Kommentar

Listhaug og de farlige ordene | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund

En bok på mer enn 250 sider burde ha rom for nyanser, skriver Per Edgar Kokkvold om Sylvi Listhaugs nye utgivelse. Terje Bendiksby, NTB scanpix

Er den ene siden ekstrem, blir den andre det også. Det får Sylvi Listhaug merke når hun selv blir demonisert.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sylvi Listhaug har skrevet bok. En bestselger, skrevet til og for hennes tallrike fans. Boken heter Der andre tier. Men den kunne også ha hett Kors på halsen, dersom tittelen ikke allerede hadde vært oppbrukt av Listhaug-biografen Mathias Fischer og Listhaug hadde hatt selvironi. Selvironi er smilet i visdommens øye, og nest etter visdommen selv er det den mest dyrebare gave et menneske kan ha.

Per Edgar Kokkvold Morten Uglum

En bok på mer enn 250 sider burde ha rom for nyanser.

Men forfatteren gir ikke plass for nyanser. Hun insisterer på å kalle en spade for en spade, mens hun i virkeligheten ofte kaller spaden for et elendig møkkagreip. Hun vil være den hun er. Listhaug gir ikke ved dørene, hun tar ikke fanger.

Klarer ikke innrømme feil

Alle politikere, og pressefolk, når sant skal sies, har vondt for å innrømme feil, fryktelig vondt for å beklage noe man har sagt eller gjort. Men Listhaug klarer det nesten ikke. I en radiodebatt under valgkampen i fjor sa hun at KrF-leder Knut Arild Hareide «sleiker imamer oppetter ryggen». I boken innrømmer hun at det ikke var noe godt uttrykk, og at hun «med fordel kunne ha brukt andre ord».

En slags rettelse altså, men ingen virkelig beklagelse.

Mitt ærend her er ikke hva Listhaug måtte stå for politisk, men hvilke ord hun bruker for å skildre sine motstandere. Listhaug mener Ap-leder Jonas Gahr Støre ikke er egnet til å være statsminister.

Inge Grødum

Det er ingen stor sak. At politikere mener at andre politikere ikke er egnet til å lede landet, er normalt, selv når det dreier seg om partifeller. Å beskylde Støre for å «lyve, konstruere og demonisere» må også kunne aksepteres innenfor et røft offentlig ordskifte når det er det Listhaug faktisk mener.

Les også

Sylvi Listhaug fremstiller seg som den eneste fornuftige i en verden av idioter, skriver bokanmelder Sarah Sørheim

«En katastrofe for Norge»

Men Listhaug nøyer seg ikke med dette. Støre som statsminister ville vært «en katastrofe for Norge», sa hun da hun i mars forlot Solberg-regjeringen.

Det kan sies mye om Støre, men det er få potensielle regjeringssjefer det er vanskeligere å forbinde med katastrofer. Det kan diskuteres hvem som er eller ville ha vært den beste statsministeren for landet. Men det er ikke all verden som skiller Støre og Erna Solberg.

De som har minst fra før, ville kanskje ha merket et statsministerskifte. En Støre-regjering ville i hvert fall ha gjort et hederlig forsøk på å redusere forskjellene i samfunnet, som har økt med små steg hvert eneste år. Men det er ikke sikkert at den ville ha lykkes. For trenden er vanskelig å snu.

Katastrofe er et farlig ord, fordi det inviterer til ekstreme handlinger fra dem som mener at katastrofen må hindres.

Et Facebook-innlegg med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» er en enda farligere påstand, ikke minst når den kommer fra en justisminister. At Listhaug utvilsomt har rett i at det aldri var hennes mening å knytte dette til 22. juli-tragedien, noe hun ble beskyldt for å gjøre, endrer ikke innholdet.

Ap-leder Jonas Gahr Støre på vei ut av NRK, samme kveld som Sylvi Listhaug gikk av som justisminister etter det mye omdiskutert Facebook-innlegget. Cornelius Poppe, NTB scanpix

Møtet på NRK1

Hva slike påstander kan gjøre med mørke, ustabile elementer i høyreekstremismens ytterkanter, er nå én ting. Det viktigste er likevel hva de gjør med den politiske konsensus som er en så avgjørende forutsetning for at vi har det bra her i landet: at det ikke er noen stor forskjell mellom partiene når det gjelder det viktigste, nemlig troen på rettsstaten og det parlamentariske demokrati.

