Kommentar

Harald Stanghelle skriver: Jo mindre vi kan stole på en meningsmåling, desto større oppmerksomhet får den

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Illustrasjon: Inge Grødum
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Bør den norske stat forby utvandring til Australia?»

Harald Stanghelle.

Dette spørsmålet fra Norsk Gallup-institutt er historisk. Ikke fordi det var spesielt genialt, men fordi det var det første spørsmålet som noen gang ble stilt som meningsmåling i Norge.

Hver fjerde nordmann gikk inn for kategorisk forbud, kunne Aftenposten fortelle 5.april 1946. Både spørsmål og svar var selvsagt et bilde av sin tid. Det speiler en krigsherjet nasjons frykt for å miste sin initiativrike ungdom til det den gang så forlokkende innvandringslandet «down under».

Slås i hjel

Spørsmålet er ikke akkurat dagsaktuelt, for å si det forsiktig. Mer aktuelle er den type meningsmålinger som hadde sin debut med nettopp Australia-spørsmålet. Valgkamp er jo høysesesong for politiske meningsmålinger.

Nesten daglig offentliggjøres ferske utgaver av arten, og ofte presenteres og tolkes de med et alvor som om dette er noe i nærheten av et bekreftet valgresultatet.

Slik er det ikke: Meningsmålinger er en morsom, men meget upålitelig affære.

Det tydeliggjøres når ulike målinger slår hverandres funn i hjel.

Himmel og helvete

Det ferskeste eksemplet på dette kan finnes med utgangspunkt i dagens Respons-måling i Aftenposten/Bergens Tidende:

Der stormer Kristelig Folkeparti frem og får en oppslutning på 7,1 prosent. Et fantastisk godt kommunevalgresultat for et parti som for fire år siden fikk 5,6 prosent av stemmene. Men på TNS Gallups måling for TV2 tidligere denne uken fikk KrF rekordlave 3,9 prosent.

Disse to målingene er tatt opp i samme tidsrom. Det er brukt stort sett samme metode. Ingenting har skjedd rundt KrF som forklarer forskjellen.

Men de sprikende resultatene er for Knut Arild Hareide som himmel eller helvete, for å bruke et språk man forstår seg på i KrF.

Og det eneste sikre er at begge tallene ikke kan stemme.

Støre i form?

En annen velkjent mekanisme viser seg frem når Arbeiderpartiets velgertekke måles av Respons. For Ap går frem med sterke 3,1 prosentpoeng fra forrige uke, til 32,9 prosent.

Hva har skjedd? Er det Jonas Gahr Støre som har funnet formen? Har eiendomsskatt i Oslo blitt en vinnersak? Vendes tommelen ned for blå ordførere?

Det vet vi lite og ingenting om. Det vi imidlertid vet er at Arbeiderpartiet for nøyaktig to uker siden gikk tilbake med hele 5,4 prosentpoeng på den forrige Respons-målingen. Da så Støre det triste 20-tallet på en meningsmåling for første gang i sin korte ledertid, selv om det bare var såvidt — 29,8.

Eksemplenes paradis

En slik voldsom tilbakegang elskes av oss journalister og mislikes av profesjonelle meningsmålere.

Både mediefolk og målere vet jo at så kraftige utslag i ni av ti tilfeller er et resultat av en eller annen feil, men mens vi journalister helst overser dette faktum så venter meningsmålerne på den såkalte korreksjonen.

Det er nesten som en naturlov: Etter et unormalt kraftig fall, kommer ny fremgang i neste måling fra samme institutt.

Det er altså den vi nå ser på dagens måling her i avisen.

Og slik er det mulig å fortsette fra dette eksemplenes paradis.

Tross overtolkning og metodesvakheter dyrker vi meningsmålingene. De er blitt helt sentralt del av både den politiske journalistikken og den politiske samtalen. Og de skaper energi og fortvilelse, bekreftelser og nytenkning, mobilisering og avmakt i den uforutsigbare runddans en moderne valgkamp er.

Samfunnsmessig nyskapning

Det har slett ikke alltid vært slik.

Amerikaneren George Horace Gallup (1901-1984) er ikke bare tilkjent farskapet til metoden for moderne meningsmålinger, navnet hans er dessuten ensbetydende med begrepet på nettopp slike - en gallup.

Til det kjedsommelige fortelles historien om presidentvalget i 1936:

Franklin D. Roosevelt var sittende president, men hans repulikanske utfordrer, Alf Landon, var alle forståsegpåernes favoritt. Journalistprofessoren og reklamemannen George Gallup trosset denne kompakte majoritet og spådde seier for Roosevelt. Og Roosevelt ble seierherre.

Der andre nøyde seg med mer tvilsomme målemetoder, gikk Gallup rett og slett ut til amerikanske velgere og spurte et slags representativt og helt tilfeldig utvalg. En samfunnsmessig nyskapning var født, og den politiske førvalgsstemningen er aldri siden blitt den samme.

Langvarig misbruk

Her i Norge ble opprinnelig resultatet fra de politiske meningsmålingene holdt hemmelig for folk flest. Det sørget en avtale fra 1953 mellom Ap, Høyre og Norsk Gallup for. Frykten var nok stor for at målingene skulle medføre en usaklig påvirkning som ikke hadde med politiske oppfatninger å gjøre.

Først i 1965 ble målingene offentlighetens eiendom, men bruken av dem kunne være høyst diskutabel:

«Målinger som viste fremgang for Ap, skulle settes på første side, sammen med en kommentar fra Arbeidernes pressekontor. Målinger som viste nedgang for Ap, skulle trykkes på siste side, uten kommentar,» fortalte Aftenposten-nestor Håvard Narum i A-magasinet for fem år siden. I 1965 satt han som kveldsvakt i Ap-bastionen Oppland Arbeiderblad.

Det var nok på samme tid redaktørordren i Høyre-dominerte Adresseavisen lød:

«Samvirkelag skal bare omtales når de brenner!»

Ånden i flasken

I dag er slikt bare kuriøs historie. Mye mer alvorlig er en stadig mer ukritisk bruk av den tsunami av målinger som oversvømmer den norske valgkampen. Samtidig som er det blitt stadig vanskeligere å måle velgernes adferd på veien mot stemmeurnene.

Langt flere enn tidligere lander sitt partistandpunkt i løpet av de siste ukene før valget. Og flere hundre tusen oppgir at de bestemmer seg på selve valgdagen eller i dagene like før.

Den en gang så trofaste, nesten fantasiløse norske velgeren har forlengst begitt seg ut på en nesten hvileløs vandring. En vandring som ikke bare følger mer eller mindre logiske mønstre, men som går på kryss og tvers gjennom hele det politiske landskapet.

Alt dette gjør gjør det å måle meninger til en risikosport.

Men det er jo nettopp risikosport mange i dette landet dyrker. Og vi som ikke gjør det, ja, vi lar oss underholde av den. Meningsmålingene representerer en motsetningsfylt blanding av underholdning, premissleverandør og tyranni i den politiske samtalen.

Ånden er forlengst sluppet ut av den flasken. Det er jo ikke nødvendig med en nesegrus tilbedelse av den grunn.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les også disse sakene:

Les også

  1. Aps valgkampåpning har gjort mange av partiets egne usikre på om de fortsatt vil stemme på partiet.

  2. Synes du det er vanskelig å skille partiene fra hverandre? Da har du helt rett.

  3. Luften ut av Frp-ballongen

Målinger er en morsom, men meget upålitelig affære, skriver Harald Stanghelle. Her fra en av valgdebattene under Arendalsuka.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Meningsmålinger
  3. Politikk