Kommentar

Den solbergske parlamentarisme | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Det er nå fritt frem for et regjeringsparti å motarbeide egen regjering. Det er resultatet av Erna Solbergs like rause som tvilsomme nyordning.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var ingen grenser for harselerende fy-rop da SVs stortingsrepresentanter for snart tolv år siden protesterte på plenen fremfor Stortinget mot den rødgrønne regjeringens Afghanistan-politikk. Det ble hamret og jamret mot denne oppkomlingen som ikke skjønte skikk og bruk for et parti ved Kongens bord. Fremst i kritikken sto Høyre med klare krav til at her måtte statsministeren rydde opp.

Det gjorde Jens Stoltenberg. Slike unoter ville han ikke ha noe av. For på denne måten kunne ikke et land styres. SV ble pisket på plass av «herrefolket», som Kristin Halvorsen syrlig kaller Arbeiderpartiet i sin selvbiografi.

Meislet ut ny praksis

Nå kan status gjøres opp for et annet ferskt regjeringsparti fra politikkens ytterkanter. I fire år har Fremskrittspartiet akslet regjeringstrøyen. Og gjennom disse årene er det med Erna Solbergs stilltiende aksept meislet ut en helt ny regjeringspraksis her på berget. Den solbergske maktutøvelse innebærer en aksept for at et regjeringsparti står for ett standpunkt i regjering, mens det samme parti har en helt annen oppfatning i Stortinget.

Det finnes drøssevis av eksempler på at Frp på nærmest virtuost vis dyrker dobbeltkommunikasjonens krevende kunst. Det er ingen verneverdig politisk praksis. I et tillitsperspektiv er det likevel mye mer problematisk at partiet med jevne mellomrom også faller sin egen regjering i ryggen.

Det gjorde Frp da stortingsgruppen sa nei til et trygdeoppgjør lagt frem av regjeringen. Like klart, men mer bagatellmessig ble nei-et til helseministerens nye «snuslov». Alvorligere ble det da stortingsgruppen nektet å stole på sine egne Frp-statsråders forsikringer og stemte mot DAB-innføringen. Og nylig vendte Frp seg mot egen regjerings ansvarlige spillpolitikk ved å gå inn for å gi skatteparadisbaserte gamblingsselskaper lisens til å operere i Norge.

Demonstrativ vei

Frp nektet å være med da statsminister Erna Solberg og hennes regjering for to år siden fikk til et kompromiss med de andre partiene om antall syriske kvoteflyktninger.

Mye mer dramatisk ble det i fjor da statsministeren og hennes Høyre fremforhandlet et bredt forlik om en strengere innvandringspolitikk. Det nektet regjeringspartner Frp å være med på og gikk sin egen demonstrative vei:

Partiet insisterte på at Stortinget skulle stemme over samtlige Frp-forslag. Resultatet ble en mindre streng innvandringspolitikk enn den kunne ha vært, og inntrykket var at Frps stortingsgruppe «nok en gang hadde bestemt seg for å opptre illojalt med regjeringen de selv er med i», som VG-kommentator Frithjof Jacobsen formulerte det.

Utenrikspolitisk opposisjon

Overraskende nok er det gått under radaren at Frp også utgjør den tydeligste utenrikspolitiske opposisjonen til dagens regjering.

På den mer kuriøse siden kan det noteres at parlamentarisk nestleder Ulf Leirstein ønsket seg Donald Trump som USAs president, og at Frps utenrikspolitiske talsperson, Christian Tybring-Gjedde, heiet på Marine Le Pen som Frankrikes nye leder.

Langt mer seriøst er det at Frps utenrikspolitiske ledestjerne er den krasseste kritiker av Norges politikk overfor Russland - en bærebjelke i Solberg-regjeringens utenrikspolitikk.

Gjentatte ganger har Christian Tybring-Gjedde gitt uttrykk for at den blåblå-regjeringen har «bommet» med sin Russlandspolitikk. Oppsiktsvekkende nok har han som nestleder i Stortingets utenrikskomite også kritisert Erna Solbergs avvisning av den russiske ambassadørens harde utspill om Norge og rakettskjoldet.

