Kommentar

Vi trenger færre monomane, overspente debatter om innvandring, integrering og islam | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Spaltist og direktør i Stiftelsen Fritt Ord

Ytringsfriheten blir tatt som gissel og brukt som hersketeknikk. Oppskriften? Å posere enten som offer eller som prinsipiell ridder, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Inge Grødum

Den veldig store midtbanen finnes fortsatt, mellom skyttergravene.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norsk samfunnsdebatt trenger flere ordskifter om de viktige temaene som opptar de aller fleste nordmenn, som skole, helse og verdiskaping. Vi trenger færre monomane, overspente debatter om innvandring, integrering og islam.

Skingrende hysteri, konspirasjonspreget frykt og polarisering preger mange debatter om disse temaene, dessuten om klima, vaksiner, journalistikk – og alt som kan tolkes inn i et forutinntatt verdensbilde om «oss og dem».

Det gjelder særlig ytre høyre i innvandrings- og integreringsspørsmål, mens ytre venstreside er godt representert i andre ordskifter.

Knut Olav Åmås er spaltist i Aftenposten og direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Foto: Carl Martin Nordby

Overspent alarmisme

Den overspente alarmismen finnes primært i de uredigerte debattflatene, på sosiale medier og i énsaks nisjemedier, som Resett, Document og Rights.no.

Resultatet er ofte totalt forutsigbare diskusjoner der det ikke er noe å hente. Kaskader av trusler og trakassering rammer både politikere og vanlige debattanter.

Sentrale Ap-politikere har opplevd hatet mot seg i sosiale medier hver dag siden terroren i 2011. Nylig ble også statsminister Erna Solberg (H) stemplet som «landsforræder».

Maurith Julie Fagerland

Folk på flere sider av det politiske spekteret eskalerer ordbruken. Nyansatt redaksjonssjef i Resett, Lars Akerhaug, sier det slik i et intervju med Aftenposten: «Innvandringssaken er det verdt å gå i krigen for.»

Skribenten Anki Gerhardsen ble stemplet og avskrevet som en hatefull «transfob» i sosiale medier da hun nylig tillot seg å pirke i de mulig problematiske sidene ved kirurgisk kjønnskorreksjon for ungdommer. Og venstreside-aktivister var raske med å stemple statsviteren Aksel Braanen Sterri som «rasist» i en særdeles opphetet debatt nylig.

På den ytre venstresiden sitter også bruken av ord som «ekstremist», «fascist» og «nazist» løst. Det bidrar til mer overspent polarisering.

Ensporede og enøyde

Flere har tydeligvis begynt å tro at ensporede ekkokamre og enøyde ekkomedier gir et representativt bilde av Norge. Men den veldig store midtbanen finnes fortsatt, mellom skyttergravene, for å bruke de militantes eget språk. Før jul vinket skribenten Bjørn Stærk i en kronikk dessverre «farvel til den liberale idealdebatten». Han har rett i at idealdebatten ikke eksisterer. Den er jo det vi streber mot, nettopp som et ideal.

Stærk utga en liten bok i 2013, med den enkle tittelen Ytringsfrihet. Der skriver han noe viktig: «Frie debatter er risikable. Det er handlinger som er gode eller onde. Ideer er bare riktige eller feil. (...) Det er ikke sikkert det går bra til slutt. Men det er riktig.»

Jeg antar han mener dette fortsatt, med unntak av siste setning, da. For den etterliberale Stærk er ytringsfriheten ikke lenger verdt risikoen for at det ikke går bra. Dét er dessverre frihetens pris.

Les også

Harald Stanghelle: Erna Solberg kalles landssviker av en Frp-tillitsvalgt. Slikt er farlig.

Begge har rett

Stærk forteller interessant i kronikken hvordan han og den svenske Aftonbladet-redaktøren Åsa Linderborg har utviklet seg i stikk motsatt retning de siste årene: «Plutselig var rollene byttet. Den svenske marxisten (Linderborg) snakket om hvor viktig det er å våge å møte ideer man er sterkt uenig i. Den norske eks-høyrepopulistbloggeren (Stærk) snakket om hvor lett vidåpne debatter blir kuppet av folkene med de mørkeste ideene.»

