EU planlegger å skaffe seg nye problemer | Frank Rossavik

Utvidelse av EU på Vest-Balkan allerede i 2025? Det er ikke utenkelig.

Som kjent sliter Den europeiske union (EU) med en del av landene som slapp inn for drøyt ti år siden: Særlig i Ungarn og Polen er det liberale demokratiet i krise.

Flere av de fortsatt nokså nye medlemmene sliter også med høy korrupsjon og andre problemer.

Fordøyelsesvanskene tatt i betraktning, skulle man tro at EU i hvert fall ikke er sulten på mer av det samme. Der tror man feil. Litt i skyggen av mer dramatiske verdensbegivenheter, pågår en prosess i EU som kan ende med utvidelser allerede i 2025.

Alle de aktuelle er land på Vest-Balkan, regionen som ble herjet av kriger på 1990-tallet. Serbia og Montenegro ligger best an til å rekke medlemskap i 2025, mens Albania, Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Kosovo utgjør resten av feltet.

Et strategipapir med en katalog av betingelser har lagt grunnlaget. – 2025 er mulig for alle kandidatland, som EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, sa i Albania nylig.

Diskusjonene pågår. Tilhengerne av utvidelse sier at EU har overordnet ansvar for sikkerheten på kontinentet. Alene av den grunn bør flest mulig land inn i systemet. EUs største suksess er avskaffelse av væpnede konflikter medlemslandene imellom.

Vil avskjære Russland

Alminnelig geopolitikk er også en faktor: Russland, Kina og Saudi-Arabia prøver å knytte land i regionen tettere til seg. For mange er det viktig å avskjære slikt. Autoritære stater med russiske forbindelser er ikke noe EU vil ha sin bukhule, i hvert fall ikke flere enn nå.

Endelig brukes det som argument at utvidelsen på Balkan kan danne en positiv motvekt til Storbritannias utmelding, at EU trenger en “suksess”.

Det siste virker mer enn en tanke optimistisk. De fleste landene har alvorlige problemer med korrupsjon og er heller ikke på andre måter klare for EU. Serbia har for eksempel bare delvis avfunnet seg med at statens tidligere provins, Kosovo, nå er selvstendig.

Økende saudisk innflytelse

Tre av landene (riktignok små) har muslimsk flertall, noe Saudi-Arabia har søkt å utnytte ved å finansiere moskeer. De autoritære araberne har hatt en viss suksess. Man kan derfor si at wahhabismen, en streng islam-tolkning, er på fremmarsj i Europa. Dette blir selvsagt et tema for den videre prosessen mot EU-utvidelse.

Og hvis EU ønsker å avskjære Russland, kan det innvendes at russerne skaffer seg innflytelse også i land som er medlem av EU. Også her er det bare å se på gruppen av land som kom inn i EU i perioden 2004–2007.

I tillegg kan man anføre at EU i årevis har lidd av institusjonell forstoppelse: Beslutningsorganene er ikke beregnet for 28 medlemsland, og slett ikke flere. Mye går tregt.

Hva er alternativet?

Har rablet helt for dem i Brussel?

Svaret er at det er et godt spørsmål. Samtidig skal man ikke glemme at EU tross alt har lykkes med mye, og at dette til dels skyldes at lederne har tatt sjanser og ikke regnet samtlige varianter til endes.

Det er alltid smart å spørre om hva alternativet er. Her er svaret at seks land midt i EU kunne fortsette på selvstyr, vidåpne for politisk innflytelse fra Russland, økonomisk fra Kina og religiøs fra Saudi-Arabia.

Vel er Polen og Ungarn problemland i EU, men de hadde trolig utviklet seg verre utenfor Unionen og med enda mindre spillerom for opposisjonen.

Stor uenighet

Så: Det er ikke fristende å ta landene inn i EU, men mindre fristende å la dem forbli utenfor.

Alle seks ønsker selvsagt medlemskap og har allerede et omfattende samarbeid med EU.

Elleve land regnes som tilhengere av utvidelse av EU til Vest-Balkan. Blant dem er alle EUs problemland, et poeng som er umulig å overse.

Tyskland er, ikke overraskende, blant motkreftene. Frankrike er avventende. President Emmanuel Macron, EUs sterke mann for tiden, hvis en slik finnes, skal først flatt ha avvist en utvidelse i overskuelig fremtid, men senere blitt mer åpen for tanken.

Langt frem

Et utenriksministermøte i EU for to uker siden viste at uenigheten er sterk.

Løsningen kan bli å koble utvidelse til institusjonelle reformer, som utvidet bruk av flertallsbeslutninger, for å hindre at enkeltland kan stille seg på tvers.

Et annet element kan bli mer effektive sanksjoner mot land som bryter EUs regelverk, noe som også må gjelde eksisterende medlemsland som Ungarn og Polen.

Det er langt frem, for å si det forsiktig.