Kommentar

Den hete sommeren

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Det var stort engasjement mot kraftmastene i Hardanger sommeren 2010. Over 700 deltok i protestmarsjen i den planlagte traseen.

Det er nå to år siden halve landet sto på hodet i protest mot monstermastene i Hardanger. I sommer har den siste aksjonist forlatt valplassen. Statnett får jobbe i fred.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er resignert realisme over nestlederen i Hardangeraksjonen, Anita Aalvik, når hun til Bergens Tidende tidligere i sommer slår fast at «vi greier ikke stoppe dette nå». Prisverdig ærlig slår Aalvik fast at «med sivil ulydighet er det ikke så mye vi kan gjøre når det har kommet såpass langt».

Adel og bygdesinne

Tonen står i enorm kontrast til den politisk så hete sommeren 2010.

Den gang fant et vestlandsk bygdesinne sine alliansepartnere blant den bergenske nikkersadel og i et ellers så sommerstille medie­-Norge. Daværende olje— og energiminister Terje Riis-Johansen måtte nærmest daglig stå skolerett for engasjerte journalister. Og statsminister Jens Stoltenberg måtte - tross innbitte forsikringer om det motsatte - snu i møtet med folkeopinion, og ta en time-out med nye utredninger og et bedre etablert beslutningsgrunnlag.

I dag kjenner vi denne fortellingens fasit. De fire nye utredningene førte ikke frem til noe vesentlig annet resultat enn det som skapte slikt rabalder et drøyt halvår tidligere. Og 1.mars 2011 kunngjorde Olje- og energidepartementet at det opprettholdt det tidligere vedtaket om bygging av master på land.

Alliansens forvitring

På mange måter er saken et lærestykke i en politisk beslutningsprosess, i krisehåndtering og i den utro folkeviljens makt og avmakt.

Saken om monstermastene ble vanskeligere for Stoltenberg-regjeringen enn den trengte å bli fordi det heftet så mye ved selve prosessen. Det gjaldt tiden det tok å å bli enige innad blant de rødgrønne. Like mye gjaldt det tidspunktet mastevedtaket ble kjent på. Og ikke minst at olje- og energiministeren lenge ble sendt alene i krigen for vedtaket.

Samtidig ble motkreftene undervurdert. Ganske raskt ble dette en aksjon som hele landet engasjerte seg i. Kjendis-Norge stod i kø for å gi sin støtte, mens vi i mediene så en sak som passet som hånd i hanske til moderne mediedramaturgi. Ikke minst i en ellers konfliktfattig sommermåned.

Det er verdt å reflektere over hvor kort tid det tok før denne massive og kritiske alliansen forvitret til nærmest ingenting.

Folkevilje på hodet

«Folkeviljen er snudd på hodet,» brukte Klassekampen som tittel på en meningsmåling om Hardangermastene - offentliggjort allerede i februar 2011. Da var sommer blitt vinter, og det veritable oppgjøret mot Regjeringens monstermaster gjennom naturskjønne Hardanger var erstattet av et folkekrav om mer og billigere strøm. 2 av 3 strømkunder ønsket bare noen måneder etter protestutbruddet å bygge den omstridte kraftlinjen.

Og nettopp Klassekampen konstaterte den gang nøkternt at i takt med at gradestokken krøp nedover, kjølnet også engasjementet for fortsatt uberørt Hardanger­-natur: «Det er påfallende hvordan fjorårets store mediestorm nå blåser forbi som en flau bris», kommenterte avisen.

Aksjonsdemokratiet

I en leseverdig kommentar skrev Klassekampens Mimir Kristjansson at «Særlig for oss journalister gir det grunn til ettertanke. Det er ikke alltid den voldsomme patosen som bygges rundt «folkeviljen» stikker like dypt i folket som den gjør i enkelte avisredaksjoner».

Det er en presis observasjon, og blir ikke mindre interessant fordi den kommer fra en dyktig ung journalist som så sent som for fire år siden var leder i Rød Ungdom. Den politiske ungdomsorganisasjon som mer enn noen sverger til troen på aksjonsdemokratiet.

Fullstendig overkjørt

Hardangeraksjonen stoppet ikke mastene. Derfor er det ikke så merkelig at det er en underliggende frustrasjon hos de aksjonslederne som nå uttaler seg:

«Vi er blitt overkjørt fullstendig, men jeg tror at det er viktig at denne kampen foregår, slik at tilsvarende ting ikke skal skje i fremtiden», sier Synnøve Kvamme - talsperson og frontkvinne for Hardangeraksjonen.

Hun kan ha mye rett i det. Både når Kvamme snakker om den sivile ulydighetens begrensede kraft og når hun priser engasjementets nødvendighet. For det ble satt et kritisk lys på hele den byråkratiske og politiske prosessen som førte frem til det første mastevedtaket. Like skarpt ble lyset på Statnett som en mektig aktør, ikke minst når man er på parti med andre og like mektige statsaktører.

Det er slikt som nærer en frustrasjon som nok ikke vil være så vanskelig å mobilisere igjen. Den bør ikke undervurderes.

Nødvendig og skjørt

Bergens Tidendes oppsummerende lederartikkel om saken bærer tittelen «Masteaksjon ikkje bortkasta». Der trekker avisen blant annet frem at Hardangeraksjonen også har gitt oss en diskusjon om estetikken i den norske fjellheimen, og om hvorvidt vi glatt skal godta myndighetenes premisser for å bygge nye kraftlinjer.

Statnett kan trolig nå puste lettet ut i sin nyvunnne arbeidsfred i Hardangerfjellene. De står igjen som sakens vinnerne. For mange av oss andre er dette et sakskompleks å lære av. Noe gjelder samspillet mellom politisk aksjonisme og medienes dramaturgi. Et annet lærefelt er beslutningsprosessenes forankring i videste forstand. Et tredje er politisk krisehåndtering.

Men kanskje er det mest å lære om engasjementets nødvendighet - og dets skjørhet.

Les mer om

  1. Kultur