Det finnes et spørsmål folk som er interesserte i sikkerhetspolitikk neppe noen gang vil slutte å diskutere: Var det riktig av NATO å ta opp en rekke nye demokratier i øst på 1990-tallet?

Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, oppsummerer det ene synet i en artikkel i Klassekampen (17. mars): «NATO har i to tiår forsøkt å strippe Russland for alle dets allierte og buffere. Ekspansjon har vært politikken, og mantraet at Russland ikke kan ha vetorett mot noen lands overgang til NATO.»

NATO-traktatens artikkel fem fastslår ikke, som noen tror den gjør, at et militært angrep på ett medlemsland skal besvares militært av hele alliansen i fellesskap.

Det andre synet, som også er mitt, legger til grunn at det er viktigere å ivareta små demokratiers sikkerhet enn autoritære stormakters behov for «buffere». NATO ekspanderte ikke østover, det var små land som søkte seg til alliansen, og som – etter noe nøling i vest – ble sluppet inn. Sovjetunionens oppførsel i sin tid og Russlands oppførsel i dag viser at baltere, polakker, tsjekkere og andre hadde all grunn til å søke relativ trygghet i NATO.

Uomgjengelig realpolitikk

At det siste synet er mitt, betyr ikke at jeg mangler forståelse for det første. Det forfektes av folk på ytre venstre og ytre høyre fløy med ugne ideologiske begrunnelser, men også av mange praktisk tenkende forskere, politikere og andre. Den realpolitiske synsmåten må alltid være med.

Men hva ville datidens nordmenn ha tenkt om noen med makt kom i 1949 og sa at «dere kan ikke bli med i NATO av hensyn til Sovjetunionens behov for buffere i sitt nærområde»? Spørsmålet om NATO-medlemskap var riktignok kontroversielt i Norge, mange på venstresiden advarte mot farene ved å knytte seg til den ene stormakten og slik sett kanskje øke faren for konflikt med den andre, men indre debatt er noe annet enn ytre diktat.

NATO – falsk trygghet?

Det interessante ved Helge Lurås’ artikkel er at han foretar en kobling nettopp til Norges NATO-medlemskap: «Norges sikkerhetspolitikk har vært gambling på at USA står som en påle ved vår side i kampen mot vår nabo i øst. Det har lenge vært en skjør antagelse.»

Her lyder Lurås som et ekko av sentrale aktører i de nye NATO-landene. Hører man på dem, for eksempel under den årlige sikkerhetspolitiske konferansen i München, er det åpenbart at de ser på NATO-medlemskapet som en nødvendighet, men ikke som noen garanti.

Russlands hersing med Ukraina møtes jo bare av snakk og noen sanksjoner av middels kaliber. Hvor sikre kan Estland, Latvia og Litauen, alle medlemmer av NATO, være på at alliansen kommer til unnsetning hvis det oppstår en Ukraina-lignende «situasjon» med Russland involvert på deres territorium?

Svevende traktat

NATO-traktatens artikkel fem fastslår ikke, som noen tror den gjør, at et militært angrep på ett medlemsland skal besvares militært av hele alliansen i fellesskap. Artikkel fem består av noen svevende vendinger om at væpnet makt er en av mulighetene, men at det blir opp til den enkelte medlemsstat å vurdere hva den vil gjøre.

Skulle Russland brase inn i for eksempel et område øst i Litauen, er det lett å se for seg kansler Angela Merkel fremholde at militær makt ikke er svaret, og – tja – president Donald Trump erklære at han ikke gidder å risikere amerikanske liv for å løse et lite europeisk problem. Særlig uinteressert vil Trump være hvis han på dette tidspunktet samarbeider med Russland om for eksempel Syria.

Lære av Finland?

Helge Lurås’ poeng er at kriger og land som bryter sammen i Midtøsten, Afrika og Asia vil kreve enorme ressurser i lang tid fremover. Vestlige land må både prøve å hjelpe der det brenner og takle store flyktningstrømmer til Europa, og «dette øker ikke sannsynligheten for at mange NATO-land vil ønske å bli involvert på Norges vegne i en krig mot Russland».

Lurås mener «det er på tide å ta trusselen fra Russland litt mer seriøst», og foreslår å lære av Finland. Akkurat som under den forrige kalde krigen, satser landet på alliansefrihet, samarbeid med Russland og stor forsiktighet i ordbruken. Posisjonen avfødte i sin tid begrepet «finlandisering» som en internasjonal, nedsettende betegnelse for et lands knefall overfor en mektig nabo.

Heller ikke forsker Lurås mener at Norge skal melde seg ut av NATO, men er den sikkerhetspolitiske situasjonen virkelig blitt så utsatt at norske politikere alltid må ta på filttøflene før de nærmer seg den mektige naboen i øst? Det er i alle fall et interessant spørsmål.

Les flere av Frank Rossaviks kommentarer:

Følg Rossavik på Twitter.

Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook.