Spørsmålet er om mange nok savner KrF | Trine Eilertsen

Knut Arild Hareide skal diskutere veien videre for partiet, vel vitende om at han langt på vei har mislykkes med sine mål for KrF.

Et politisk parti i trøbbel kan fortrenge mye motgang. Men på et tidspunkt kommer kommentarene som åpner med spørsmålet «Trenger vi ... fyll inn navn på parti?». Venstre – som også sitter i møter og diskuterer forholdet til regjeringen denne uken – har opplevd det, SV har opplevd det, ja, til og med Høyre har opplevd det.

Dødsdømte partier

Kommentarene kommer når oppslutningen skraper historiske bunnpunkt og veien fremover er helt usynlig på grunn av tåke. De kommer når partiet ikke makter å overbevise selv de mest lojale velgerne om at det har noe å tilby, at det betyr noe om partiet er lite eller stort. Trøsten får være at samtlige av de nevnte partiene opplevde et liv etter nær-døden-opplevelsen. Men det tok sin tid.

Knut Arild Hareide og KrF har ikke pådratt seg slike kommentarer, men det kan ennå skje. Med valgresultatet må KrF konstatere at partiet knapt har vært lenger unna egne målsetninger.

Hareides mål for partiet

Da Hareide ble leder i KrF, hadde han en ambisjon. Han skulle finne veien tilbake til sentrum og rendyrke KrF som et ekte sentrumsparti. På veien skulle han bre ut partiet og fenge flere velgere enn den utdøende velgerbasen partiet har på Sør- og Vestlandet.

Hareide har mislykkes med det meste av dette. Han har ikke klart å bre ut partiet, en tur i Pride-paraden og et tungt klimaengasjement til tross. Reformpause og noen uker ekstra pappaperm overbeviste øyensynlig heller ikke velgere om at KrF er bedre enn andre alternativ.

Partiet har ikke klart å fenge nye velgere. I tidligere valg har ikke det gjort så mye all den tid KrF beholdt grepet om de gamle velgerne, grunnfjellet. Men i dette valget glapp også for mange av dem. Som Bergens Tidende slår fast: Det var ikke Arbeiderpartiet som tapte Vestlandet, det var KrF.

Alt KrF ikke vil

Så tilsier valgresultatet for så vidt at Hareide har lykkes med det første målet, å plassere KrF i et slags sentrum. Hensikten var å ha mulighet til å forhandle i begge retninger og maksimere partiets politiske gjennomslag. Men Hareide hadde nok ønsket at det inntraff når KrF var preget av mer selvtillit og større klarhet om hva partiet vil. Foreløpig er det mest klart hva det ikke vil. Vi nevner i fleng:

• KrF vil ikke i regjering når Frp er med.
• KrF vil ikke inngå en ny samarbeidsavtale med Regjeringen.
• KrF vil ikke felle Erna Solberg – kanskje.
• KrF vil ikke innsette Jonas Gahr Støre som statsminister – kanskje.

På saksnivå kan vi legge til at KrF ikke vil ha eggdonasjon, et KRLE-fag uten K, tvillingaborter, oljeboring i Lofoten og Vesterålen eller noe Senterpartiet klarer å stemple som sentralisering. Det er som kjent ikke lite.

Det tydeligste partiet vil, er at bistanden skal utgjøre en prosent av BNP, noe det har fått i fire statsbudsjett på rad.

Valuta for KrF-stemmen

KrF er i genuin midtlivskrise. Partiet vet ikke hvor det skal. Det har lovet velgerne – hvorav for mange rømte til Høyre og Frp allerede før valget – at det støtter Erna Solberg. Men det klarer ikke å vise frem hvordan støtten skal komme til uttrykk, eller hvordan de få velgerne KrF tross alt klarte å redde skal oppleve at de får valuta for stemmen sin.

Denne uken har partiet gått i dekning i påvente av en lysende god idé. Det er mulig den kommer, men KrF trenger mer enn noen høstuker på å finne seg selv igjen. Underveis vil KrF finne den gamle lærdommen om at partiet får svi når det går til valg på et urealistisk regjeringsalternativ.