Kommentar

Europa går ikke i oppløsning. Men det politiske landskapet gjør det. | Øystein K. Langberg

  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Kommentator

De gule vestenes aksjon mot økte drivstoffavgifter utviklet seg til et generelt opprør mot politikken til Frankrikes president, Emmanuel Macron. Her fra protester i Paris 8. desember. Foto: REUTERS/Christian Hartmann

Politisk kaos preger Europa ved utgangen av 2018. Folkepartienes fall er med på å forklare hvorfor dagens ledere sitter så utrygt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sverige er på vei mot nyvalg, og Belgias regjering har gått i oppløsning. Mens de gule vestene fyller gatene i Frankrike, stuper oppslutningen om presidenten. På den andre siden av kanalen er brexit-kaoset komplett kun 100 dager før britene forlater EU. I Tyskland styrer en svekket Angela Merkel en vaklende koalisjon, mens Spania ledes av en skjør mindretallsregjering. I Italia sitter to opprørspartier ved makten.

Med et slikt bakteppe er det kanskje ikke så rart at noen smører tykt på. «På kort tid har Europa gått fra å være en av de mest stabile regionene i verden til alt annet enn det», skriver Richard Haass, president i tankesmien Council on Foreign Relations. «Hvis Macron mislykkes, mislykkes Europa», fastslår Henrik Enderlein, direktør i Institut Jacques Delors, i en kommentar i Der Spiegel.

Foto: Marvin Halleraker

Europa har selvfølgelig sitt å slite med, men det er på sin plass med noen nyanser. For det første kan det nesten alltid fremstilles som om EU er på randen av kollaps. I en tidligere artikkel med overskriften «Et kontinent trett av kriser» slår nevnte Der Spiegel fast at «regjeringer i Italia, Frankrike, Storbritannia og Polen alle preges av lammelse og mangel på velgerappell». Magasinet spør videre om kontinentet er «i ferd med å gå tilbake til en tidsalder med nasjonal rivalisering».

Det er ikke lett å tidfeste en slik artikkel uten mer informasjon. Men den er altså fra 2006 – før finanskrise, eurokrise, flyktningkrise, brexit og terrorbølge. Likevel var Europa tilsynelatende på vei mot dommedag.

De tradisjonelle folkepartiene sliter, men ingenting tyder på at de avgår ved døden

Partier blir født, men ingen dør

Mangel på stabilitet på politisk nivå i noen land er ikke det samme som at EU rakner. I det store og det hele er det europeiske kontinent fortsatt stabilt, rikt og vellykket. 21 av 30 av verdens beste land å bo i er europeiske, ifølge FN. Ingen verdensdel har lavere økonomisk ulikhet, er flinkere innen likestilling eller tar bedre vare på sine svakeste. Og ved utgangen av 2018 er oppslutningen om EU større enn på flere tiår.

Men man må ha to tanker i hodet samtidig. Det bør ikke underslås at den nasjonale politikken i mange land er preget av kriser og omveltninger, og at det også påvirker samarbeidet i Europa. Ytre høyres fremmarsj er blitt behørig dekket, men endringene stikker vesentlig dypere. Et trekk som fortjener mer oppmerksomhet, er oppsplittingen av de vesteuropeiske partisystemene. De tradisjonelle folkepartiene, og særlig sosialdemokratene, sliter, men ingenting tyder på at de avgår ved døden. I stedet lever de videre som mellomstore partier, side om side med alle nykomlingene. Utviklingen er tydeligst i Nederland. Der ble 13 partier, blant annet ett for dyr og ett for pensjonister, valgt inn i parlamentet i fjor. Ingen partier fikk over 21,3 prosent.

  • USAs økonomiske våpen skaper sinne. Europa vil ta opp konkurransen.

En mann uten grunnfjell

Forskere har dokumentert en lignende trend over hele Vest-Europa. Vi lever i de små og mellomstore partienes tidsalder. For mens det franske presidentvalget tradisjonelt har vært dominert av to blokker, delte fire kandidater velgerne mellom seg i valget i fjor. Macron vant første runde, men kun med 24 prosent av stemmene. Med et så lite grunnfjell er han sårbar når motstanderne tar til gatene.

I Spania har to nye partier, ett i sentrum og ett på ytre venstre, kastet om på det gamle partilandskapet og gjort landet krevende å styre. Trenden er også tydelig i Norden. I det svenske valget i høst gjorde både Moderaterna og Socialdemokraterna dårlige valg, mens Sverigedemokraterna og mange av de mindre partiene gjorde det bra. Det har gjort regjeringsdannelse umulig. Her hjemme består nasjonalforsamlingen nå av hele ni partier.

Hvorfor er det gått sånn? Dypere samfunnsendringer som sekularisering og avindustrialisering er viktige årsaker til at tradisjonelle partier sliter. I tillegg kan en tiltagende by og land-konflikt og økende ulikhet bidra til oppsplitting, mener forskere. Et tredje moment er at småpartiene har kunnet slå seg opp på «nye» politiske saker.

Mange europeere er bekymret for innvandring, særlig ikke-vestlig, men det er lite som tyder på at skepsisen har økt mye. De meningsmålingene som stiller samme spørsmål over tid, tyder snarere på det motsatte. Likevel har ytre høyre hatt stor suksess i mange land. Partifragmenteringen kan forklare deler av dette paradokset: Høyrepopulistene har vokst seg store ved å henvende seg til de segmentene av befolkningen som «alltid» har vært opptatt av innvandring, men som tidligere ikke hadde noen til å representere seg.

Nye «kriser» vil komme

Innvandringskritiske partier illustrerer godt dilemmaet ved et mer oppsplittet partisystem. Et visst partimangfold kan gjøre det lettere for folk å finne et parti som godt representerer deres interesser. Det kan styrke demokratiet. På den annen side kan mangelen på store partier gjøre det vanskelig å stable på bena stabile regjeringer. Nisjepartier kan dessuten føre en mer høylytt og ekstrem politikk enn store folkepartier, og forverre polariseringen. Det kan svekke oppslutningen om demokratiet.

At pendelen en gang vil svinge tilbake mot store folkepartier, kan ikke utelukkes, men foreløpig ser fragmenteringen bare ut til å fortsette. Det at omveltningene finner sted i så mange land samtidig, tyder på at det ikke finnes enkle mottiltak. Muligheten til å erklære «Europa i krise» forsvinner ikke med det første.

Følg kommentatoren på Facebook for flere analyser.

Les mer om

  1. Europa
  2. Politikk
  3. Høyrepopulisme
  4. Euro
  5. Populisme
  6. EU
  7. Frankrike

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Snart kan vi få fire mellomstore partier i Norge

  2. VERDEN

    Krisene brer seg i Europa. De har flere fellestrekk.

  3. KOMMENTAR

    Norge kan ende opp med et «småpartisystem». Og vær advart! Det blir ikke billig.

  4. VERDEN

    Hun satte Frankrike i brann. Og ble de gule vestenes heltinne. Nå har en fryktelig feilvurdering gjort henne til hatobjekt.

  5. VERDEN

    EU-valget søndag: Dette er resultatene du bør følge med på

  6. KOMMENTAR

    Labour splittes opp. Det kan bli en katastrofe for venstresiden.