Kommentar

Landet uten bærekraft

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Høye lønninger er fint det, så lenge det kommer av noe varig. Men norske arbeidere er ikke mer produktive og oppfinnsomme enn våre naboer. Vi er bare dyrere.Og så en dag er festen over, skriver Bjørn Stærk. Foto: NTB scanpix

Både de rødgrønne og de borgerlige vil heller nyte de gode tidene enn å forberede seg på de dårlige som kommer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Om en uke avgir jeg en stemme for en borgerlig regjering. Den stemmen blir halvhjertet. Riktignok er det sunt å kunne legge skylden på høyresiden i blant også. Dessuten er det på tide å få Frp inn i regjering. Så får vi heller ta sjansen på at den svenske kultureliten sender partisaner til Norge for å redde oss fra fascistene.

Men valgkampen er en sosialdemokratisk valgkamp på autopilot. Den virker ikke relevant. Noen vil justere, og noen vil satse mer. Men både borgerlige og rødgrønne er enige om at alt kan løses på en av disse to måtene.

I Norge har vi gode tider, så hvorfor ikke? Men i bakgrunnen peker trendene i feil retning, og løsningen finnes neppe i balansepunktet mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Oljeavhengigheten

I en grundig artikkel i Minerva går Jan Arild Snoen gjennom problemene både borgerlige og rødgrønne politikere nå skyver foran seg. Den største av dem er oljeavhengigheten. Olje— og gass betaler i år 125 milliarder av statsbudsjettet på 1065 milliarder. I tillegg setter vi 220 milliarder i "Oljefondet", som nå er på 4500 milliarder.

Men oljen påvirker oss også i det skjulte. Den driver opp lønningene. Den styrer investeringene i næringslivet, som løper dit inntektene er. Alle vil ha sin del av kaken, eller grunnrenten, som det heter når penger strømmer opp fra bakken.

Knut Anton Mork i Handelsbanken mener vi har mislyktes i å holde oljevirksomheten adskilt fra fastlandsøkonomien. Den sniker seg inn gjennom alle investeringene vi gjør for å hente ut oljen. Dette påvirker økonomien mer enn bruken av oljepenger. I 2011 kom 17% av BNP for fastlands-Norge fra å levere varer og tjenester til olje- og gassutvinning. I årene som kommer vil disse investeringene måtte øke, fordi det er den dyreste oljen som ligger igjen.

Men så vil investeringene brått falle bort, mener Mork, den dagen vi slutter å starte nye prosjekter. Da forsvinner mye av grunnlaget for at nordmenn skal tjene 34% mer enn våre nordiske naboer.

Lønnsveksten

Lønnsveksten er en av årsakene til at de offentlige utgiftene har økt fra 650 milliarder i 2005 til 1065 milliarder i 2013. En annen er pensjonsutgifter. Bare en brøkdel har gått til spennende nye prosjekter. Vi har ikke fått særlig bedre offentlige tjenester. De har først og fremst blitt dyrere.

Jon Hustad påpeker paradokset i at norske borgere stadig blir rikere, fordi lønningene stiger, mens staten blir fattigere, av samme grunn. Du og jeg kan bruke lønna på billige varer fra utlandet. Staten må derimot betale norske priser. Derfor vil en kilometer vei som i 1998 kostet 72 millioner nå koste 213, en økning langt over inflasjonen.

Høye lønninger er fint det, så lenge det kommer av noe varig. Men norske arbeidere er ikke mer produktive og oppfinnsomme enn våre naboer. Vi er bare dyrere. Dermed priser vi oss selv ut av markedet, og blir enda mer avhengige av oljepenger og oljeinvesteringer.

Og så en dag er festen over. Det vil skje av seg selv, når oljen blir for dyr til å hente opp, men det kan også skje tidligere, om noen finner ut at vi skal gjøre noe med klimaendringene.

Udekket finansieringsbehov

Da slår mange negative trender til på samme tid. Næringslivet må finne andre ting å drive med. Grunnlaget for høye lønninger forsvinner. Bruken av oljepenger må reduseres. Samtidig befinner den største og mest kravstore generasjonen i historien seg i pensjonsalderen.

I følge Perspektivmeldingen vil Norge i 2060 ha et udekket finansieringsbehov på 6% av BNP. Vi har samlet oss forpliktelser vi ikke har råd til. 2060 er lenge til, men de virkelig gode tidene varer bare til 2025.

