Kommentar

Hvor vanskelig kan det være å gi togpassasjerer riktig informasjon?

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    kommentator

Foto: Strøm Trond J.

Det er en grunn til at Bane Nor har et elendig omdømme.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv, mente forfatteren Nils Kjær. Det ville jo i så fall kunne sies å være en formildende omstendighet for Bane Nor (tidligere Jernbaneverket). Men det er selvsagt bare sprøyt. Bare spør alle som bor et eller annet sted langs toglinjen mellom Oslo og Rakkestad og pendler til jobb. Alle vil si det samme. Forsinkelser er alt annet enn berikende. De er til å få infarkt av.

Les også

Bane Nors nye system klarer ikke å holde orden på togavgangene

Den store styrkeprøven

For en togpendler kan ventetiden på perrongen på f.eks. Nationaltheatret stasjon fortone seg omtrent slik: Toget til Moss er innstilt. OK. Får ta Ski-toget i stedet, da. Jøss, nå er det ikke innstilt likevel, bare fem minutter forsinket. Bra. Får vente på det, da. Fem minutter. Hvor blir det av det? Ti minutter. Pokker, må ringe skolen. Barna får bare vente utenfor porten. 15 minutter. Pust. Rolig. 20 minutter. Hoder. Må. Rulle. Der kommer det endelig. Men... hva i... det svinger inn på galt spor! Løpe, løpe, løpe. Klemme foten i døren. Rakk det. På høyttaleranlegget på vei inn på Oslo S: «Neste stasjon er... Kolbotn».

For et par uker siden demonstrerte Norsk Jernbaneforbund mot konkurranseutsetting av drift og vedlikehold. I en appell oppsummerte forbundslederen Bane Nors oppgaver slik: «Bane Nor skal levere punktlighet til person- og godstog. Så enkelt kan det sies.» For pendlerne, eller kundene, om du vil, kan det se ut som om måloppnåelsen er så som så.

Forsinkede forsinkelser

Bane Nor har tatt grep, da. De har brukt 60 millioner på et utyske av et tysk system som skulle gi passasjerene bedre informasjon om forsinkelsene. Fra i fjor sommer skulle egentlig alt vært bedre. Systemet ble bare litt forsinket. Og da det endelig kom, viste det seg at informasjonen passasjerene får over høyttalere og informasjonstavler slett ikke ble bedre, men... (trommevirvel) forsinket.

Den vennlige stemmen sier altså at det kommer et passerende tog, men gjerne etter at toget har dundret forbi, tilbake-til-fremtiden-style. Når toget er forsinket, kommer informasjonen om forsinkelsen forsinket. Og som om ikke det var nok, er passasjerer blitt henvist til gal perrong.

For alle som «jobber med å levere punktlighet til person- og godstog», er det sikkert gode forklaringer på alle forsinkelsene. For alle oss andre er det ett spørsmål som melder seg: Hvor vanskelig kan det være?

Gi en smarting noen dager

Å finne ut hvor et tog er, burde ikke være noen stor oppgave når vi nå straks går inn i 2018. Teknologien som kan løse det, er bokstavelig talt allemannseie. Jeg kan se på Snapchat hvor vennene mine er. Jeg bruker telefonen til navigasjon i bilen og får løpende informasjon om hvilket klokkeslett det er sannsynlig at jeg ankommer målet. Løper jeg et maraton (lite sannsynlig), kan barna mine følge med på kartet, se nøyaktig hvor i traséen jeg er og hvordan jeg ligger an. Både de og jeg kan få sanntidsinformasjon om hvor mye jeg er forsinket dersom jeg skal nå målet jeg har satt meg.

For meg virker det sannsynlig at en hvilken som helst smarting kunne lagd et bedre system i løpet av noen dager i bytte mot cola og potetgull. Det er et lukket system, for Guds skyld, med et begrenset antall tog. Selvsagt er det mulig å lage et stabilt og sikkert system som ivaretar kundenes behov. Selvsagt er det mulig å se toget bevege seg i sanntid i kartet, med avstand og tid til ankomst på riktig perrong.

Tilliten forsvinner

Tillit er en viktig valuta, også når vi snakker om teknologiutvikling. For eksempel snakkes det mye om tillit i utviklingen av helseteknologi. Når Google og Apple lager helseteknologi som gir førsteklasses brukeropplevelser samtidig som de norske helseforetakene sender røntgenbilder med drosje mellom sykehusene, for å sette det på spissen, oppstår det et tillitsproblem. Befolkningen har vent seg til en høy standard hos private aktører og mister tillit til det offentlige helsevesenet når de opplever at det ikke henger med i utviklingen. Den samme mekanismen rammer Bane Nor.

Bane Nor ligger helt i bunnen på Kantar TNS’ årlige omdømmemåling. Reisende har vent seg til apper og tjenester som gir presis sanntidsinformasjon på alle andre områder og mister tillit til Bane Nor når de opplever at de ikke henger med i utviklingen.

Én ting til, forresten: På tvers av alle bransjer er det én ting som går igjen hos selskaper med dårlig omdømme – de holder ikke det de lover.

Bane Nors slagord er «Vi skaper fremtidens jernbane». De holder ikke det de lover. Det vil si, det er jo på sett og vis delvis riktig. Fremtiden er bare litt forsinket.

Les mer om

  1. Kommentar Joacim Lund
  2. Tog
  3. Bane NOR
  4. Pendling
  5. Joacim Lund