Kommentar

Lekne multimennesker som dronning Sonja og Knausgård skaper motvilje og skepsis | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Det er psykologisk fattbart at multimenneskene skaper motvilje og skepsis. De fleste av oss strever jo hardt nok med å mestre ett område, da blir det litt provoserende at noen boltrer seg på flere. Vi må bare se at de ikke er truende, de er inspirerende, selv om ikke alt de gjør er like godt, skriver Knut Olav Åmås. Dronning Sonjasutstilling «Underveis» på KODE i Bergen er omdiskutert. Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

Men de er ikke truende. De er inspirerende – selv om ikke alt de gjør er like godt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De som gir blaffen i båsene og mestrer flere uttrykk og områder, får oss ofte til å se virkeligheten på andre måter.

Tenningen og entusiasmen ved å skape og tenke fritt blir tøylet og temmet av laugenes mentalitet, profesjonalismens båser og yrkesutøvernes strenge, interne kriterier.

Å anklage noen eller noe for manglende «faglighet» er en ullen, men effektiv hersketeknikk.

Ja, du kan snart ikke yte eller ytre noe uten den riktige fagutdannelsen og det påkrevde fagforeningsmedlemskapet. Men det øyeåpnende og interessevekkende blir forbausende ofte skapt av dem som kommer utenfra et definert miljø eller står med ett bein to steder – ikke av de absolutte innsiderne.

Nytt lys på Munch

Fenomenet har slått meg i et par ferske kulturdebatter. Forfatteren Karl Ove Knausgård har hentet frem ukjente Munch-verker fra magasinene, og skapt både utstilling og bok som får oss til å oppdage nye temaer i en kunst der folk ofte bare strømmer til de ikoniske bildene. Knausgård har sprengt grensene for sitt eget kunstneryrke og skapt nye innsikter.

Leder av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås. Han er direktør i Stiftelsen Fritt Ord, og spaltist i Aftenposten annenhver uke – og skriver da på egne vegne. Foto: Tor G. Stenersen

Apropos Munch: Det vekket faglig kritikk da musikeren Stein Olav Henrichsen ble ansatt som direktør på Munchmuseet i 2010 – han hadde jo ikke da fagkunnskap nok om billedkunst eller Munch. NRKs Mona Pahle Bjerke kalte ansettelsen «uforståelig», kunstner og professor Wenche Gulbrandsen kalte det «veldig arrogant» å gå utenfor kunsthistorikermiljøet.

Som vi vet har det gått aldeles utmerket siden. Aldri har Munchmuseet vært mer spenstig og energisk.

Rojal rystelse

Diskusjonen om kunstmuseene i Bergens valg av dronning Sonja som utstiller av egen og andres kunst, er et beslektet eksempel. Ut fra noen av reaksjonene virker det som om deler av norsk kunstverden gjennomgår sin største skandale og dypeste rystelse på veldig lenge, og den skyldige er Karin Hindsbo, nå nettopp tiltrådt som direktør for Nasjonalmuseet.

De som gir blaffen i båsene og mestrer flere uttrykk og områder, får oss ofte til å se virkeligheten på andre måter, skriver Knut Olav Åmås. Her er Karin Hindsbo og dronning Sonja ved åpningen av dronningens utstilling. Foto: Hommedal, Marit / NTB scanpix

Utstillingen gir seg ikke ut for å være uovertruffen i kvalitet eller skapt av en kunstner i internasjonal toppklasse. Den viser de utprøvende verkene til en person som nok har sett mer av og arbeidet mer energisk for norsk kunst og norske kunstnere i femti år enn noen andre i dette landet. Hvem og hva er hun påvirket av, hvordan tenker hun etter femti år i norsk kunstliv, hva samler hun selv av kunst?

Les også

  1. Portrettintervju med dronning Sonja: – Jeg tror det var litt lurt å få inn en helt vanlig borger i huset her

  2. Harald Stanghelle intervjuer kong Harald om verdensutviklingen

Utstillingen «Underveis» er ganske interessant, og vel så severdig som mange av de hundrevis av utstillinger jeg har sett i norske museer og gallerier. Anmeldelsene er sprikende, noen ganske positive, andre sterkt negative. Men selve det at museet har valgt å stille ut dronningens kunst blir angrepet av særlig mange.

