Kommentar

Norsk dokumentarboom på internasjonale festivaler

Det er ikke spillefilmen, men dokumentaren som for tiden markerer norsk film sterkest ute, anført av journalistiske dyder.

Aslaug Holms dokumentar <i>Brødre</i>, som følger hennes to sønner, er blant filmene som blir vist på Hot Docs i Toronto denne uken. Fenris film/Aslaug Holm

  • Kjetil Lismoen

Mens fraværet av norske spillefilmer på Berlinalen og Cannes-festivalen er påtagelig i år, vekker norske dokumentarer oppsikt på internasjonale festivaler. Denne uken deltar fem filmer på verdens viktigste dokumentarfilmfestival, Hot Docs, som er en sentral innfallsport til det nordamerikanske markedet. De aktuelle filmene er Aslaug Holms Brødre, Pål Refsdals Dugma , George Kurians Flukten , Jørn Ranums Mot Nord og Erlend Mos Dans for livet.

I Erlend Mos dokumentar Dans for livet møter man en jente med en stor drøm. NFI/ Erlend Mo

Ingen grunn til å mase mer

Disse filmene representerer spekteret mellom den poetiske og den journalistiske tradisjonen i norsk dokumentar, hvorav den siste fortsatt står forbausende sterkt. Jeg er blant dem som har etterspurt en større utforskning av dokumentarens grenser i norsk film. Men jeg ser ingen grunn til å mase mer om det denne gangen, når de journalistiske dokumentarene er så gode som de er nå. Om Brødre og Mannen fra Snåsa har vist oss den personlige dokumentarens gjennomslagskraft på kino, viser et knippe nye dokumentarer hvor viktig rolle journalistikken fortsetter å spille for sjangeren.

Her kan du få en smakebit:

Innsikt i hvordan islams krigere lever

Denne tendensen fikk et solid løft for halvannet år siden med Tonje Scheis Drone der den amerikanske dronekrigen for første gang ble kritisk vurdert på film. I fjor kom Deeyah Khans Jihad med sine oppsiktsvekkende portretter av noen av det radikale islams angrende mørkemenn. Denne våren er det nevnte Dugma og Anders Sømme Hammers Talibanistan som har gitt oss innsikt i hvordan flere av islams krigere tenker og lever, med en nærhet vi knapt før har sett. Det som kjennetegner filmene er den unike tilgangen filmskaperne har fått. Men det som ikke kommer frem, er arbeidet og ressursene som ligger bak.

I Dugma får vi et nært portrett av selvmordsbombere i Syria NFI/ Pål Refsdal

Finnes ingen Vær varsom-plakat

I en tid der alle har et kamera og godt kunne tenke seg å lage en dokumentar om sin eksentriske tante, har journalistiske dyder havnet i bakgrunnen. Innenfor dokumentarmiljøet finnes ingen Vær varsom-plakat og den voldsomme tilveksten av glade amatører fører til mange overtramp.

Ville ikke ødelegge øyeblikket

Derfor gjør ydmykheten Khan møter sine intervjuobjekter med i Jihad inntrykk. Dette er menn som lenge har definert henne som en fiende. I filmens mest kjente scene, når britiske jihads tidligere gudfar, Abu Muntasir, nesten bryter sammen, ville de fleste filmskapere ha melket det for alt det er verdt. Men Khan valgte å se ned, for ikke å ødelegge øyeblikket, med en kamerateknikk som kan minne om Errol Morris banebrytende portrettmetode. Det er en intimitet mellom dem i filmen du ikke opplever ofte, og som det tok Khan år å komme frem til.

Deeyah Khans dokumentar Jihad fikk mye oppmerksomhet i fjor. fuuse films

Møter følsomme og tankefulle selvmordsbombere

På samme måten har Refsdal og Sømme Hammer lagt ned mye arbeid for å slippe innenfor hos al-Qaida og Taliban. I Dugma møter vi følsomme og tankefulle selvmordsbombere i Syria. I Talibanistan viser de sine sår og krigstretthet, men også livsglede. Dokumentaristene vil fortelle om hvem de vi definerer som fienden er, og den banale sannhet er selvsagt at de ligner oss mer enn vi kanskje liker.

Dokumentaren Flukten følger en gruppe syrere på flukt. NFI/ George Kurian

Dette er en klassisk dyd journalistikken alltid har måttet kjempe for under krigstilstander, og som de norske filmskaperne sverger til. Dette åpne perspektivet er ikke noen selvfølge innen internasjonal dokumentar i dag, og er satt under politisk og økonomisk press i en rekke land, også de europeiske.

Alle dokumentarer er subjektive, det finnes ingen nøytral grunn. Men noen filmer kan, som journalistikken på sitt beste, lytte. Det er disse filmene gode eksempler på.

  • Her kan du se flere av dokumentarene på nett:
  • Talibanistan
  • Jihad
  • Dugma
  • Mot Nord
  • Flukten
  1. Les også

    «Brødre:» Med kamera hakk i hæl

  2. Les også

    «Where to Invade Next» ber deg glemme din kritiske sans

  3. Les også

    «A Syrian love story:» Kjærlighet i limbo

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Adel Khan Farooq er journalisten som satt seg i bilen med terrordømte Ubaydullah Hussain

  2. KOMMENTAR

    Healing virker! Helbredelse er ekte! Mirakler finnes! | Ingeborg Senneset

  3. KOMMENTAR

    På en søndag: La oss snakke om frihet | Per Edgar Kokkvold

  4. KOMMENTAR

    En kulturkanon er nyttig for å belyse hvem vi er og vil være – akkurat her og nå

  5. KOMMENTAR

    Trine Skei Grande valgte kulturen. Det bør feltet være glad for

  6. KOMMENTAR

    Bør vi betale over 1000 milliarder for veier kanskje ingen trenger i morgen?