Kommentar

En kanongod idé | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Reaksjonene på forslaget fra Høyres programkomité om å lage en kanon med de mest sentrale norske kunst- og kulturuttrykk er overraskende overspente og latterliggjørende, skriver Knut Olav Åmås. Bildet viser programkomiteens leder Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Dan P. Neegaard

En kulturkanon er nyttig for å belyse hvem vi er og vil være – akkurat her og nå.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Reaksjonene på forslaget fra Høyres programkomité om å lage en kanon med de mest sentrale norske kunst- og kulturuttrykk er overraskende overspente og latterliggjørende, skriver Knut Olav Åmås. Bildet viser programkomiteens leder Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Dan P. Neegaard

Reaksjonene på forslaget fra Høyres programkomité om å lage en kanon med de mest sentrale norske kunst- og kulturuttrykk er overraskende overspente og latterliggjørende.

Som så ofte i norsk samfunnsdebatt virker det viktigere å ta livet av en idé i stedet for saklig og rolig å bidra til å gjøre den bedre.

Det siste trenger også Torbjørn Røe Isaksens idé.

Jeg luftet selv ideen om en nasjonal kulturkanon i et intervju med Minerva sist høst, men ikke nødvendigvis i akkurat denne programkomiteens form og fasong.

Ikke politikere og byråkrater

Fremfor alt bør politikere og byråkrater holde seg borte fra en slik kanon – en uavhengig gruppe frie personer fra hele landet og fra vidt forskjellige miljøer bør heller diskutere seg frem til den i løpet av for eksempel ett år, i åpenhet og med arrangementer og diskusjonsskapende tiltak underveis.

Knut Olav Åmås. Foto: Signe Dons

Gjerne gode, unge folk med kunnskap om og interesse for litt av hvert, og ikke «the usual suspects» fra kultursidene og debattprogrammene.

Så det er ikke slik at «staten skal definere» ved «direktiv ovenfra», og det er ikke en «statlig kanon» vi trenger – for nå å sitere noen av de fastlåste, negative reaksjonene.

Nei, la oss heller snakke om «en nasjonal kanon».

Selv i et land med en så sterk og stor offentlig sektor som Norge, er nemlig nasjonen og samfunnet noe mer og annet enn staten.

100 kulturuttrykk

Resultatet kan være en liste med for eksempel 100 kulturuttrykk – materielle og immaterielle, og gjerne med verdier som del av den siste kategorien (eksempelvis «dugnaden»).

Det aller viktigste er imidlertid ikke listen, men tenkningen og diskusjonene før, under og etter at den er klar.

Men er ikke en kanon et nasjonalistisk, nasjonalromantisk og fortidsfiksert påfunn og prosjekt?

Nei, det dreier seg om hva som er norsk i dag, hva det innebærer å være norsk, hva som faktisk i 2017 sier noe om hvem vi er og vil være: Hva som uttrykker den nasjonale identiteten vår mest talende og treffende.

Noen hevder at en kanon over norsk kultur er nesten umulig, for den er ikke særlig «norsk» av opphav, er ikke vokst frem her, men derimot i høy grad importert eller påvirket utenfra i kortere og lengre tid.

Ja, selvsagt. Alle lands kulturer har mange kilder. Det forhindrer ikke at noe er blitt del av norsk mentalitet og tenkemåte, blitt omskapt og fått nye former. Denne tilpasningen er interessant i seg selv.

Oppdatert og variert

Vil ikke en kanon gi et helt stivnet bilde av norsk kultur, for den endrer seg jo så raskt?

Neida, men den kan gi et øyeblikksbilde, her og nå. En kanon må jo hyppig fornyes og oppdateres.

I 2017 vil og må en kanon selvsagt speile at Norge også er et sprikende og ganske mangfoldig land, religiøst, etnisk, sosialt og kulturelt.

En annen innvending er at en kanon må virke ekskluderende. Nei, hvorfor det? Enhver liste eller oversikt kan si noe, ingen alt.

Hvis en kanon blir klokt og kløktig diskutert frem, kan den heller virke samlende og identitetsnyanserende

Hvis en kanon blir klokt og kløktig diskutert frem, kan den heller virke samlende og identitetsnyanserende.

Den må være for folk flest, bred og dekkende, med felles referanser som gir mening for flest mulig.

Virkningene avgjør

Derfor snakker jeg ikke om en elitekulturell liste med kunstytringer av høy kvalitet definert av et eller annet laug.

Jeg snakker om uttrykk med en slik dyp påvirkning og bred virkningshistorie at de er norsk mentalitet.

Derfor tenker jeg på kulturuttrykk i en rekke sjangrer og kategorier. Fra billedkunst og litteratur til dansebandmusikk og Flåklypa Grand Prix.

For kvalitet kommer slett ikke i én målestokk, men må bestemmes fra felt til felt, med ulike vurderingskriterier.

Både Henrik Ibsens ikoniske og fortsatt innflytelsesrike Peer Gynt og Åge Aleksandersens folkelige Lys og varme er kanonføde fordi de har så bred virkningshistorie.

Så senk skuldrene og ta det med ro, det er ikke farlig å diskutere verdier og identitet på dette viset heller.

En kanondiskusjon engasjerer faktisk veldig mange. Derfor trenger den kontinuerlige refleksjoner om hvilke kulturuttrykk og verdier som gjør nordmenn av alle slag til det vi er i dag.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.


På Twitter: @KnutOlavAmas

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kulturkanon
  2. Knut Olav Åmås
  3. Kultur
  4. Norge