Kommentar

Vi har det sykefraværet vi vil ha

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør
Det er en glidende overgang fra å være forsikret mot sykdom til å føle at man med jevne mellomrom har krav på tre dagers avbrekk, skriver Ola Storeng.

Vi vet ikke om avtalen om et inkluderende arbeidsliv virker. Men det blir ikke avgjørende. Heller ikke en ny regjering vil erstatte IA-avtalen med kutt i sykelønnen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I minst femten år har sykefraværet vært en gjenganger i den politiske debatten. Resultatene er magre. Slik kommer det antagelig til å forbli, enda sykefraværet er høyere enn i de fleste land.

Det er to grunner til at dette: Økende økonomisk velstand og politisk maktspill.

En ny rapport – bestilt av Arbeidsdepartementet – greier ikke å svare på om sykefraværet blir større eller mindre som følge av de tiltakene som Regjeringen har satt i verk de siste årene. For å være mer presis: Forskerne som har skrevet rapporten, har bare kunne dokumentere at ett av fem tiltak har redusert sykefraværet.

«Effektene av de andre (tiltakene) er altså i det vesentlige ukjente, og det kan ikke utelukkes at disse er virkningsløse eller kan ha bidratt til at flere blir sykmeldt», sa seniorforsker Arnstein Mykletun til Aftenposten søndag.

Sterk melding, med andre ord.

Resultatløs IA-avtale

Tiltakene som Mykletun og hans kolleger har undersøkt er en konsekvens av avtalen mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv, den såkalte IA-avtalen. Den skal bidra til at færre blir sykmeldte, at flere kan stå lengre i arbeid og at flere funksjonshemmede kommer i jobb.

Ola Storeng

Den positive nyheten er at graderte sykmeldinger hjelper. De ansatte blir friskere av å jobbe litt og holde kontakt med jobben i stedet for å være helt sykmeldte.Men for de andre tiltakene er resultatene umulig å spore. Det gjelder blant annet 700 millioner kroner som er brukt på tiltak som skal bringe sykmeldte raskt tilbake i arbeidslivet, og 380 millioner kroner i tilskudd til bedrifter som tilretteretter arbeidet for sykmeldte arbeidstagere. Forskerne finner ingen virkning – utover å sysselsette dem som administrerer ordningen.

Statssekretær Norvald Mo i Arbeidsdepartementet gir følgende orakelkommentar, over ti år etter at den første IA-avtalen trådte i kraft:

"I og med at vi har lite kunnskap, kan man ikke si at vi har gjort et godt nok arbeid med dette."

Gråsonene

Den viktigste grunnen til det er vanskelig å redusere sykefraværet er selvfølgelig at de fleste syke er udiskutabelt syke. En del av det høye sykefraværet i Norge er dessuten knyttet til grupper som i mange andre land står utenfor arbeidslivet.

Noe tilsvarende gjelder for mottagere av uføretrygd.

Men det finnes gråsoner som representerer store penger i et land med verdensrekord i sykefravær og uføretrygding.

Les også

Lønne seg å jobbe – eller straffe seg å være syk?

Forskerne er nok ikke enige om hva som kan gjøres. Men det er nokså stor enighet om at ett tiltak ville virke: Tap av inntekt ved sykdom ville redusere sykefraværet. En slik effekt kunne man også få hvis arbeidsgiverne måtte bære mer av kostnadene ved langtidsfravær. Da ville sykmeldte ha blitt fulgt opp mye tettere.Men forskerne er ikke blitt bedt om se på hva Regjeringen kunne ha gjort, bare hva den faktisk har gjort.

Dette er langt fra tilfeldig. For sykelønnsordningen er fredet som politisk tema.

Politisk utmattelse

Faktisk kan man se IA-avtalen, som først ble inngått i 2001, som en slags politisk kapitulasjon etter årelange, mislykkede forsøk på å reformere sykelønnsordningen. Avtalen kom etter at fagbevegelsen hadde blokkert forslaget fra Sandman-utvalget om å redusere sykelønnen til 80 prosent av full lønn de første 16 dagene og samtidig overføre en del av det økonomiske ansvaret for lengre sykefravær fra folketrygden til arbeidsgiverne.

Med IA-avtalen oppga også NHO sin årelange kamp for innstramminger i sykelønnsordningen. Det var gull verdt for LO. En ny allianse var skapt.

Les også

Lite treffsikker innsats mot sykefravær

I 2006 gikk derfor daværende LO-leder Gerd-Liv Valla til angrep på Regjeringen Stoltenberg da den foreslo en innstramming som bare skulle ramme arbeidsgiverne. I et intervju med forskere fra SINTEF sa Valla senere "at hun godtok ikke endringer i sykelønnsendringen uansett hva som ble foreslått".Derfor har andre tiltak med mer usikker virkning presset seg frem.

Nå har også Høyre og Fremskrittspartiet fjernet innstramming i sykelønnsordningen fra sitt program. Når utsiktene til regjeringsmakt øker, synker samtidig viljen til å ta en kamp med LO.

Velstandens krav

I løpet av de siste tiårene har det dessuten skjedd noe annet.

Med økende velstand følger økende forventninger på alle områder. For eksempel jobber vi færre timer i året enn før. Og gamle normer endrer seg.

Det er en glidende overgang fra å være forsikret mot sykdom til å føle at man med jevne mellomrom har krav på tre dagers avbrekk.

For vel tre år siden var jeg delvis sykmeldt i fire måneder på grunn av at en betennelse i skulderen, som ga smerter i armen. Men ville jeg ha blitt sykmeldt hvis dette hadde skjedd 10–20 år tidligere? Hvilke muskel— og skjelettplager skal man tåle?

Drømmen om å redusere sykefraværet merkbart uten tiltak som svir på pungen, også for de svakeste, forblir en drøm.

Vi bør være forberedt på flere skuffende rapporter om mislykkede tiltak for å få ned sykefraværet. Kanskje vi grunnleggende sett har det sykefraværet vi vil ha.

Les mer om

  1. Kultur