Kommentar

Fornyelse nødvendig i krimlitteraturen

  • >krimanmelder
  • Pål Gerhard Olsen<br

TENK NYTT. Krimåret 2010 oppviste en imponerende kvantitet, men kvalitetsmessig bør dette året gi rom for forbedringer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

YTRE SETT er norsk krim kjernesunn. Salgstallene for de store lokomotivene er svimlende høye, utenlandskontrakter inngås over en lav sko og kriminalromanens posisjon i offentligheten befinner seg på et historisk toppunkt. Sjangerens fortellergrep og tematikk er så til de grader blitt adoptert av det utvidede underholdningsbegrepet at det er belegg for å si at dens negativt ladede adelsmerke – mordet – har etablert seg som grunnmetaforen for den moderne tilstand. En ille tilredt kropp er dagligvare nå for tiden, en uunnværlig fetisj for massepublikumet både før og etter Gullrekka. Vi har aldri hatt det så godt. Paradoksalt nok har vi heller aldri drept så mye, om enn i fiksjons form.

Vanetenkning.

Hvilke drapshistorier er det så som fortelles i ny norsk krim? Hvordan forholder forfatterne seg til sjangerens utfordringer og fallgruver?

Basert på omfattende stikkprøver er det nærliggende å si at flesteparten forholder seg passive, i den forstand at de retter seg friksjonsløst etter den uskrevne normen som har sementert seg i årenes løp. Den tilsier for det første at den sinnrike mordgåten skal løses på en slik måte at den oppmerksomme leser har en fair sjanse til å bli med på leken, for det andre innebærer den en språklig og karaktertegnende forenkling. Krimromanen velger ikke fritt fra øverste hylle, den har et tilsynelatende ufravikelig formelpreg. Det er imidlertid tvilsomt om det bundne mandatet ligger implisitt i sjangerens natur. For å bruke hobbybiolog Harald Eia som satsplanke: Krimromanen er neppe født sånn, men den er blitt sånn.

Hul samfunnskritikk.

Vanetenkningen har seiret. Og svært mange produsenter og konsumenter virker såre fornøyde med det.

Det burde de kanskje ikke være, for går vi til vinneren av Bokhandlerprisen, debutanten Jan- Erik Fjell, ser vi prototypen på den lettsvelgelige og klisjé-omfavnende krimromanen. Som svennestykke i faget holder Tysteren mål, men med grove typetegninger, standardisert språkføring og en lite subtil intrige må bokens suksess hovedsakelig føres tilbake til forlagets ekstremt effektive bearbeidelse av det stadig viktigere bokhandlerleddet. Da fortjener en relativ nykommer som Frode Granhus langt større oppmerksomhet. Malstrømmen gjør inntrykk gjennom en sansevar sammenstilling av det nordnorske havlandskapet og syke sinn.

Dessverre forlater den sitt finmaskede emosjonelle kraftfelt mot slutten, og begynner å snakke i forblommede og utenpåklistrede vendinger om galskap og ondskap, noe som også skjemmer en veteran som Unni Lindell. Sukkerdøden illustrerer likeledes en annen høyst diskutabel side ved norsk krim, nemlig at den etter sigende skal ha en så skarp samfunnskritisk tendens. Altfor ofte viser denne angivelig bitende samfunnskritikken seg å være et forstemmende hult postulat som lar ulike typer «maktmenn» gjennomgå med så lavt presisjonsnivå at det skjærer i øynene. I Alexandra Beverfjords Kretsen når den tabloide maktbekjempelsen parodiske høyder idet Krf-lederen frarøves sitt bibelske fikenblad og fremstår som den simple horekunden han i virkeligheten er.

Uniformering.

Et annet påfallende særtrekk ved vår nasjonale krim-flora er en forråing av drapsmetodene og fraværet av metafysikk. Om det eksisterer en sammenheng her skal være usagt, men gjennomsnittskrimmen er i alle fall materiell fra ende til annen. Religion har som regel ingen adgang, hvis den da ikke raljeres over. Det er som om det blant krimforfatterne hersker en stilltiende overenskomst som ikke bare omfatter sjangerens konstruksjonsprinsipper, men i tillegg hva den skal utsi om den samtiden den henter næringsstoffene sine fra.

Den lønnsomme uniformeringen står i overhengende fare for å bli ris til egen bak, men bruddflatene finnes, som når Kjell Ola Dahl løsriver seg fra politiets halvautomatiserte partnersjargong og viser frem sin fullitterære spennvidde som en nærmest hamsunsk skildrer av det komplekse kjønnsspillet i Kvinnen i plast. Han følges fint opp av Chris Tvedt. Hans advokatkrim Dødens sirkel har minst én minneverdig scene, der antihelten Mikael Brenne oppsøker en morddømt klient på en nedfrosset Vestlandsøy – en stilstudie i stillevirkende og dyptpløyende uhygge.

Hva kan vi så vente oss av mørkets gjerninger i 2011? Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter. Vel er norsk krim i vinden, men ikke dermed sagt at den er hevet over enhver kritikk. Snarere tvert imot.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: Karin Fossum er en dyktig menneskeskildrer i sin nye krim

  2. KULTUR

    Pål Gerhard Olsen: - Norske krimforfattere bruker religion som tanketom rekvisitt

  3. FOTBALL

    Fotballtrener drepte agenten

  4. KULTUR

    Bli med på en vandring gjennom Oslos blodige krimhistorie

  5. A-MAGASINET

    «Norsk kriminallitteratur lider av akutt mangel på nye kvinnelige stemmer.»

  6. KRONIKK

    Om man ønsker å bli tatt på alvor som forfatter, er det et dårlig valg å skrive krim