Tenk over det et øyeblikk: Landene i NATO har nettopp unngått å måtte kjempe mot mørkemennene i Den islamske stat (IS) fra baser i et Tyrkia under de militæres jernhæl. Vi bør alle trekke et kollektivt lettelsens sukk.
En særlig grunn til lettelse har den tyrkiske befolkningen. De ga et avgjørende bidrag ved å gå ut på gatene for å protestere mot kuppmakerne. Dramaet natt til lørdag kunne ha fått et annet utfall dersom folk hadde låst dørene, slukket lyset og gjemt seg under sengen.
Ingen vei tilbake
Mange vanlige mennesker har oppfattet et poeng som en god del militære ikke har forstått: At veien til et fredelig og velstående Tyrkia ikke er å vende tilbake til undertrykkelsen på 1980-tallet.
Veien går gjennom demokrati og et samfunn som nærmer seg Europa. Hvis de uniformskledte hadde seiret, ville Tyrkia ha nærmet seg Egypt eller Pakistan.
Det kan ikke sies ofte nok at det tyrkiske demokratiet er mangelfullt. Men president Recep Tayyip Erdogan har et mandat fra folket, og det mandatet må respekteres. På den måten har rettferdigheten seiret i Tyrkia.
Inn i en farlig periode
Problemet i de nærmeste dagene og ukene er at Erdogan raskt kan utvikle seg til det verre. Illevarslende tegn var til stede allerede før kuppforsøket. Nå kan de bli forsterket.
- Det fantes klare krisetegn på forhånd: Fire grunner til at situasjonen i Tyrkia er svært ustabil
Erdogan i 2016 er en langt mer autoritær skikkelse enn den Erdogan som verden ble kjent med for ti år siden. Da var det mange som så ham som en politisk fornyer.
Optimister betraktet regjeringspartiet AKP som pioneren for en ny «islamisme light». Noen mente å se paralleller til det kristelig-demokratiske partiet CDU i Tyskland - moderat verdikonservatisme i kombinasjon med et fritt næringsliv og en raus velferdsstat.
Arven fra Atatürk
Den teorien var for god til å være sann. Erdogan ville at religionen skulle være mer enn staffasje i samfunnet.
Det brakte ham på kollisjonskurs med de sekulære tradisjonene som har preget Tyrkia siden landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk for snart 100 år siden.
Tyrkiske offiserer av den gamle skole mener at de har en særlig plikt til å forsvare denne arven.
Korrupsjon og pengesnusk
Det andre problemet, som kuppmakerne også pekte på i sine erklæringer, er den økende korrupsjonen under Erdogan. Med årene har han utviklet en sterk sans for storslåtte prestisjeprosjekter. Store summer har vært i omløp gjennom lukrative kontrakter til familie og gode forbindelser.
- Les også Ola Storengs kommentar: Kuppforsøket i Tyrkia er et politisk jordskjelv
Det tredje problemet er den tvetydige holdningen til terrorismen. Når Erdogan snakker om terrorister, så kommer kurdiske opprørere høyere på listen enn IS. Det har skapt adskillig bitterhet og frustrasjon blant Tyrkias vestlige samarbeidspartnere.
Grepet blir strammere
Det er ingen grunn til å tro at Erdogan plutselig vil utvikle en ny evne til selvkritikk etter kuppforsøket. Tvert imot kan han si at det er nødvendig å kjøre med enda strammere tøyler. Mistenksomheten kommer også til å øke. Illojale militære vil bli hardt straffet og erstattet med folk presidenten kan stole på.
Erdogans store politiske prosjekt er å endre grunnloven for å innføre et sterkt presidentstyre. Det er ikke nødvendigvis noe udemokratisk i et slikt ønske. Også etablerte demokratier som USA og Frankrike har presidenter med vide fullmakter.
Dessverre er det fare for at Erdogans visjoner ligger nærmere Russland under president Vladimir Putin.
Mange slags demokrati
Enkelt sagt: Man blir ikke automatisk en gullkantet demokrat av å holde demokratiske valg. Men det er likevel bedre enn et regulært diktatur.
«Choose your poison», som engelskmennene sier når de gir deg valget mellom to drinker med uklart innhold.
- Per Anders Madsen skriver innsiktsfullt om likhetstrekk mellom Erdogan og Putin: Det autoritære fellesskap