Imens står veteranenes liv på vent

Nå er det Riksrevisjonen som slår det fast. Norge tar ikke godt nok vare på soldater som har vært i utenlandstjeneste. Jeg har fulgt dem gjennom snart 30 år. Hvor lenge skal de vente?

Onsrud leir i Ullensaker kommune på slutten av 1980-tallet. Nye grupper med soldater skal av gårde til Libanon. Skjønt soldater? Det er sammenraskede grupper av stort sett norske menn som for kortere eller lengre tid siden gjennomførte førstegangstjeneste. Nå har de noen ukers trening bak seg på Onsrud.

Jeg opplever et tilsynelatende kaos. Det sammenraskede fremstår, ja nettopp, som sammenrasket. Men soldatene sendes av gårde, og de gjør jobben. Så godt de kan.

Allerede i 1983 skriver Aftenposten at 330 norske soldater og befal er sendt hjem fra Libanon, i løpet av fem år, av medisinske eller disiplinære årsaker.

Har nasjonen Norge gjort jobben godt nok med å ta vare på veteranene, de rundt 100.000 som har vært ute i Libanon, Bosnia, Irak, Afghanistan og andre konfliktområder?

I juni 2014 konstaterer Riksrevisjonen at behandlingen fortsatt ikke holder mål. De med psykiske helseplager får ikke god nok oppfølging. De som står i arbeidsledighetskø, overlates til seg selv. Forsvarsdepartementet lover bot og bedring.

Gjennom snart 30 år har jeg møtt norske veteraner og fulgt myndighetenes tross alt stadig mer intensiverte innsats for å ære og hjelpe veteranene.

Tar til tårene

I løpet av disse årene har jeg møtt staute mannfolk, stolt bærende den lyseblå bereten fra UNIFIL. Mannfolk som ikke tør gå inn i en butikk eller ta en buss, og som plutselig tar til tårene. Frykten fra opplevelser i Libanon de ikke var forberedt på, har satt seg i refleksene.

Jeg har møtt veteraner som nettopp har fått sine medaljer, så rakryggede og stolte, så stinne av styrke, vunnet gjennom erfaringene fra utenlandsoppdraget, men med armen støttende rundt kameraten som ikke har det så godt.

Jeg har registrert at norske soldater har mottatt sine medaljer i de rene bakgårder, på støvete parkeringsplasser i bortgjemte leirer, mens danske byer har feiret sine med opptog når de har vendt hjem.

Debriefing med øl i bussen hjem

Jeg har møtt mange som forteller om «debriefingen» fra krigsopplevelsene ute, den de har tatt seg imellom og med en kasse pils til hjelp, i bussen hjem fra Gardermoen militære flyplass.

Jeg har hørt politikere stå i Stortinget og insistere på at Norge ikke er i krig, mens kulene har svirret og veibombene gått av i Afghanistan.

Nettopp omtalen hjemme er soldatene vare for. De har lett for å oppfatte all diskusjon hjemme som kritikk av deres innsats.

Nettopp dette at de ikke blir forstått — hverken mens de er ute eller når de kommer hjem - i familie eller i offentlighet, at ingen kan sette seg inn i det de har vært med på, mestringen, teamfølelsen eller presset, har vært tungt for mange.

De er blitt fremmede i eget land.

Så er mye blitt bedre

Jeg har også møtt familiene, de som har krigere hjemom som egentlig har hodet sitt noen hundre mil unna, der medsoldatene fortsatt er ute på oppdrag.

Jeg har fulgt Anders Grindaker og Tom Torgersen, selv skjelvne, men stolte Libanon-veteraner, i kampen for å få Forsvaret, helsevesenet og erstatningsmyndighetene til å våkne.

De har vunnet gehør, spesielt hos tidligere hærsjef Robert Mood og tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun hadde kanskje ingen høy stjerne i Forsvaret idet hun forlot stillingen, men hun hadde hjerte for veteranene.

Mye er blitt bedre de siste årene. Og de aller fleste klarer seg heldigvis bra.

For noen år tilbake ble en godt trent hæravdeling som skulle til Afghanistan, holdt tilbake. Den ble testet for oppdraget og holdt ikke mål.

Avdelingene som drar ut i dag, har gjennomgående trent sammen i måneder og år. De kan sin drill og sine militære ferdigheter.

Medaljer deles nå ofte ut på Akershus festning, i Fanehallen eller på den store og vakre plassen. Eller i Håkonshallen, der alle står i skinnende uniformer og gjerne har besøk av ordførere eller forsvarsministre.

Veteranene har fått sin egen dag, så monumental at flere mener den overskygger 8. mai som frigjøringsdag.

Igjen deles Krigskorset ut, også for bragder utført for flere år siden.

Det er opprettet kontorer flere steder i landet der veteranene skal ha «en dør inn» for hjelp til helse- og erstatningsmyndigheter.

Det haster nå

I dag «mellomlander» soldater i Sverige eller Danmark på vei hjem. Der får de tid til å venne seg til et mer normalt liv, til at familie og presse hjemme er opptatt av et tenåringsidol som har plumpet på Facebook enn at de har kjempet for livet i Nord-Afghanistan.

Bare denne lille tilvenningstiden er en uvurderlig gevinst. Britiske soldater som kom hjem med båt etter Falklandskrigen, klarte seg bedre enn dem som ble sendt hjem med fly.

Men tiden det tar før norske myndigheter endelig får orden på et helhetlig apparat for veteranene, bør bli kort.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) lover å følge opp Riksrevisjonens rapport overfor Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet.

Det innebærer en aksept for at Regjeringen står solidarisk ansvarlig for å få dette til.

Mye har skjedd med Onsrud leir. Den ble lagt ned i 1997. Lenge var den asylmottak. I fjor kjøpte Alfa Bilsenter den. Men for mange veteraner står livet fortsatt på vent.