

Kommentar Harald Stanghelle

  1. KOMMENTAR

    Støre sliter med rødgrønt kaos. Han kan slappe av og bruke Solbergs metode.

  2. KOMMENTAR

    Plassen i Sikkerhetsrådet vil føre Norge i konflikt med USA. Det vil være naivt å tro noe annet.

  3. KOMMENTAR

    Frp-politikeren orker ikke flere meldinger som ber henne «brenne i helvete». Hun er ikke alene.

  4. KOMMENTAR

    Norge er et lettstyrt land. Til og med i kriser kjører vi på første klasse.

  5. KOMMENTAR

    Benjamin Netanyahu er den suverene vinneren i israelsk politikk. Selv om han taper mandagens valg.

  6. KOMMENTAR

    Donald Trump er Guds redskap i en åndskamp mellom det gode og det vonde