Kommentar

Angrepene på mediene er en farlig undergraving av tilliten til samfunnsinstitusjonene | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Et nytt tsjekkisk senter for faktaforkjempelse er et av mange initiativer for å bekjempe falske nyheter. Det er en kraftfull motbevegelse er i full gang, skriver Knut Olav Åmås. Petr David Josek ,TT/NTB scanpix / Tor G. Stenersen

Kampen mot løgnene har aldri vært viktigere.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et nytt tsjekkisk senter for faktaforkjempelse er et av mange initiativer for å bekjempe falske nyheter. Det er en kraftfull motbevegelse er i full gang, skriver Knut Olav Åmås. Petr David Josek, TT/NTB scanpix

Tilliten til journalistikken og mediene er under de kraftigste angrep jeg kan huske. Fra mektige, rå populister i Europa og USA, inkludert USAs president – og fra autoritære og ny-autoritære regimer i det østlige Europa, Midtøsten og Asia.

Det skjer i Norge også:

Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) anklager Nordlys for å publisere «falske nyheter». Innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari (Frp) sier at «de etablerte mediene» er blitt «de største produsentene av falske nyheter».

Jeg tror knapt mine egne øyne.

Det er en alvorlig og farlig tendens de to mektige rikspolitikerne kaster seg på. De undergraver faktisk en viktig del av tilliten i det norske samfunnet.

Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Svekker bevisst tilliten

De snur det nå så viktige, kritiske begrepet falske nyheter på hodet og tømmer det for mening, ved å misbruke det om mediesaker de ganske enkelt er politisk misfornøyd med.

De prøver å styrke sin egen posisjon ved bevisst å svekke folks tillit til mediene (mer enn mediene greier selv ...)

De svekker samtidig «tillitssamfunnet» Norge, som stortingspresident Olemic Thommessen kalte det i en artikkel i Syn og Segn 3/16. Den tilliten er en forutsetning for folkestyret, og så selvsagt at vi tar den for gitt. Men den er ikke gitt, den er særs sårbar.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne. Tor G. Stenersen

«Post-truth» ble utpekt til årets begrep i 2016 av Oxford Dictionaries. Det blir enda mer aktuelt nå i 2017. Det er fakta og sannhetssøkingen selv som er under angrep.

Falske nyheter er et mangespektret fenomen i dag. Helge Øgrim fant 13 ulike definisjoner denne uken: konspirasjonsteorier, propaganda, rykter, rene, enkle usannheter osv.

Uenighet og kritikk

Det ligger ofte under de falske nyhetene at elitene i medier, etablert politikk og akademia har et felles, feilaktig virkelighetssyn, og løgnene borer seg inn der et fritt, rasjonelt samfunn er mest sårbart: De sfærene der kunnskap ikke er absolutt sikker, men omgitt av uenighet, kritikk og diskusjon. Det gjelder jo i i politikken, i mediene og i vitenskapen.

Nesten all kunnskap har en eller annen grad av usikkerhet og foreløpighet som det går an å gjøre mye større enn den er, hvis man vil.

I en mediesituasjon der de brede offentlighetene blir fragmentert og blir til små, persontilpassede mediebobler eller ekkokamre, lykkes undergravingen av fakta og etterprøvbar sannhet lettere.

Flere andre utviklingstrekk hakker også på tilliten til mediene: mye slurv og slums i mange redaksjoner, dårlig merket innholdsmarkedsføring, og kommersielle og offentlige kommunikasjonsfolk som veldig ofte lykkes i å plante saker.

En problematisk kløft

Hva kommer det av at det populistiske fenomenet falske nyheter sprer seg så kraftig akkurat nå?

Det enkle svaret: Fordi det er så uhyre lett og dessuten gratis å spre dem. Det mindre enkle svaret: Fordi folk flest vil forstå og bli forstått.

Politikkens og medienes virkelighetsbilder tilbyr for ofte en kløft mellom den virkelighet disse institusjonene fremstiller og den virkelighet borgerne selv erfarer. Denne kløften er problemet.

