Kommentar

En skål for en statsmakt

  • Halvor Hegtun
    Halvor Hegtun
    Kommentator
Selv ikke de aller hippeste Instagram-bilder kan gjøre tilstrekkelig stas på betydningen dette stedet har i norsk politisk historie.

Ordningen med regjering og tilhørende byråkrati kan feire 200-årsdag i dag.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det flagges ikke på Karl Johan. Det holdes ikke festtaler. Hallodamen på TV er ikke kledd i bunad. Men en markering i nøkterne former må det selvsagt bli: Øivind Østang, seniorrådgiver på Statsministerens kontor, holder foredrag for departementsansatte i formiddag. Det er akkurat 200 år siden regjeringsråd, regjeringssekretariat og de fem første departementene hadde sin aller første arbeidsdag i Christiania — etter en beslutning tatt av prins Christian Frederik dagen i forveien.

Statsministerens kontor, Finansdepartementet og Justisdepartementet kan alle trekke ubrutte linjer tilbake til 3. mars 1814. Det første regjeringsmøtet ble holdt i Paléet, der det i dag, like sør for Jernbanetorget, står et parkeringshus med samme noble navn. Samtidig etablerte departementene seg på hjørnet av Dronningens gate og Prinsens gate, der Oslos forhenværende hovedpostkontor ligger i dag.

Finansdepartementet var det største av departementene, med syv ansatte, de øvrige hadde fire. I løpet av de mellomliggende par hundre år - det er utrolig hvor fort tiden går - har tallet på saksbehandlere økt fra snaut 30 til dagens 4600 medarbeidere.

Kielland og Sanner

Noen feiring av denne veksten blir det ikke. For regjeringsapparatet har levd med krav om innstramninger kontinuerlig, i hvert fall fra Alexander Kiellands rasende angrep på byråkratene i romanen Arbeidsfolk fra 1881. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) har nettopp bestilt en ekstern utredning av hvordan departementene blir administrert. Regjering etter regjering setter seg fore å modernisere, forenkle og effektivisere.

At denne strengt partiløse forvaltningen sitter med mye faktisk makt, er det selvsagt ingen tvil om. Den hadde det fra første stund. Norge var selve embetsmannsstaten, forklarte historikeren Jens Arup Seip: Mens kongemakt og adel styrte i andre land, ble Norge på 1800-tallet, og da særlig frem til parlamentarismens gjennombrudd i 1884, styrt av en liten, akademisk elite.

Noen vil sikkert hevde at det fortsatt er slik. Men surmaget hakking på byråkrater er ikke en del av tidsånden. I syv av departementene sitter Frp-politikere som år ut og år inn lyttet til sin gamle partiformann Carl I. Hagens vedvarende angrep på «politikere og byråkrater», og da i særdeleshet på «skredder- og veverøkonomene» i Finansdepartementet. Nå kvitrer Frp-erne både her og der om ståpåviljen og profesjonaliteten i embetsverket som hjelper dem. For også en blåblå regjering har avgjørende nytte av de tusener av flak med kulepunkter og nøkkelargumenter som tilflytes dem fra saksbehandlere som har bakgrunnskunnskap om alt.

Departementsansatte her og der kan frustreres over hvor mye av tiden som går med til akkurat dette, kjappis-dokumenter til salg og markedsføring av politikk, på bekostning av arbeidet med de dypere analyser. Journalister irriterer seg over hvor vanskelig det er blitt å ta en telefon rett til den enkelte saksbehandler, alle henvendelser må styres innom informasjonsavdelinger som sveller ut.

Stolte verdier

Men all den lille og mellomstore kritikk er dømt til å blekne mot det store og avgjørende poeng, lett å begripe i en by der kjernen i regjeringskvartalet fremdeles står gapende tomt etter terror. Departementsråden i Samferdselsdepartementet, Eva Hildrum, fikk snakke om det på den offisielle minnedagen i august 2011:

«Vår forvaltning bygger på stolte verdier. Demokrati, likeverd og rettssikkerhet er bærebjelker for oss. Vi skal bygge opp de knuste kontorene våre. (...) Vi skal fortsatt arbeide for å bevare og styrke forvaltningen til beste for demokratiet og alle i Norge.»

Seniorrådgiver Østang er blant dem som forsøker å holde kontroll på den fantastiske rekken av hendelser i 1814. Det gikk ikke mange dager fra stormannsmøtet (notabelmøtet) på Eidsvoll 16. februar, der prins Christian Frederik gikk med på å skrote sine enevoldsambisjoner og isteden innkalle til en grunnlovsgivende riksforsamling, til han klarte å stable på bena en regjering og et statsapparat.

Det var en saksbehandling i hurtigtogsfart, uten e-post, telefon og andre nymotens kommunikasjonsmidler. Prinsen skjønte at det måtte handles før svenskehæren angrep. For ved fredskonferansen i Kiel var det bestemt at Norge skulle overføres fra Danmarks til Sveriges konge. Punktum.

Hastverksarbeid

Christian Frederik startet ikke helt på scratch. Han hadde vært stattholder, og bygde på strukturene fra det nyskrotede, dansk-norske eneveldet. Sjefen for Stattholderskapets kanselli, den danske embetsmannen Carl von Holten, ble Regjeringsrådets sekretær. Med seg fikk han med seg én av sine ansatte til det nye kontoret, kammerassessor Ditlev Wilhelm Falchenberg Peckel.

Statsminister Erna Solberg styrer nå landet fra Glacis gate under Akershus’ voller, bare 300 meter i luftlinje fra stedet der von Holten og Peckel satt. Og selvsagt er det grenser, kolossalt mange regelstyrte grenser, egentlig, for hva hun kan tillate seg å finne på.

Les mer om

  1. Kultur