NRKs alt nevnte Mona Pahle Bjerke er «krenket» av utstillingen. Imens besøker vanlige folk museet i strie strømmer.

Jeg ser én god begrunnelse for utstillingsvalget, og den er samfunnsmessig: Å kvittere tilbake til og takke – fra det offentlige Kunst-Norge – en 80-åring som ikke er proff kunstner på heltid, men som er en habil utøver i flere uttrykk, og som i hele sin aktive offentlige rolle er så suverent god til å skape forståelse og interesse for kunst og kunstnere generelt.

Det er ikke overraskende at de negative reaksjonene mot multimennesket dronning Sonjas utstilling er så sterke fra akkurat billedkunstnere (de positive holder kjeft fordi de vet at det ikke lønner seg å støtte Hindsbo i saken).

Billedkunstnerne er nok de utøverne som kjemper tøffest for anstendige inntekter og å kunne jobbe på heltid med sin profesjon. Men det er synd de ikke ser at dronningen som ingen andre er med på å styrke kunsten i det norske samfunnet gjennom å ha valgt nettopp dette feltet som sin tyngste profil. Hun har blant annet åpnet og snakket om hundrevis av utstillinger.

Den komitévurderte, stipendierte kunsten skapt av kandidatene fra kunstakademiene fyller jo alle andre rom i alle andre gallerier og museer kontinuerlig.

Disiplinerende dogmer

Forfatteren Hilde Susan Jægtnes erkjenner at Knausgårds innsats med å løfte frem nye sider ved Munchs kunst er fruktbar. Men i VG-kronikken «Hvor er det blitt av guttungen som påpeker at keiseren er naken» 1. juni, avskriver hun i praksis både den og KODE-utstillingen som forårsaket av spekulativt kjendiseri i de to kunstinstitusjonene.

Å gå så langt i å la oss disiplinere av båser og begrensninger gjør samfunnet fattigere, mange former for offentlige uttrykk mindre spenstige – og faren for å utdefinere noen som virkelig ser, tenker og skaper noe verdifullt desto større. For alle miljøer, fag og felter utvikler sine rigide dogmer og referanserammer, sine do´s og don´ts, som det er risikabelt å utfordre.

Men det er ofte fruktbart å prøve. Se og Hør-redaktør Knut Haavik gjorde en sterk innsats som medlem av Norsk kulturråd for noen år siden – ved å stille helt andre, gode spørsmål ut fra andre yrkeserfaringer.

Det er også verdt å minne om all den tunge faglige kritikken Edvard Munch ble utsatt for før han ble kanonisert: Han var en dårlig håndverker, hadde en tvilsom kunstnerisk stil og foretok uverdige valg av motiver.

Tre multimennesker

Jusprofessor Jon Bing var et godt eksempel på et multimenneske: tung jurist med viktige tillitsverv – og forfatter av science fiction og annen skjønnlitteratur. Både stringens og fantasi preget ham.

Det siste er også tilfelle for medisinprofessor Jan Vincents Johannessen – nyskapende sykehusdirektør og helseentreprenør, men òg utøvende kunstner og tekstforfatter. Musiker og forfatter Ketil Bjørnstad er et tredje eksempel.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Det er psykologisk fattbart at multimenneskene skaper motvilje og skepsis. De fleste av oss strever jo hardt nok med å mestre ett område, da blir det litt provoserende at noen boltrer seg på flere. Vi må bare se at de ikke er truende, de er inspirerende, selv om ikke alt de gjør er like godt.

Fusker i faget?

Språkbruken som rammer multimenneskene er ikke særlig flatterende: dilettant, amatør, fusker i faget. Men stopp – «amatør» er ikke så verst ord, betydningen er jo «en som elsker».

Før den moderne tids profesjonalisering var teologen Charles Darwin et eksempel på en amatør som revolusjonerte et annet felt, gjennom evolusjonsteorien.

Geniene er det langt mellom. Men det spørs om ikke profesjonstenkningen og spesialiseringen nå går så langt at vi trenger å åpne opp og gjøre grensene mer porøse.

For det går faktisk an å skape noe riktig bra, uten at det er det eneste du gjør.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Grundig journalistikk og arenaer for meningsutveksling er viktigere enn noensinne. Bli abonnent på Aftenposten i dag

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Kunst
  3. Kongehuset