Den seriøse politikken må ta folk på alvor og snakke annerledes. Det må journalistikken også.

For den vanligste mediekritikken fra vanlige borgere er at mediene er fryktelig like og preget av en massiv konsensus. Tidligere =Oslo-redaktør Anlov Mathiesen skrev på mediedebatt.no 8.6.16 følgende:

«Innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad.»

Troverdighet og tillit

Tillit er vanskelig å måle, men det holder ikke lenger å snakke om «tilliten til mediene og journalistene» helt generelt. For forskjellene er så store, fortjent store.

NRK har for eksempel veldig høy tillit blant mediebrukerne. Medieforsker Bente Kalsnes skrev en presis kronikk på NRKs ytring.no denne uken (9.2.17). Jeg både håper og tror hun har rett i at troverdighet og tillit vil bli noen av de viktigste argumentene for å få nye lesere, lyttere og seere til seriøse medier fremover.

Da må journalister og redaktører ta åpent imot kritikk og like åpent innrømme feil. De er fortsatt i overkant hårsåre.

Sjekker fakta og kilder

Det positive er at en kraftfull motbevegelse er i full gang mot de falske nyhetene. Det dukker opp stadig flere prosjekter som har med seriøs faktasjekking og kildekritikk å gjøre, internasjonalt og snart i Norge.

Faktasjekking og kildekritikk blomstrer som aldri før i sosiale medier, og de globale aktørene Facebook og Google ser ut til å ta problemet med falske nyheter på større alvor. I tillegg har seriøse medier som satser på kunnskap og kvalitet ny fremgang – New York Times fikk 300.000 nye abonnenter bare i siste kvartal i 2016.

Hvis mediene, også de store breddemediene, viser at de er verdt tilliten og troverdigheten, kan de vinne kampen.

De må komme med kunnskapen, forklare sammenhengene, skape forståelsen, gjøre et ugjennomsiktig samfunn mer gjennomsiktig, henge på viktige saker over tid. Da kommer resultatene, som vi har sett i noe av det beste av norsk journalistikk i senere tid:

«Det var Aftenposten og et konsortium av mediebedrifter som ga osss Panama Papers. VG som satte penger i idretten på dagsordenen. Dagbladet som gransket kongehuset og Nigeria-båtene», som kommentator John Olav Egeland skrev i Dagbladet 7.5.16.

Institusjonene teller

Institusjoner må dyrkes og styrkes. Også den institusjon, den demokratiske infrastruktur, som journalistikken er. Dette langsiktige byggearbeidet bør være kjernen i mediepolitikken fremover.

Men det haster. Og det koster. Viktig journalistikk er ikke gratis, men dyrt.

Det er krevende, men nødvendig å minske kløften mellom folks erfarte virkelighet og medievirkeligheten – komme seg ut av redaksjonene og se Norge fra flest mulig forskjellige steder. For Norge ser helt annerledes ut fra Andøya og fra Snarøya. Og det finnes flust av reelle kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller i Norge.

Den troverdige journalistikken skal vinne mot produsentene av falske nyheter og konspirasjonsteorier.

Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press.

Aldri har den vært viktigere.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.


Takk for at du leser Aftenposten! Bli abonnent hos oss og få full tilgang til de viktigste nyhetene, de mest vesentlige debattene og interessante kommentarer og analyser. Her kan du bli abonnent.

Les mer om

  1. Journalistikk
  2. Falske nyheter
  3. Knut Olav Åmås
  4. Konspirasjonsteorier

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Forandring krever forskning og fakta

  2. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Tenk om journalistikken kom med løsninger og ikke bare konflikter

  3. MENINGER

    «Det driter jeg i»

  4. KRONIKK

    Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  5. DEBATT

    Skolen er en viktig arena i arbeidet mot falske nyheter og konspirasjoner

  6. KOMMENTAR

    Mediene er ikke en hvilken som helst bransje. Journalistikk er ikke et hvilket som helst yrke