Kampen mot retusjering er ikke nok. Det er ikke der vi vinner krigen mot kroppspresset. | Helene Skjeggestad

En fireåring er ikke usikker på sitt eget utseende fordi det finnes glossy plakater på et busstopp.

Kroppspressdebatten irriterer meg.

Alle disse som kler av seg i offentligheten for å bekjempe kroppspress. Snakk om å ligge seg til jomfrudom.

Eller det å bruke masse tid på å debattere og protestere mot retusjering for deretter å baksnakke venninner som ikke har riktig bukse, hår, rumpe eller nese.

Og et siste poeng: Ingen forventer at en modell skal gjøre min jobb. Hvorfor forventes det at noen som ser ut som meg, skal gjøre hennes jobb?

Skjønnhetsideal

Jeg prøver ikke å bagatellisere situasjonen. Ungdom i dag er under et press fra flere kanter. Dette presset kan i beste fall føre til en sunn livsstil. I verste fall til en negativ spiral med lav selvtillit, psykiske lidelser og bortfall fra skole og arbeidsliv.

• Les kommentaren om de psyke ungdommene: Problemet er ikke at ungdom har bedt om for mye oppmerksomhet. Problemet er at de har fått for lite respons.

En vanlig forklaringsmodell er at det er samfunnets feil at det er slik. Særlig gjelder dette i debatten om kroppspress.

En SIFO-rapport fra 2014 viser at 85 prosent av unge jenter og 30 prosent av unge gutter opplever kroppspress, et press for å tilfredsstille et skjønnhetsideal.

Matt

En mye lest artikkel i Aftenposten denne uken viser at unge jenter nå også er svært opptatt av behandlingen «brazilian», altså intimbarbering. Forsker og psykologspesialist Kari Anne Vrabel er bekymret:

– Bikinivoksing føyer seg inn i rekken av trender som bidrar til ytterligere perfeksjonering av unge mennesker. Dette er svært problematisk, og jeg merker at jeg blir opprørt og matt, sier hun.

• Les hele reportasjen her: Brasiliansk bikinivoksing tar av i Oslo. Lege og psykolog advarer.

Jeg blir også ganske matt. Matt over at når det snakkes om kroppspress, så flyttes alltid fokuset utover. Til dette samfunnet, reklamen og popularitetskulturen.

Mens de kanskje verste utløserne går fri.

(Kommentaren fortsetter under illustrasjonen)

Ikke nok alene

Ifølge klassisk feministisk tankegang skal ikke unge kvinner klandres for at de presses inn i kropper etter standardiserte idealer. Derfor må forandring skje i disse idealene, altså i hva som vises i reklame og blader.

Det plager meg ikke veldig at det nå foregår en kamp mot retusjering av reklame og mangfold i mediene. For all del, kjendiser må gjerne stille opp usminket i magasiner. Helt i orden for meg.

Og det er ikke bortkastet – langt ifra. I den allerede nevnte rapporten svarer 37 prosent av guttene og 67 prosent av jentene at de opplever at reklame generelt påvirker kroppspress.

Mitt poeng er at kampen mot retusjert reklame ikke er nok.

Hadde «samfunnsidealet» vært det viktigste i kampen mot kroppspress, så forklarer det ikke hvorfor jenter innenfor idealet likevel tviler på seg selv. Og det forklarer ikke hvorfor jenter med et par kilo for mye, som meg selv, klarer å leve fint uten å kjenne på kroppspresset.

Hva med vennene?

For det finnes sikkert eksempler på dem som har sett på en musikkvideo for deretter å starte en destruktiv prosess med selvtvil. Men det er trolig langt mer vanlig at dette er en ytre faktor som bidrar til en prosess som allerede har startet.

Det er heller den kommentaren eller forventningen fra en venninne, en kompis, en mobber eller fra familien som starter prosessen.

For en av tre gutter og jenter svarer nemlig at kroppspresset kommer fra venner.

I tillegg sier 50 prosent av jentene at det å lese visse blogger oppleves som kroppspress.

Sistnevnte punkt har trolig utviklet seg med de sosiale mediene de siste årene. Jakten etter likes og kommentarer tiltar. Og da er det ikke bekreftelse fra en pen superstjerne man søker. Målet er selvfølgelig bekreftelse fra dem som står en nær.

• Les fra ungdommene selv: Nå er det nok snakk om kroppspress

Ansvarsfraskrivelse

Ifølge den nye ungdomshelsestrategien er25 prosent av jenter i alderen 3–6 år misfornøyde med deler av utseendet sitt.

Man skal være skeptisk til et barns forståelse av utseende, men like fullt: En fireåring blir ikke misfornøyd med utseendet fordi det finnes noen glossy plakater på et busstopp, eller fordi det henger en barnebikini i en butikk.

Her må det handle om signaler som kommer fra et sted mye nærmere hjemmet. Det er først når foreldre kler på barnet bikini at det blir et problem.

Så vil tilhengere av at samfunnet har all skyld, si at også hjemmet preges av skjønnhetsidealene. Men det blir for enkelt. Da blir debatten om kroppspress kun en øvelse i ansvarsfraskrivelse.

Kampen mot kroppspress må inneholde en ansvarliggjøring av ungdom selv og de i den innerste sirkel. Hva kan gjøres for å vise at utseende ikke er det viktigste?

Personlig tror jeg på oppmuntring på andre arenaer og mindre mathysteri. Og så er det lov til å ikke snakke om kropp hele tiden. Det finnes utrolig mange typer sport der det å være tynn ikke er det viktigste.

• Les om 18 år gamle Sander som fant sin sport: Den lubne guttungen veide 110 kg på det meste. Så endret en avisartikkel livet hans.

Kort sagt: Kropppress er mye mer komplisert enn tynne modeller. Det er ikke nok å peke utover.

Flere innlegg om kroppspress:

• Kle av deg, kvinne! Vær så snill!
• Suzanne Aabel kaller det modig å kle av seg. Jeg kaller det kjedelig.
• Kvinneforakten som selger
• Den håpløse jakten på den perfekte kroppen
• Si ;D-innlegg: Feit er ikke synonymt med stygg
• Du kan fjerne kroppspresset
• Vi jenter trenger banebrytende forbilder
• Svar fra en klein, narsissistisk og selvopptatt norsk jente
• Kort skjørt, trong topp og sminke. Ho er eit barn, men ho latar som ho er vaksen
• Du er fire år, og redd for at omgivelsene skal synes at rumpa di er stygg

helene@aftenposten.no

Snapchat: Skjeggesnap