Og Snoen påpeker at flere økonomer mener Perspektivmeldingen er for optimistisk. Den forutsetter høy avkastning på Oljefondet, høy arbeidsvilje, og ingen økning i kravene til helsetjenester. Kanskje blir det virkelige hullet på over 20% av BNP. (20% av årets fastlands-BNP er 440 milliarder.)

Grøt og kake

Vi kunne brukt de gode årene vi har nå på å ruste oss for de dårlige. Det sier både de rødgrønne og de borgerlige at de vil gjøre, men det ligger ingen vilje bak ordene.

I Partiguiden, boken du heller burde lese enn å se TV-debatter, viser Hustad at partiprogrammene består av grøt og kake. Språklig grøt, og løfter om mer kake til alle. Bærekraften skal sikres uten smerte.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen har nylig gitt ut pamfletten Den onde sirkelen om "utenforskapet", klasseskillet mellom de som er på innsiden av arbeidslivet og de som står utenfor. Dette må vi løse for at velferdsstaten skal bli bærekraftig. Men tiltakene Isaksen foreslår er forsiktige. Generelle kutt i trygdeytelsene kommer ikke på tale.

Eller som Erna Solberg sa på NRK nylig: Norge har for mye offentlig byråkrati. Men vi har ikke for mange offentlig ansatte.

Det er kun i rødgrønn retorikk at de borgerlige står klare til å bygge ned velferdsstaten. I virkeligheten er de sosialdemokrater med blårusslue, smartere på noen områder, men underlig blinde på andre.

Bolig og gjeld

Boligprisene og innbyggernes gjeldsnivå peker nemlig også oppover. De øker i samme eventyrlige fart som de offentlige utgiftene. Gjeldsnivået er langt høyere nå enn på slutten av 1980-tallet. Heldigvis er renten lavere, men det må den også forbli hvis de som har lånt både 3, 4 og 5 ganger inntekten sin skal klare å betale for seg.

Norske boligeiere blir subsidiert gjennom skattesystemet. Det vil hverken de rødgrønne eller de borgerlige gjøre noe med. Men de borgerlige vil i tillegg senke egenkapitalkravet ved boligkjøp til 10%. Da blir det lettere å kjøpe sin første bolig, men også lettere å havne i gjeldsfella.

Fremskrittspartiet vil ikke ha egenkapitalkrav i det hele tatt, fordi de mener bankene vurderer dette best selv. Men vi vet hvem som får regningen hvis bankene får problemer. Markedsliberal frihet krever "skin in the game". Bankene gambler med andres penger.

Private helsetilbydere

I helsepolitikken vil de borgerlige gi pasientene flere rettigheter, og la private tilbydere spille en viktigere rolle.

"Privat" er et vakkert ord som klinger av motiverte entreprenører. Joda, ingen ønsker et offentlig skomonopol. Men helse er ikke som andre velferdsgoder. Den er et bunnløst sluk, fordi alle er redde for å bli syke og dø, og forventer de dyreste kontrollene og den beste behandlingen, selv når den strengt tatt gjør vondt verre.

Helsetjenester er derfor et knapt gode. I et privat helsesystem kunne de vært rasjonert med priser. I et offentlig helsesystem bruker vi køer og reguleringer. Offentlige helsetjenester må ikke leveres av offentlig ansatte. Men hvis private brukes feil ender det offentlige opp som en tannløs videreformidler av penger.

Helseutgiftene kan bremses gjennom egenandeler og karensdager, det lille kremtet som spør: Er du nå helt sikker på at du trenger dette? Men både Frp og Høyre vil bevare sykelønnen, som sikrer 100% lønn fra første sykedag. Og Fremskrittspartiet er til og med skeptisk til egenandeler.

Det bør være mulig å bruke private helsetilbydere til å redusere sløsing og meningsløse køer. Men ingen partier lover lavere helseutgifter, og det er et valgkampløfte vi skal tro dem på.

Høyt innvandringsnivå

På ett område er Frp opptatt av bærekraft. De mener at dagens innvandringsnivå – det høyeste i Europa – ikke er bærekraftig. Det tror jeg de har rett i, og tross beskyldningene om fordommer er de muligens partiet med den mest kunnskapsbaserte innvandringspolitikken.