Det har aldri tidligere skjedd at en politiker som er betrodd ansvaret som utenrikspolitisk talsperson for et regjeringsparti, aktivt motarbeider sin egen regjerings utenrikspolitikk.

Det pussige med alt dette er at Erna Solberg bare finner seg i det. Statsministeren tar ikke en gang til motmæle mot regjeringspartnerens «private» utenrikspolitikk.

Ny regjeringsforståelse

Det kan lønne seg å kjøre sitt eget løp - også som regjeringsparti. Når et parti bare svarer for sine seire, men fraskriver seg en regjerings helhetsansvar så må det bli slik. Det er imidlertid en ny måte å regjere på. Den norske praksis har til nå vært at regjeringspartiene slutter opp om en fremforhandlet politikk. Også når den er et resultat av vanskelige kompromisser. Alternativet er i ta dissens i regjering.

Slik er ikke Frps regjeringsforståelse.

Frp søker jo ikke nødvendige kompromisser, slik Høyre og andre styringspartier har for vane. Frp dyrker snarere egenmarkeringer på tvers av sin egen regjerings politikk. Denne strategien har partiet utviklet i så stor grad at det rett og slett er imponerende. Ikke minst fordi statsminister Erna Solberg tvinges til å fremstå som nokså handlingslammet.

Det kan være at Høyre-strategene har konkludert med at i et overordnet maktperspektiv er det nødvendig med bevisst resignasjon overfor Frp.

I femti år gikk Høyres vei til regjeringsmakt via sentrum. Nå går den via Fremskrittspartiet. Da er det også til en viss grad Frps taktiske kjøreregler som gjelder. Det plager mange i Høyre, mens andre insisterer på at det er mye bedre å ha Frp innenfor enn utenfor.

Listhaug-spøkelset

Så ser nok Høyre at det er grenser for hvilken partidisiplin Siv Jensen kan utøve overfor Frps stortingsgruppe. En Sylvi Listhaug som Siv Jensens utfordrer spøker i Høyres politiske mareritter.

Erna Solbergs mektige stabssjef, Julie Brodtkorb, brukte i følge Dagens Næringsliv aktivt Listhaug-spøkelset i de dramatiske budsjettforhandlingene like før jul. Overfor Trine Skei Grande argumenterte statsministerens fortrolige kvinne med at hvis ikke Venstre støttet en budsjettavtale, ja, så kunne det føre til at Sylvi Listhaug ble Frp-leder.

Et slikt glimt inn i kulissene viser hvordan det tenkes i Høyres toppsjikt.

Brodtkorp er nå sluttet som stabssjef. Men i Finansavisen forrige lørdag lovpriste hun nettopp Siv Jensen både som «en ekstremt god leder av sitt parti» og «en venninne».

Mye står på spill

Den solbergske styringslinjen har gjort noe med forholdet mellom regjering og Stortinget. Den har fristilt et regjeringsparti i en grad vi ikke har sett tidligere. Lojaliteten og forpliktelsene som regjeringsparti er devaluert. Rommet for egenmarkeringer er blitt større.

Det er ikke de politiske standpunktene dette dreier seg om. Det er hvilke krav det må stilles til et regjeringsparti.

For kan man stole på en regjering der det ene partiet står fritt til når som helst å falle sine egne i ryggen? Hvilken betydning får det for statsministerens autoritet? Og hva innebærer etableringen av en slik praksis for den troverdighet en regjering bør ha?

Norge er et privilegert og lettstyrt land. Institusjonene står sterkt. Vi har mye tillit å bygge på. Men i vår like forvirrende som forvirrede tid må ikke dette settes I spill. Til det står det for mye på spill.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les mer om

  1. Erna Solberg
  2. Politikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.

  2. KOMMENTAR

    «Det nikkes nok fornøyd i Moskva over Frps angrep på sin egen regjerings utenrikspolitikk»

  3. KOMMENTAR

    Støre sliter med rødgrønt kaos. Han kan slappe av og bruke Solbergs metode.

  4. POLITIKK

    Frp-kabalen kan signalisere arverekken etter Siv Jensen

  5. KOMMENTAR

    Frp just wants to have fun

  6. KOMMENTAR

    Solberg og Jensen har ikke reell makt til å kaste ut Listhaug