Kommentar

Når humor blir blodig alvor

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    Kommentator
To av skuespillerne i den irakiske humorserien "Dawlat al-Khurafa", eller "Mytenes stat", i studio i Bagdad 11. oktober. Gjennom politisk satire håper de å svekke IS' stilling i Irak.

I Bagdad møter IS uventet motstand i form av et fryktinngytende våpen: satire.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mens amerikanske jagerfly bomber IS-stillinger rett utenfor Bagdad, er det hektisk aktivitet i et TV-studio inne i byen. Kampen mot ekstremistene krever ekstreme tiltak. Som et humorprogram.

Handlingen foregår i en fiktiv, IS-beleiret irakisk by. Grønnsakshandleren sliter med å unngå å blande hunkjønn og hankjønn i substantivene. Landsbyfylliken tar seg en pinne og slår hardt ned på andre som gjør det. Og så videre. Målet er, ifølge serieskaperne, å avkle ekstremistene ved hjelp av slapstick.

Härligt, härligt, men farligt, farligt

— For meg er det personlig, sier Taha Alwan, som spiller imamen i den lokale moskeen, til Washington Post. Han har mistet to barn i ekstremistisk vold.

– Det kan være farlig, men vi må fortelle hvor avskyelige disse menneskene er, forklarer han.

Serieskaperne har åpenbart tro på humor som våpen. Med god grunn. Historien er full av humørløse despoter.

Sensurerer satire

Den egyptiske satirikeren Bassem Youssef, også kalt den egyptiske Jon Stewart, ble arrestert av Mursi-regimet for å ha vitset om dem. Etter militærkuppet ble han arrestert på nytt for å ha vitset om den nye presidenten. Nå har han lagt ned programmet for godt. Det palestinske Fatah-partiet tok et satirisk TV-program av luften da de spøkte med Muammar Gaddafi. En amerikansk komiker satt nylig fengslet i ni måneder i De forente arabiske emirater for å ha postet en satirisk video med sandalkasting som eget fag på en fiktiv skole i Dubai.

Makten er livredd humoren. Men hvorfor?

Det finnes norske eksempler også, som da Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde forlangte at barneboken Teodor Sterk - en trist og blodig fortelling ikke skulle komme inn under innkjøpsordningen, fordi en av rollefigurene hadde fått navnet Sivert Jensen, og var kommunepolitiker i Skrittpartiet. Mindre alvorlig enn sensuren i Midtøsten, heldigvis, men det handler om det samme. Makten er livredd humoren. Men hvorfor?

Folkets røst

I boken A decade of dark humor: How comedy, irony and satire shaped post-9/11 America viser forfatterne hvordan humor kan ha mange funksjoner i offentligheten. Den kan fungere som en ventil i et nasjonalt traume («Hvor i helvete var King Kong?» var en populær vits i USA etter 11. september 2001), eller nyansere nyhetsbildet (The Onions satire rundt god/ond-dikotomien). Den kan virke splittende, for eksempel når Lars Vilks gjør narr av profeten Muhammed, eller den kan styrke samhold ved å latterliggjøre fienden (Ahmed the dead terrorist). Sjekk for øvrig ut det hysterisk morsomme IS-organisasjonskartet som amerikanske antiterrormyndigheter retvitret for en ukes tid siden.

Satire er en kollektiv reaksjon på en kollektiv opplevelse. Folkets røst. Harmdirrende maktkritikk, nennsomt pakket inn i vittigheter.

Satire er en kollektiv reaksjon på en kollektiv opplevelse. Folkets røst. Harmdirrende maktkritikk, nennsomt pakket inn i vittigheter. Derfor er den er så fryktet – og derfor risikerer Bagdads satirikere nå livet for å lage den. Så får vi se, da. Den som ler sist, ler best.

Les også:

Les også

  1. - Når du ler, er det umulig å hate

Les mer om

  1. Kultur