Kommentar

Demagogenes og de skrålende horders tiår | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Dette er offentligheten Donald Trump liker: på stadion med lojale supportere, denne gangen i Michigan. Foto: Evan Vucci / AP

Liberale krefter taper på grunn av for mye selvkritikk og for liten kampvilje.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Har liberale prinsipper gått fra å være en nødvendig forutsetning for demokrati til å bli en tvangstrøye for flertallet? Eller en «kosmopolitisk livsform», slik en tysk professor lakonisk foreslår?

Den moderne høyrepopulismen ønsker i alle fall å male et slikt bilde. Hvis den lykkes, er alt tapt.

Spol ti år tilbake. Ved inngangen til 2010 hadde Ungarn en sosialdemokrat som statsminister, mens Polen hadde en liberaler. USA hadde nylig valgt en svart, liberal mann til president.

I dag ledes alle tre land av autoritære nasjonalkonservative. I EU-landet Ungarn er liberale friheter sterkt innskrenket. Frie medier er nesten avskaffet, rettsvesenet kontrolleres av regjeringen. I Polen (også EU) jobbes det hardt med saken, landet er på samme vei.

I USA er det åpenbart hva presidenten ønsker seg: et offentlig rom der alt foregår mellom ham, Twitter-følgerne og de skrålende flokkene han samler på stadion. Opposisjonen, mediene og rettsvesenet skal danse etter hans pipe eller holde kjeft.

Foto: Marvin Halleraker. / e-mail

Usikkerhet og feil

Slike ledere er ikke noe nytt fenomen, selvsagt. De finnes også overalt, blant annet i store land som Russland, Brasil, Tyrkia og det stadig mektigere Kina. Men for første gang på meget lenge setter de premisser i Vesten og det med støtte fra en stor del av folket.

Årsaken er usikkerhet som har bygd seg opp, feil som er gjort og ringvirkninger som er oversett.

Globaliseringen har vært til gavn for mange, men har også skapt uro: utflytting av arbeidsplasser, stagnerende lønn i noen bransjer, økende innvandring.

Flere muslimer i Europa skaper også kulturell usikkerhet. En del frykter at samfunnet de følte trygghet i, skal endre seg til det ugjenkjennelige. Islamistisk terror – som «møtes» av høyreekstrem terror – synes å bekrefte en slik utvikling.

Listen over politikk som var feil i utgangspunktet, eller som gikk galt, er lang: Finanskrisen fikk skje og ble taklet dårlig. EUs feilsnekrede europrosjekt bidro til gjeldskriser i flere land.

Les også

Det republikanske partiet er blitt en trussel mot demokratiet | Eirik Løkke

Feil er ikke det verste

Krigene i Irak og Libya slo i hovedtrekk feil. Den første burde i alle fall aldri ha blitt startet.

At EU åpnet grensene for flyktningbølgen i 2015–2016, var kanskje feil. Ikke å fordele flyktningene mellom EU-landene, slik at Tyskland og Sverige måtte bosette nesten alle, var utvilsomt feil.

Feil er likevel ikke hovedproblemet. Alle ledere gjør feil, spesielt i møte med nye og vanskelige problemer.

Forskjellen mellom liberale og andre politiske kulturer er at feil her alltid får etterspill. Det kommer kritisk journalistikk, harde debatter, ledere må gå, styrende partier taper valg, kanskje kommer det en granskingskommisjon, politikk endres.

Les også

Høyrepopulistene er Putins nyttige idioter i Europa | Ketil Raknes

Åpenhet som svakhet?

I autoritære land skjer som regel ingenting etter alvorlige feil. Kanskje blir feilene ikke offentlig kjent engang. Lederne kontrollerer den politiske prosessen, mediene og rettsvesenet – og blir rolig sittende. For eksempel har den korrupte statsministeren Viktor Orbán ingenting å frykte, for han har Ungarn i sin hule hånd.

Historisk sett har Vesten tjent på å ha langt mer åpne prosesser, mer av reell refleksjon og selvkritikk, muligheten for å velge nye ledere. Det har skapt dynamikk og fremgang, økonomisk og kulturelt.

Hvorfor fremstår åpenheten nå som en svakhet? En viktig grunn er at kreftene som har overtatt makten i noen land, finnes i alle.

Opptrer tafatt

For eksempel har Tysklands kansler, Angela Merkel, i årevis måttet trå forsiktig, fordi det høyrepopulistiske AfD står sterkt. AfD har dessuten mer støtte i både USA og Russland enn hun selv har.

Der liberale prinsipper før ble forsvart med styrke, mot land av en helt annen type, må vestlige ledere nå passe seg for antiliberale på hjemmebane. Det betyr at de gir konsesjoner og opptrer tafatt i møtet med undergraverne.

En av verdens fremste eksperter på demokrati og populisme, tyske Jan-Werner Müller, advarer i et intervju med Der Spiegel: De liberale prinsippene skal sikre ytringsfrihet, minoriteters rettigheter, et uavhengig rettsvesen og mer til, det som trengs for at demokratiet – selve valghandlingen – skal være meningsfylt.

Livsstilsfenomen?

De antiliberale kreftene vil koble demokratiet løs fra de liberale prinsippene, som fremstilles «som et slags livsstilsfenomen eller en katalog overfylt av krav om diversitet og mangfold», sier Müller.

Orbán har til og med sagt det rett ut: Han skaper et illiberalt demokrati, altså demokrati uten maktdeling og grenser for makt, redusert til det Müller kaller «mer eller mindre manipulerte flertallsbeslutninger».

Demokratiet i Vesten tåler ikke ti år til av dette. Skal det reddes, må evnen til kritisk selvrefleksjon kombineres med forsvar av grunnleggende prinsipper.

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Ungarn
  3. USA
  4. Polen
  5. Viktor Orbán
  6. Tyskland
  7. Frank Rossavik

Relevante artikler

  1. LEDER

    Aftenposten mener: Ungarn viser hvor galt det kan gå

  2. KRONIKK

    Hvorfor virker EU så tafatt til avdemokratiseringen i Polen og Ungarn?

  3. KRONIKK

    Liberalismen angripes også innenfra

  4. KOMMENTAR

    Dødt løp er godt nytt for Polen

  5. KOMMENTAR

    Koronaviruset er et virus med en skummel sans for timing

  6. KOMMENTAR

    Vesten skulle spre frihet til diktaturer i øst. I stedet skjer det motsatte.