Kommentar

Regjeringen har valgt en dårlig løsning for minnesmerkene etter 22. juli | Sarah Sørheim

  • Sarah Sørheim
    Sarah Sørheim
    Kulturredaktør

Illustrasjonsbilde av kunstverket som vant konkurransen om et minnesmerke for 22. juli, verket er av den svenske kunstneren Jonas Dahlberg. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix

Prosessen rundt de nasjonale minnesmerkene etter 22. juli er blitt en lang og vond historie for alle involverte. Avgjørelsen om å skrote kunsten, gjør bare vondt verre.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For kommunalminister Jan Tore Sanner (H) må opprettelsen av minnesmerkene etter 22. juli ha vært en av de vanskeligste sakene han har hatt. Det er lett å forstå behovet for å finne en løsning på den fastlåste konflikten.

Kanskje er det derfor onsdagens avgjørelse om å droppe de planlagte minnesmerkene ved Utøya og i Regjeringskvartalet mest av alt fremstår som et resignert forsøk på å sette en strek over det hele. Et dårlig forsøk.

Les også

22. juli-minnesmerket: – En kuvending i norsk kunst- og kulturpolitikk

En undervurdering av hva kunsten kan gjøre

Regjeringen har bestemt at de planlagte minnesmerkene ikke skal oppføres likevel, og at det ikke skal utlyses en ny kunstkonkurranse. Isteden skal Statsbygg overta ansvaret, og minnestedet ved Utøyakaia skal ta utgangspunkt i de fysiske omgivelsene, ikke i et kunstnerisk uttrykk.

Som forklaring på hvorfor regjeringen ikke vil utlyse en ny kunstkonkurranse, sier Sanner i en pressemelding:

«Vi ønsker at minnestedet ved Utøyakaia skal fremstå som verdig og lavmælt. Det skal bidra til å hedre de døde, de overlevende, hjelpemannskaper og frivillige».

Det er vanskelig å lese denne uttalelsen som noe annet enn at det ifølge statsråden eksisterer et motsetningsforhold mellom en kunstuttrykk og noe som er «verdig» og «lavmælt». Det er en grov undervurdering av hvilke følelser og uttrykk kunsten kan romme.

22. juli er åpent sår

Det er heller ikke gitt at «lavmælt» er det rette uttrykket for et sted som skal minne oss om den mest brutale og voldelige dagen i norsk etterkrigstid.

22. juli er fortsatt et åpent sår. Og det kommer til å forbli slik. Ikke bare for dem som ble direkte ble berørt den dagen, men for oss alle. Hendelsene denne mørke fredagen er en nasjonal tragedie. Det stiller svært høye krav til hvordan et minnesmerke kan og bør utformes.

Jonas Dahlberg har selv satt ord på noe av formålet med et slikt sted. I en uttalelse til pressen i september i fjor skrev han (min oversettelse):

«En minneplass som etterstreber at alle skal være overens, en form for taushet, forminsker det som skjedde og risikerer å bidra til at omstendighetene kan glemmes bort.»

Formålet med en nasjonal minneplass skal være å hedre dem som mistet livet gjennom å insistere på en fortsatt felles samtale om det som skjedde, skriver Dahlberg videre.

Og han understreker at den samtalen i seg selv, selv om den kan være ubehagelig, er det som på sikt kan fungere som en bearbeidelse av traumet.

Minnesmerket må romme den nasjonale tragedien

Det er synd at Jonas Dahlbergs «Memory Wound» på Sørbråten ved Utøya aldri vil bli oppført. Det er et kunstnerisk verk av svært høy kvalitet.

Samtidig er det ikke så vanskelig å forstå logikken bak løsningen regjeringen landet på, og Utøyakaia kan helt sikkert fungere fint som et sted å reise til for de pårørende.

Men vi har et sterkt behov for et minnesmerke som også tar opp i seg den nasjonale tragedien. Et sted vi alle kan vende oss til. Det er derfor nærmest uforståelig at Dahlbergs planer for et minnesmerke i Regjeringskvartalet også brått ble droppet.

At Regjeringen har valgt å sette kunstnerne til side også her, vitner om en svak forståelse for hva et kunstnerisk uttrykk kan og skal bidra med.

Hvor er kulturministeren?

Det har vært påfallende stille fra kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) i denne saken. Formelt sett ligger saksbehandlingen i Sanners departement. Men kanskje kunne et engasjement fra statsråden med ansvar for kunstfeltet, hjulpet regjeringskollegaene med å se betydningen av at minnesteder som dette best skapes i samarbeid med en kunstner. Hennes taushet er i alle fall påfallende. For å sette det på spissen: Det er ikke nok med en benk og et blomsterbed. Vi trenger et rom som rommer noe mer.

Og hvor vondt det enn gjør, trenger vi minnesmerker som hjelper oss til å holde glemselens slør borte.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. 22. juli-minnesmerket
  3. Kunst
  4. Jan Tore Sanner

Relevante artikler

  1. LEDER

    Aftenposten mener: 22. juli-minnesmerkene skal ikke utformes av byråkrater

  2. KULTUR

    Sanner ville skåne de pårørende

  3. DEBATT

    Vi ønsker en åpen prosess om minnestedene etter 22. juli-terroren | Jan Tore Sanner

  4. KULTUR

    Dette er minnestedene i regjeringskvartalet ingen får se – ble vraket med et pennestrøk

  5. DEBATT

    Sanner svarer Langerød: Uriktig at Regjeringen forsinker minnesmerkene

  6. DEBATT

    «Hvilken tillit kan vi ha til at Jan Tore Sanner er rett person til å få minnesmerkene etter 22. juli i havn?»