Kommentar

Med kvinnenes hjelp har pensjonistene omsider tatt skrittet opp i middelklassen. Det blir aldri bedre å gå av enn nå. |Ola Storeng

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør

Foto: Inge Grødum

Selv i lykkelandet Norge er noen heldigere enn andre - som jeg: De som blir pensjonister før pensjonsreformen begynner å bite.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Betydningen av flaks er undervurdert.

I påskefjellet er pensjonistene godt representert. Det var de også på flyene som gikk sørover, mot litt varmere land, ved innledningen til påsken.

De har hatt flaks.

Jeg tør å si det fordi jeg selv tilhører en særlig begunstiget gruppe:

Jeg blir snart del av den første pensjonistgenerasjonen som virkelig har tatt steget opp i middelklassen. Den reisende middelklasse, om du vil.

Det er faktisk ikke så lenge siden forbindelsen mellom alderdom og fattigdom ble brutt for mange pensjonister.

Jeg våger en påstand: Aldri har noen hatt mer flaks enn årskullene født på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 50-tallet.

De får bedre pensjon enn både tidligere og kommende pensjonister. Mange har dessuten vært med på en lang, eventyrlig reise i boligmarkedet.

Man må vel si det er urettferdig.

Folketrygden har nådd middagshøyden

Som pensjonist blir jeg et slags jubileumsbarn: Jeg fratrer min siste faste stilling i arbeidslivet akkurat 50 år etter at folketrygden ble innført i 1967.

Mye er endret etter pensjonsreformen i 2011. De fleste kan nå ta ut pensjon fra fylte 62 år. Men i privat sektor er motstykket lavere årlig pensjon livet ut - særlig hvis levealderen fortsetter å øke.

Også i stat og kommune blir pensjonene for nye kull lavere hvis vi lever lenger.

Ideen kom fra pensjonskommisjonen ledet av tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, men har fått tverrpolitisk oppslutning.

  • Stats- og kommuneansatte svelget den bitre pillen - men sa nei til å redde pensjonen ved å jobbe lengre. Angrer de ikke, spurte jeg?

Det trengs en presisering: De som er født rundt 1950, som Johnsen og jeg, slipper lett unna, slik vi alltid har gjort.

Vi har flaks.

Kvinnene løfter pensjonistene

Folketrygden har forandret mye. Men det er kvinnene som har gjort pensjonistene til den nye middelklassen.

Noen har kalt kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet på 1970- og 1980-tallet den største endringen i norsk økonomi etter den annen verdenskrig.

Nå, som en slags dessert, forandrer kvinnene også pensjonistenes levekår.

Så sent som i 2005 – 2007 var bildet slik, ifølge det offentlige Fordelingsutvalget: Enslige pensjonister var den største gruppen blant dem med lav inntekt i Norge.

Forklaringen var enkel: Folketrygden krevde førti års opptjening for å få full pensjon. Veldig mange kvinner gikk på minstepensjon.

Nå, bare 10–12 senere, er situasjonen endret ganske radikalt.

Mange nye, kvinnelige pensjonister har nå førti år i arbeidslivet bak seg, og enda flere har 30 år opptjening, som er kravet til full pensjon i stat og kommune.

Dette er viktig også for gifte kvinner og deres ektefeller. To bra pensjoner er nøkkelen til et langt mer behagelig pensjonistliv.

De høytlønnede trer inn i velferdsstaten

Grunnprinsippet i folketrygden er at høy inntekt betyr høyere pensjon.

Det var temmelig radikalt da dette prinsippet, kjent fra tjenestepensjonsordninger, ble innført også som en del av folketrygden i 1967.

Frem til da var den statlige alderstrygden lik for alle – så vidt over 5000 kroner i året, svarende til vel 50.000 kroner i dagens pengeverdi. Noen få før, frem til 1958, var alderstrygden til og med behovsprøvet.

Nå, altså i 1967, ble det åpnet for at de med høyest inntekt kunne opptjene en folketrygd som var fire ganger så høy som grunnpensjonen!

Det ble senere modifisert ved at minstepensjonen ble økt kraftig. Men vi sto likevel overfor et historisk brudd.

...fordi politikken krevde det

Velferdsstaten nådde et nytt stadium. Det var ikke lenger bare snakk om sikre et eksistensminimum.

Målet var også å sikre at levestandarden langt på vei kunne videreføres som pensjonister, også for dem med ganske høye inntekter.

Staten tok altså på seg å forlenge lønnsforskjellene i samfunnet inn i alderdommen. Det var den politiske prisen for å få oppslutning om nye trygdeavgifter som skulle finansiere en rausere, obligatorisk alderspensjon.

Hvert år i arbeidslivet gir flere pensjonistår

Folketrygden er på et vis blitt mer og mer sjenerøs etter som tiden har gått – uten av de fleste har tenkt så mye på det. Vi har fått flere år som pensjonister uten at kravet til hvor lenge vi må jobbe først, har økt.

På grunn av lavere pensjonsalder (67 år mot opprinnelig 70) og økt levetid, kunne nye pensjonister på 2000-tallet regne med full pensjon i 18 år, mot 12 år i 1967. Altså en økning på femti prosent.

Men nå er det slutt.

Det er særlig dette den store pensjonsreformen dreier seg om. Forutsatt at levealderen fortsetter å øke, må nye kull pensjonister velge mellom lavere årlig pensjon eller, hvis de har mulighet til det, stå lenger i arbeidslivet.

Likevel vil statens pensjonsregning øke voldsomt. Antallet pensjonister vil uansett øke kraftig.

Alle regnestykker, sist i Regjeringen Solbergs ferske perspektivmelding, sannsynliggjør at systemet vil kunne kollapse om noen tiår hvis alle skal behandles så pent som min generasjon.

Når bestikkelser må til for å spare penger

Prisen for et trygt pensjonssystem er et gjerrigere system. Staten tar ikke lenger regningen når levealderen øker.

Vi som er født på rundt 1950 trenger ikke tenke mye på dette. Pensjonsreformen inneholder nemlig overgangsordninger som gjør at levealdersjusteringen ikke biter særlig for dem født før 1954

I tillegg kommer at det som en del av reformen ble delt ut en ganske stor trøstepremie. AFP i privat sektor fikk en helt ny form. Noen vil kalle det en bestikkelse: Alle ansatte i bedrifter med tariffavtale får et tillegg til folketrygden livet ut, størst for de høyest lønnede.

Slik skulle reformen gjøres spiselig, ikke minst for LO.

Vi som er født rundt 1950 og jobber i privat sektor, får vår del av søtsakene - og vel så det. Vi får faktisk litt større AFP enn senere årskull.

I sum kan vi som har krav på både folketrygd og AFP i privat sektor, men berøres lite av levealderjusteringen, få anslagsvis 10 prosent høyere pensjon enn før pensjonsreformen.

Det blir nok en bra påskeferie neste år også.

Det gjelder å ha flaks.

Les mer om

  1. Pensjon
  2. Arbeidsliv
  3. Landsorganisasjonen (LO)