At Solberg og Støre kan møtes i Debatten på NRK1 og snakke sivilisert med hverandre også rett før KrF skulle votere over et veivalg som var avgjørende for dem begge. At Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide kunne behandle hverandre med beundringsverdig sjenerøsitet og anstendighet også etter at kampen var avgjort, noe som selvfølgelig er lettere for vinneren enn for taperen. Men akkurat det skyldes nok Hareides kvaliteter mer enn systemets.

Les også

Regjeringa i Noreg har den same haldninga til kritiske spørsmål som Trump. Det er eit demokratisk problem, skriver Si ;D-journalist Svein Olav Sæter

Rødts farlige tankegods

Virkeligheten har stort sett stelt pent også med Fremskrittspartiet, som i regjeringsposisjon har skjønt mer av hva som er både mulig og ønskelig. Partiet Rødt har allerede kvittet seg med løftet om å avvæpne borgerskapet og vil kanskje også måtte kvitte seg med sitt farlige tankegods.

For som Andreas Slettholm skrev her i Aftenposten i sommer: Rødt-ledelsen har skjønt at de færreste av deres velgere stemmer på dem fordi de ønsker kommunismen innført i Norge. «Alle norske systemkritiske partier slutter å være systemkritiske til slutt.» I hvert fall så lenge systemet fungerer bedre enn alle andre systemer. Folk flest har selvfølgelig forstått at den beste måten å avsløre farlige ideologier på, er å holde teoriene opp mot virkeligheten.

Les også

Demokratiet er for de kompromissvillige, åpne, fornuftsstyrte. Blir det færre av slike folk? spør professor Bernt Hagtvet

Ekstremisme avler ekstremisme

Listhaug skriver i boken at det på stadig flere områder er vanskelig å se forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet. Hun liker det ikke. Men svært mange andre gjør det, og de lar sitt partivalg bestemmes av hvordan partiene og partilederne fremstår.

Er de kloke, realistiske og troverdige? Hvem tør vi overlate roret til?

Det kan være vanskelig å holde fast på det overordnede når våre politikere opptrer som mest retthaversk, krangler om bagateller, kjøpslår om viktige prinsipper og er mer opptatt av å nå maktens korridorer enn hva de kan utrette når de først kommer dit.

Da gjelder det å holde fast ved at kompromisser er et gode i seg selv, at ekstremisme nesten alltid er et onde, og at moderasjon nesten alltid er en dyd. Moderasjon er en forsonende og smittende egenskap. Kompromisser er noe kloke mennesker driver med, som Edmund Burke formulerte det.

Moderasjon hos den ene fører også til moderasjon hos den andre. Er den ene siden ekstrem, blir den andre det også. Det er noe Listhaug også får merke, når hun selv blir demonisert på grunn av sin ekstreme retorikk, en retorikk som skygger for det kloke hun har å si.

Sylvi Listhaug og daværende rådgiver Espen Teigen på vei til pressekonferansen i mars der Listhaug annonserte sin avgang. Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Trumps 7000 løgner

I dag er motsetningene aller tydeligst i USA, som de siste par årene har hatt en realitystjerne som president, en vulgær narsissist og serieløgner som, ifølge dem som har orket å telle, har løyet offentlig nesten 7000 ganger.
I Donald J. Trumps verden er opposisjonen en femtekolonne av «arsonister og sosialister», selv om de amerikanske Demokratene ikke er mer sosialistiske enn Venstre, et lite, norsk sentrum-høyreparti.

Men Trumps hatefulle retorikk driver Demokratene til venstre, gjør deler av partiet til apologeter for støyende mobb og bidrar til å splitte det amerikanske samfunn i to. For det er slik ekstremismen virker.

kokkvold@online.no
Twitter: @Kokkvold

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sylvi Listhaug
  2. Retorikk
  3. Debattkultur
  4. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Venstresidens hersketeknikk fungerer ikke

  2. POLITIKK

    Bollestad taus om egen Listhaug-reaksjon

  3. KOMMENTAR

    Kronprinsesse Sylvi

  4. KOMMENTAR

    MDG kan juble for oljeminister Listhaug. For Venstre kan det bli en katastrofe – og dermed for Erna.

  5. NORGE

    Skjelte ut Listhaug i fjor. Nå sitter de i regjering sammen.

  6. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 27. november