Den bygger på en pessimistisk tolkning av kunnskapen, men hos andre partier virker kunnskapen fraværende. I følge Høyre og Venstre er arbeidsinnvandring viktig for økonomien. SSB er uenig. De skriver at Norge ikke er avhengig av arbeidsinnvandring. Den har stor betydning for enkelte, men totaleffekten er uklar. Det samme finner internasjonale innvandringsøkonomer.

Den liberale flyktningpolitikken vår er ulønnsom, (det skal den også være), men i tillegg også lite relevant for verden vi lever i. Det gjør det vanskelig å forsvare utgiftene.

For å føre en bærekraftig innvandringspolitikk må vi lære av erfarne innvandringsland. Høyre vil bare justere på det systemet vi har, mens Venstre vil innføre nye rettigheter, som å la asylinnvandrere ombestemme seg og bli arbeidsinnvandrere. Regningen vil de ikke regne på.

Klimaendringer

Norge er fremdeles gjeldfrie og oljerike. Men vi fører en skjørhetspolitikk som gjør handlingsrommet vårt mindre, slik at vi har lite å gå på når det skjer noe uventet. Huseierne tåler ikke renteøkninger og prisfall. Økonomien tåler ikke å miste oljeinntekter. Alt bør helst fortsette som nå. Hvordan har det gått med andre som har hatt det samme håpet før oss?

Oljeavhengigheten plasserer oss på kollisjonskurs med den viktigste negative trenden på globalt nivå: Klimaendringene. Vi tjener så mye på å bidra til problemet at vi ikke har råd til å la være. Ingen av de store partiene tar dette alvorlig.

Frp er ikke en gang sikre på om vi har noe å bekymre oss for. Høyre hevder de forstår klimaproblemet, men tar ikke konsekvensene. Da har de kanskje ikke forstått allikevel. Høyre, og klimafløyen i Frp, tror at klimapolitikk handler om å være føre-var. Men føre-var er du når du bare mistenker at noe er farlig, ikke når du allerede vet.

Høyres måte å være føre-var på er å øke utvinningsgraden på norsk sokkel og åpne nye områder i nord. Hvis alle oljeland fører den samme "føre-var"-politikken havner vi i de minst hyggelige oppvarmingsscenariene.

Dette er ikke bra nok. Verden er større enn oss.

Politikkens uløste problem

Bærekraft er politikkens uløste problem. Skylden er vår egen. Velgerne synes "bærekraft" er et vakkert ord, men smilet dør fort når kuttlisten legges på bordet.

Velgerne vet at vi kan stemme oss selv mer kake, og at ingen vil si stopp, før det en dag sier stopp. Den indre logikken i mediene gjør at all politikk handler om å bruke mer penger. For visste du at vi har det sånn ? Og sånn kan vi jo ikke ha det, i Norge, verdens rikeste land, i 2013.

Kanskje må vi vente på en ny generasjon politikere før vi skifter retning. Fpu-leder Himanshu Gulati vil innføre karensdager og kutte i sykelønnen. Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn vil stramme inn handlingsregelen, og kutte i både sykelønn og rentefradraget for boligeiere.

Men neste generasjon politikere får det ikke lett. Velgerne deres vil fortsatt tilhøre generasjonen som aldri har blitt nektet noe.

Vi får nyte de gode tidene mens vi har dem. Vi kan like gjerne slenge på et OL når vi først er i gang. Noen titalls milliarder er ingenting i denne sammenhengen. Et Oslo-OL vil inntreffe omtrent når pilen snur. Så kan vi forlate gullalderen med et smell, og gi dessertgenerasjonen noe å mimre om i tiårene som følger, mens de lurer på om hjemmehjelpen kommer i dag.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hør på ungdommen – kutt sykelønnen

  2. POLITIKK

    Her er tallene som Ap skal plage Erna Solberg med i valgkampen

  3. KRONIKK

    Kjenner du en familie som vil skatte 60 prosent av inntekten sin?

  4. DEBATT

    Regjeringen bør innføre en dobbel handlingsregel | Anne Siri Koksrud Bekkelund

  5. LEDER

    Aftenposten mener: Kuttforslag må vurderes med åpent sinn

  6. POLITIKK

    Støre om helseministerens helseløfter: Underlig å komme med nye når de gamle ikke er innfridd