Kommentar

Det trauste eksperiment

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Kong Harald hilser på ministere i den påtroppende regjeringen til Erna Solberg i ekstraordinært statsråd onsdag. Foto: JON EEG, NTB SCANPIX

Landets første blåblå regjering er politisk sterk, faglig kompetent og forutsigbar traust. Samtidig er den også et dristig eksperiment.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Erna Solbergs regjering er stort sett møtt med velvilje i nasjonens politiske miljø. Det er som det skal være. Vi har en tradisjon for å gi nye regjeringer en sjanse, og nettopp på selve dagen for et regjeringsskifte er det også tid for gjensidig raushet og respekt.

Harald Stanghelle, politisk redaktør.

«Imponerende samarbeidsevner,» var bare en av de hyggelige karakteristikkene Erna Solberg ble tildelt av Jens Stoltenberg. «En rollemodell», kvitterte Erna Solberg i omtalen av den avgåtte statsminister.

Det er all grunn til å tro at de to virkelig mener det de sier, selvsagt vel vitende om at dette ikke er hverdagsord i den daglige politiske debatten.

Taushet med unntak

Og den vil snart innhente Erna Solbergs regjeringslag. Et lag som preges av statsråder med solid politisk erfaring og lang fartstid. Statsministeren har med sine statsrådsvalg «lagt seg mot sentrum», mente Venstre Trine Skei Grande, men Arbeiderpartiets Martin Kolberg hevdet at «det trauste er ofte det spennende».

Mulig det. Solberg-mannskapet er traust i den forstand at de fleste statsrådene bærer navn det lenge har vært helt naturlig å se som ministeremner. Politikere som i lang tid har markert seg i vårt politiske liv. Og samtidig mennesker med en solid posisjon på den nasjonale arena.

Det finnes imidlertid to åpenbare unntak fra denne dette: Den kontroversielle Sylvi Listhaug er et dristig valg som landbruksminister, og miljøvernminister Tine Sundtoft er et helt ubeskrevet nasjonalt politiske blad.

Blant de 39 statssekretærene finner vi dessuten både overraskelser, dristighet og fargerikdom.

Et meget iøynefallende trekk er at Fremskrittspartiets syv statsråder alle tilhører partiets mer polerte side.

De røffeste og mest hardtslående er det ikke ryddet plass til ved Kongens bord, men interessant nok er et par av nettopp disse (Per Willy Amundsen og Bård Hoksrud) blitt statssekretærer.

Det er i denne dobbeltheten vi skimter en mulig konfliktlinje. Derfor er det også her vi ser Erna Solbergs dristige regjeringseksperiment bak all traustheten. Det er umulig å si om dette eksperimentet vil lykkes, men det er all grunn til å slå utvetydig fast at det både i Høyres og Fremskrittspartiets ledelse er en intens vilje til det skal gjøre det.

Og politikk er som kjent å ville.

Les også

Begeistringens begrensninger

Det er gjort noen forandringer i departementsstruktur og statsrådenes arbeidsfelt. Ingen av dem representerer noen revolusjon, men de signaliserer ønske om nytenkning.

Erna Solberg har jo «kraft og styrke til å gjennomføre hva som helst,» hvis vi skal tro det en entusiastisk Bergens-ordfører Trude Drevland sprudlet over med på Slottsplassen i går.

De nye regjeringspartienes hovedkritikk mot de rødgrønne har jo nettopp vært manglende gjennomføringskraft. Derfor er det nettopp det vi vil se etter hos det mannskapet som så glade, spente og forventningsfulle kom ut fra sitt første statsråd på Slottet.

Møte i døren

Skjær i sjøen kan nok være at flere blant det nye mannskapet har en offentlig fortid som gjør at de vil møte seg selv i døren.

Når Sylvi Listhaug har kalt det norske landbruket for kommunisme, og Robert Eriksson siteres på uttrykket «velferdsran» om pensjonsreformen, er det nærmest en invitasjon til å raljere over kraftfull retorikk som nå kolliderer med regjeringsspråkets mange forbehold.

Selveste Siv Jensen møtte i går de mange «skredder— og veverøkonomene» i Finansdepartementet hvis innsikt og viten hennes parti i mange år har stemplet som vår tids utgave av keiserens nye klær. Nå kan disse klærne vise seg nyttige å ta på seg.

Og senest her i Aftenposten mandag skrev Knut Olav Åmås en kommentar med kraftfulle og konkrete krav til Kulturdepartementets nye politiske ledelse. Den var skrevet og levert før telefonen fra Julie Brodtkorb kom med spørsmål om å bli statssekretær nettopp i Kulturdepartementet.

Dette er en situasjon Jens Stoltenbergs utgående statssekretær Hans Kristian Amundsen kjenner godt igjen. Som Nordlys-redaktør hadde Amundsen kritisert både Stoltenberg og flere av hans statsråder for både tafatthet og det som verre var.

«Ja, men nå mener han ikke det lenger,» var Jens Stoltenbergs avvæpnende svar da han ble konfrontert med problemstillingen. Senere ble ikke dette noe tema.

Les også

Bak forsiden: Harald om utfordringen med å skrive kommentarer

Så enkelt og effektivt kan den politiske sprengkraften fjernes fra et mulig minefelt. Vel å merke når det gjøres med et glimt i øyet. For forståelsen av ulike roller er et sunt og nødvendig trekk ved det norske demokratiet.

SV hadde mye større problemer med sin friske og kravstore opposisjonsfortid da man for åtte år siden kom i regjeringsposisjon. Partiet insisterte for lenge og standhaftig på at den politiske linjen dypest ikke var forandret, og det til tross for at dette var åpenbart for de fleste. Det tok tid for SV å bli enige med seg selv om hva regjeringsmakt egentlig er for noe.

Denne SV-fellen er det nok mange som kommer til å bruke som en slags fasit når Fremskrittspartiets første regjeringsskritt blir vurdert.

Mammas omsorg

Livet som statsråd er viktig og meningsfullt, men slett ikke lett.

I et morsomt og åpent intervju med Solabladet snakker landets nybakte barneminister, Solveig Horne, om både lyst og ulyst hvis det skulle skje at Erna Solberg ville ha henne med på regjeringslaget. Intervjuet sto på trykk mens dette var på spekulasjonsstadiet, og Horne legger ikke skjul på at hun kan tenke seg en statsrådspost:

Men «mamma har sagt jeg skal si nei,» legger hun til.

Hvorfor? vil Solabladet vite.

«Hun vil meg ikke så vondt,» er det klare svaret.

Les mer om

  1. Kultur