Löfvens nær-døden-opplevelse(r)

STOCKHOLM: Statsminister Stefan Löfven åpner for å endre regler om oppsigelse. Det kan føre til at han selv får sparken.

Statsminister Stefan Löfven har mange liv. En gang kan det likevel gå galt.

Nå er Sveriges rødgrønne mindretallsregjering med Sosialdemokratene og Miljøpartiet igjen fanget i en nær-døden-opplevelse. Bakteppet er at sosialdemokraten Löfven i januar 2019 kappet av seg et par ideologiske fingre for å få beholde hendene på regjeringsrattet.

Nå handler det om reform av regler for arbeidslivet, blant annet eldre arbeidstagere og gravides beskyttelse mot oppsigelse. Regjeringen vil åpne for å fravike ansiennitetsprinsippet om «sist-inn-først-ut». Fagbevegelsen er sterkt imot. Partene i arbeidslivet har brutt to ganger. Tjenestemennenes PTK og Svenskt Näringsliv sa ja andre gang, LO nei.

I en debattartikkel fredag kalte syv forbundsledere avtaleforslaget en krigserklæring, men fagbevegelsen er splittet.

Har varslet mistillit

Hvis partene forblir uenige, skal regjeringens januar-2019-avtale med de to liberale og borgerlige partiene Centern og Liberalerna gjelde. Da vinner arbeidsgiversiden, og Vänsterpartiet har lenge varslet at det vil medføre mistillit mot regjeringen.

Hvis Vänsterpartiet gjør alvor av trusselen, kan vi vente en dominoeffekt der Moderaterna, Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna (SD) sørger for et flertall. Da må regjeringen gå, og det kan ende med nyvalg – noe som kan føre SD enda nærmere regjeringsmakten.

Svarteperspillet er for lengst i gang.

Som 1963 og 1986 i Norge?

I Norge har naturstridige allianser ført til regjeringers fall før.

I 1963 stemte Sosialistisk Folkeparti for de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Einar Gerhardsens Arbeiderparti-regjering. Året før ble 21 personer drept i Kings Bay-gruven på Svalbard. Arbeiderbevegelsens egen regjering slapp ikke lenger unna med at arbeideres liv gikk tapt.

I 1986 stilte Willoch-regjeringen med Høyre, KrF og Venstre kabinettspørsmål på å få øke bensinavgiften etter oljeprisfallet. Støttepartiet Fremskrittspartiet stemte sammen med Ap og SV – og felte den borgerlige regjeringen.

På 1980- og 1990-tallet hadde både Kåre Willoch og senere KrF-statsminister Kjell Magne Bondevik en aversjon mot partiformann Carl I. Hagens Frp som ligner Löfvens holdning til Vänsterpartiet.

Partileder Jonas Sjöstedt i Vänsterpartiet føler som Hagen at han blir oversett og dårlig behandlet av noen som tar hans støtte som en selvfølge, særlig etter valget i 2018.

Politisk slalåm

Löfven har imidlertid til gode å tape noen av kampene om regjeringsmakten. Den første kom allerede rett etter at han ble statsminister høsten 2014. Han varslet nyvalg da SD skaffet flertall for den avgåtte borgerlige regjeringens budsjett for 2015.

I hemmelighet forhandlet Löfven likevel frem en avtale med syv av Riksdagens åtte partier for å hindre en gjentagelse og å holde det åttende, SD, utenfor. Avtalen sprakk riktignok et drøyt halvår senere, men Löfven slapp å bli en parentes i svensk statsministerhistorie.

Det er en fascinerende rad av hindringer Sveriges statsminister har manøvrert seg forbi. Mest spektakulært var maratonforhandlingene etter 2018-valget. På valgnatten slo Moderaternas leder Ulf Kristersson frimodig fast at Löfven måtte gå av og skulle erstattes av en ny borgerlig regjering.

Etter fire måneder med runder hos Riksdagens talmann (stortingspresidentens kollega), var Kristersson en slagen mann. Löfven kunne fortsette. Igjen.

Blunker Vänsterpartiet?

Problemet denne gangen er at det er vanskelig å se hvilke kort Löfven har igjen å spille med. Noe handlingsrom kan knapt sees fra utsiden. Kabalen går ikke opp politisk etter det nye bruddet mellom arbeidslivets parter. Halmstrået er at de prøver en tredje gang. Det kan ikke utelukkes, men virker ikke svært sannsynlig.

Löfven er låst til avtalen med Centern og Liberalerna. Han kan håpe på at noen blunker. Det har Sjöstedt gjort før, men det sitter lengre inne nå. Ordet fanger.

Han har vært ekstra høy og mørk så lenge i akkurat denne saken for arbeideres rettigheter at et tilbaketog vanskelig kan bli noe annet enn et flaut mageplask. Tidspunktet er også lite gunstig, fordi Sjöstedt går av snart. Sveriges mest populære partileder gambler med sin sorti og sitt ettermæle.

Større avstand enn i Norge

Centern og Liberalerna støttet til slutt Löfven som et mindre onde enn å gi SD noe som helst innflytelse i svensk politikk. Da lå det i potten at begge ytterpartiene skulle isoleres. Avstanden mellom SD og Vänsterpartiet er større enn mellom Frp og SV.

Det handler ikke bare om SDs brune røtter. Det handler i stor grad også om at Sjöstedts parti fortsatt har medlemmer som kaller seg kommunister. De het Sveriges Kommunistiska Parti frem til 1967, og deretter Vänsterpartiet Kommunisterna helt til 1990.

For å forstå at det kan være ensomt på venstre flanke i svensk politikk, er fortiden viktig der også. Derfor kan man spørre om de som kalles kommunister vil bane vei for ytterlige makt til et fremadstormende parti med brune røtter og stempel som rasister.

Stefan Löfven har en tendens til å vinne psykologiske thrillere.