Kommentar

Det nødvendige er umulig i Paris | Ola Storeng

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør

CMYK_img663_2.jpg Foto: Inge Grødum

I over 20 år har internasjonale klimaforhandlinger fulgt et blindspor. Men det er slett ikke sikkert at frivillig dugnadsinnsats er et effektivt alternativ.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Midtveis i to uker med klimaforhandlinger i Paris kommer meldingene om at det går rent for smått. Forhandlingene står i stampe.

Her kan du lese om økte frustrasjoner i Paris.

Les også

- Ingen fremskritt

Bildet er så kjent, så kjent.

Forhandlingene for å begrense menneskeskapte utslipp av CO2 og andre klimagasser har pågått i over tyve år uten at økningen i de globale utslippene har stanset, snarere tvert imot.

Mer om den siste rapporten fra FNs klimapanel.

Les også

Når ulykken ikke kommer raskt nok

Så hvorfor bry seg akkurat nå?

Klimaforhandlingene står ved et veiskille, som gjør at det står spesielt mye på spill i Paris.

Klimaforhandlingene står ved et veiskille, som gjør at det står spesielt mye på spill i Paris.

Verdenssamfunnet har etter det mislykkede klimatoppmøtet i København i 2009 nådd den ganske dramatiske konklusjonen at det sporet FNs klimaforhandlinger fulgte gjennom to tiår fra 1992, var et blindspor.

Her kan du lese hvordan forsøket på å lage en bindende klimaavtale i København ble begravet:

Les også

Varm begravelse

Samtidig går klokken.

FNs klimapanel har laget et "utslippsbudsjett". Om 30 år kan ha nådd taket for hvilke oppsamlede utslipp av klimagasser som kloden tåler uten store, irreversible klimaendringer.

FNs klimapanel mener at to-tredjedeler av utslippsbudsjettet alt er brukt opp.

Les også

Hvem skal få den siste CO2?

I Paris tester verdenssamfunnet en ny oppskrift, en Plan B.

Oppskriften som ikke dugde

Den gamle oppskriften var slik:

En plikt for de vestlige industrilandene samt Russland til å redusere sine utslipp etter en nøkkel som verdenssamfunnet forhandlet seg frem til i Kyoto-avtalen fra 1997.

For alle andre land gjaldt det ingen konkrete forpliktelser. De ble alle regnet som utviklingsland.

Den enkle todelingen av verdens land har ligget fast helt siden klimaforhandlingenes spede begynnelse i Rio i 1992.

I mellomtiden har verden endret seg. De land som i 1992 ble regnet som utviklingsland, står nå for hele økningen i verdens energibruk, og det er der utslippene av klimagasser fortsatt øker – og det raskt.

Det er utenkelig at de samlede utslippene av klimagasser kan reduseres kraftig hvis utslippene i Asia, den mest folkerike verdensdelen hvor den økonomiske veksten også er størst, fortsetter å vokse slik vi har sett det siste tiåret.

En ny oppskrift: Dugnad

Den nye oppskriften kan oppsummeres slik: En dugnad hvor alle skal være med. Enten landene er rike eller fattige og enten deres utslipp er store eller små. Men alt skal være basert på frivillighet.

Tanken om at verdenssamfunnet kan styre de samlede utslippene og dele ut utslippskvoter, er forlatt.

Hvert land skal nå selv bestemme hvor mye, eller lite, de vil redusere – eller øke – sine utslipp med frem til 2030. Det mest konkrete innholdet i en avtale i Paris vil være en liste med landenes egne løfter.

Her kan du lese mer om Norges løfter.

Les også

Solberg planlegger større klima-kutt

Gevinsten er at over 170 land som til sammen står for over nitti prosent av verdens utslipp, vil være med. Til sammenligning omfatter Kyoto-avtalen i dag land som bare står for omtrent ti prosent av verdens utslipp.

Den nye oppskriften kan altså gi en avtale som favner mye bredere.

Dessverre viser planene som verdens land har sendt inn før Paris-møtet, at utslippene av menneskeskapte klimagasser likevel vil fortsette å vokse, i grell kontrast til de dype kuttene som FNs klimapanel mener er nødvendig.

Mer om hva løftene som meldt inn til Paris betyr:

Les også

Får fattige land lov til å bli rike?

Allmenningens dilemma

Det er dessverre ingen overraskelse at en oppskrift basert på frivillighet synes å gi såpass magre resultater.

Det følger av problemets karakter.

Det er dessverre ingen overraskelse at en oppskrift basert på frivillighet synes å gi såpass magre resultater. Det følger av problemets karakter.

Atmosfæren – som lagerplass for menneskapte CO2 – kan sammenlignes med en felles naturressurs. Felles naturressurser som alle gratis kan benytte seg av, har en innebygd tendens til å bli overbeskattet.