Så hvem av dem har et poeng? Begge har fullstendig rett. Det er nettopp det som er utfordringen.

Jeg vil ha en åpen offentlighet der konflikter og konfrontasjoner finnes, og de aller mest følsomme temaer diskuteres uten falsk konsensus og berøringsangst. Men enhver fungerende offentlighet trenger noen som er ansvarlige, sørger for at feil blir avslørt og fakta brakt frem. For at frie idémarkeder skal være siviliserte, må de modereres. Trusler og trakassering innskrenker og utarmer ytringskulturen i praksis, fordi gode folk ikke orker å delta lenger.

Bjørn Stærk er forfatter og skribent, og spaltist i Aftenposten. Foto: Thomas Sirland

Over streken

Modige enkeltpersoner kan endre verden ved å bruke ytringsfriheten til å gå over streken en gang iblant. En nett-mobb på uendelig repeat som går over streken hele tiden, endrer ingenting.

De færreste kjenner seg igjen i det polariserte og aggressive blikket som gjør «alt» relevant for integrerings- og islamdebatten. Det er fremmedgjørende, stemmer ikke med det man ellers ser og opplever. Statsminister Erna Solberg sier noe om dette i Dagbladet 28. desember: «Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser ofte annerledes ut.»

Hva fakta sier

Det er litt kjedelig sagt, men riktig. Det finnes ikke faktagrunnlag for den alarmismen som preger de symbolske debattene i sosiale medier og mer eller mindre uredigerte, uansvarlige medier.

Migrasjon skyldes ikke elitekonspirasjoner, innvandringen til Norge er rekordlav, integreringen er stort sett vellykket og ytringsfriheten er i verdenstoppen. Den reelle polariseringen har ikke økt, den dype samfunnstilliten ikke blitt redusert.

Nordmenn er blitt mer innvandringsliberale de siste årene, men for noen er innvandring blitt den eneste store saken. «Jeg ser et ytre høyre som skriker høyere og høyere i sine ekkokamre», skriver kommentator Jan Arild Snoen i Aftenposten 18. desember.

For all del: Det finnes reelle økonomiske og sosiale grunner til økt populisme i Norge som i andre land, men hittil er situasjonen en helt annen i europeiske demokratier som blir stadig mer autoritære.

Les også

Denne meldingen varmet politiske debattanter i Norge. Men eksperter ser risiko for en hardere tone også her.

Brede offentligheter

I tallrike, nokså tomme «debatter om debatten» blir ytringsfriheten i dag tatt som gissel og brukt som hersketeknikk. Oppskriften? Å posere enten som offer eller som prinsipiell ridder.

Det gagner nok hverken ytringskulturen eller problemene som blir diskutert.

Vi trenger mer «show, don´t tell»: At vi deltar i samfunnsdebatten i bredest mulige, redigerte offentligheter på de måtene vi mener fremmer den. Med alle faktiske problemer og konflikter brettet ut, med kunnskap som grunnlag og saklighet som metode.

Slik at vi viser hverandre sannheten om virkeligheten tydeligere og oftere: At vi lever i et av verdenshistoriens mest privilegerte samfunn, der det meste faktisk er midten. Kong Harald sa det – også litt kjedelig, men riktig – i sin nyttårstale:

«Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling: Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.»

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Samfunnsdebatt
  3. Populisme
  4. Høyrepopulisme
  5. Knut Olav Åmås
  6. Alternativbevegelsen

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: «Folk må rett og slett skjerpe seg»

  2. KULTUR

    Knut Olav Åmås: Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn

  3. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Forandring krever forskning og fakta

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Kommisjonen har et vanskelig utgangspunkt

  5. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Tenk om journalistikken kom med løsninger og ikke bare konflikter

  6. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten