Kommentar

Krigen mot freden

  • Aftenpostens Korrespondent I London
  • Eirin Hurum
    Europa-korrespondent
De to voldelige aksjonene I begynnelsen av mars utløste en rekke sammenstøt mellom politi og demonstranter i Belfast. FOTO: PETER MUHLY/AFP

Langfredag er det 11 år siden Nord-Irland fikk sin fredsavtale. Nå er terroristene tilbake – drevet av bitterhet over at Irland ikke er forent.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Lørdag 9. mars ble to britiske soldater regelrett henrettet da de skulle hente pizza de hadde bestilt til militærbasen utenfor Belfast. To dager senere ble en politimann drept med flere skudd i hodet da han rykket ut for å hjelpe en kvinne som har ringt politiets nødnummer.

Det er første gang på 11 år at politi og militære – de fremste og «gjeveste» målene for terroristene – er blitt drept i Nord-Irland. Utbrytergrupper fra IRA – den irske republikanske hær – påtar seg skylden. Frykten og terroren er igjen tilbake i den hardt prøvede regionen.

Historisk.

Noe av årsaken ligger i Langfredagsavtalen, den historiske avtalen som ble inngått i påsken for 11 år siden. Da hadde fredsprosessen allerede pågått i mange år. Med magre resultater.

Det var først da Tony Blair ble statsminister i 1997, at prosessen for alvor skjøt fart. IRA ble på nytt presset til å legge ned våpnene, og med en våpenhvile på plass fikk Sinn Fein, IRAs politiske fløy, sitte ved forhandlingsbordet. 10. april 1998 ble avtalen undertegnet av Storbritannia, Irland og åtte ulike partier fra både republikansk og protestantisk side.

På den symboltunge langfredagen skal 30 år med lidelser og drap begraves. Kjernen i konflikten, hvor de republikanske katolikkene ønsker et forent Irland, mens det protestantiske flertallet ønsker fortsatt union med Storbritannia, må løses med politiske midler.

Kompromissene

. Langfredagsavtalen sier at Nord-Irlands fremtid skal avgjøres av flertallet gjennom en folkeavstemning. Med et protestantisk flertall sier det seg selv at et forent Irland er utopi med dagens generasjon borgere.

Det blir opprettet et eget parlament, og en provinsregjering med 12 ministere. Storbritannia skal fremdeles ha ansvar for lov og orden, samt forsvars og sikkerhetspolitikk. Innen to år skal alle fanger løslates og alle våpen brukt i konflikten innleveres og ødelegges. Det omstridte politikorpset, RUC, skal omorganiseres.

71 prosent av innbyggerne i Nord-Irland sa ja til avtalen da den ble lagt ut til folkeavstemning samme vår.

Sviket.

–Jeg hadde aldri støttet IRA, eller sultestreiket, hvis jeg visste at maktdeling med unionistene skulle bli resultatet av vår kamp. Gerry Adams og Martin McGuinness lovet oss et forent Irland – eller ingenting. I fredsavtalen er det ingen strategi for hvordan vi skal komme dit. Man kan forstå hvorfor dissidentene er desillusjonerte.

Det sier Richards O’Rawe til The Sunday Times. Han er tidligere IRA-fange, og målbærer ganske presist oppfatningen til dem som nekter å legge ned våpnene. Han har selv tatt avstand fra volden, og brutt med IRA, men forstår dem som føler seg sviktet. Og bitterheten er særlig sterk fordi de føler seg sviktet av sine egne. Adams og McGuinness var begge sentrale lederskikkelser i IRA da konflikten var på sitt mest intense.

I dag er Gerry Adams leder av Sinn Fein, og McGuinness er statssekretær i provinsregjeringen. Etter drapene utenfor Belfast i mars i år sto McGuinness side om side med politisjefen i Nord-Irland – IRAs fiende nummer én – og førsteminister Peter Robinson, leder for det demokratiske unionistpartiet, og fordømte drapene. McGuinness kalte drapsmennene «forrædere av Irland». Fienden er ikke lenger unionistene, men hans tidligere kamerater fra IRA.

Kampen fortsetter.

Etter Langfredagsavtalen har politi og etterretning brukt utallige millioner på å holde utbryterorganisasjonene i et jerngrep. Strategien, hovedsakelig infiltrasjon og spionasje, har demoralisert utbrytergruppene. Paranoia og mistenksomhet gjør at de ikke tør forene kreftene.

Utbrytergruppene fra IRA opererer i dag i bittesmå celler. De bygges rundt familie— eller smuglernettverk, og er knyttet opp mot kriminalitet, hvitvasking og våpensmugling. At de denne våren «lykkes» med to attentat, tar de som et bevis på at politiet denne gangen ikke har klart å infiltrere gruppene. Det inspirerer til videre kamp.

Nye rekrutter.

Det eksisterer fortsatt noen få utbrytergrupper fra gamle IRA. David McKittrick, kommentator i Belfast Telegraph, sier disse gruppene mangler støtte, penger, våpen og personell. Men de er fortsatt i stand til å drepe. Gamle IRA-gudfedre trekker i trådene, men rekrutteringen skjer blant unge marginaliserte ungdommer. Det er disse som nå blir trent til å gjøre den skitne jobben.

For selv om Belfast har blomstret de siste årene, er det fortsatt områder i de republikanske arbeiderstrøkene som ikke har endret seg en millimeter på 20 år. Graffitiveggene skriker fortsatt mot meg med tekster som «Sinn-Fein sviket» og «Krigen fortsetter». Unge menn fra fattigstrøkene her er lett bytte for dem som ønsker å føre krigen videre.

Og inntil det endrer seg, vil freden forbli skjør i Nord-Irland.

Les mer om

  1. Kultur