En analogi: Ingen ville ha særlig tro på at fisket etter for eksempel nordatlantisk torsk kunne begrenses – eller reduseres kraftig – ved at fiskere, som hver for seg gjør liten skade på bestanden, selv får bestemme hvor mye de skal fiske.

Derfor blir ofte svaret kvoter.

En verden uten regjering

Det er ekstremt vanskelig å bli enige i forhandlinger mellom mange land om et tak for forsvarlige utslipp av klimagasser og en fordeling av kvoter mellom land.

Når man i Kyoto i det hele tatt greide å fordele utslippskvoter for de snaut 40 rikeste landene, skyldes det at kvotene ble fastsatt så rommelig at de knapt hadde noen virkning. Særlig store land har sterk motvilje mot å la seg diktere eller binde. Kyoto-avtalen utløper dessuten på dato i 2020.

Her kan du lese om hvordan USA og Kina gradvis får bestemme mer av klimapolitikken

Les også

Hvor mye bør USA og Kina bestemme i klimapolitikken?

At forsøket med internasjonale kvoter, og helst da for alle land, ikke har ført frem, betyr ikke at frivillige løsninger vil være mer effektive. Forhandlerne i Paris vet selvsagt dette.

Derfor forsøkes det nå Paris en vri, en slags mellomløsning:

De nasjonale løftene som skal inngå i Paris-avtalen, skal være frivillige . Men samtidig arbeider blant annet Norge hardt for at det skal være en forpliktelse for landene å skjerpe sin (frivillige) klimainnsats hvert femte år.

Håpet er at viljen til å øke de frivillige tiltakene mot klimautslipp vil øke over tid. Økt tilgang på ren, billig energi, som solenergi, kan bidra til det.

Forpliktende frivillighet

Problemet er at kombinasjonen av frivillighet og bindende forpliktelser nærmer seg en logisk selvmotsigelse.

De største landene har alt reist bust. USA, Kina og India vil ikke engang akseptere at de skal være forpliktet til å gjennomføre de planene de selv har sendt inn til toppmøtet for årene frem til 2030. Derfor vil det være vanskelig å tro at de i Paris vil forplikte seg til å gjøre mer fem år frem i tid.

I tillegg kommer at mange andre land, som tidligere var "skjermet" i internasjonale klimaforhandlinger, synes de allerede nå gir mye hvis de må oppgi sin tidligere særstatus. Mange av dem er fattige, med små utslipp regnet pr. innbygger. De forlanger at rikere land skal være med å betale for deres klimatiltak og for skade og tap som klimaendringer kan påføre dem.

De fattigste landene sliter med en dobbelt utfordring.

Les også

Den store hodepinen: Klimagassutslippene øker raskest i land hvor hver innbygger slipper ut minst

l

Alle har vetorett

Utfallet av forhandlingene i Paris er ikke gitt. Forhandlinger i FN-regi krever enstemmighet. Alle land kan i prinsippet blokkere for en avtale. Det kan bli vanskeligere enn mange har spådd.

Klimaminister Tine Sundtoft sier hun tror på en avtale. Men hun sa rett før Paris møtet begynte at heller ikke Norge vil være med på en hvilken som helst avtale.

– Hvis en klimaavtale låser inn lave ambisjoner for mange år fremover, må vi spørre om det er verdt det.

– Da må se om det er noen alternativer utenfor FN-systemet, sa Sundtoft.

Mer om Trine Sundtofts uttalelser før Paris-møtet:

Les også

Tre ting Norge vil kjempe for under klimatoppmøtet i Paris

Sagt på en annen måte: Uten en god avtale i Paris, vil det internasjonale klimaarbeidet stå nesten på bar bakke. Både Plan A og Plan B vil da ha sviktet. Og ingen vet hva plan C skulle gå ut på.

Så mye står på spill i Paris.

  • Hør også Aftenposten Verdens siste podkast. Hvordan er det egentlig å være en av statslederne rundt bordet i klimatoppmøtet?

Storeng1.jpg

Les mer om

  1. Kultur
  2. Klima

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Alt går for langsomt, men klimaforhandlingene er ikke verdiløse. Selv katastrofer er relative

  2. VERDEN
    Publisert:

    Klimatoppmøtet i Polen: Norge lover verden å skjerpe klimaløfter

  3. SID
    Publisert:

    Jeg har vært klimaaktivist i seks år, men aldri vært så provosert som nå

  4. VITEN
    Publisert:

    Vil de bry seg om Trumps klima-nei?

  5. VERDEN
    Publisert:

    Norge bli klima-medlem i EU

  6. VERDEN
    Publisert:

    Verdens ledere er enige om regelbok for Parisavtalen