Advarsel: Vi har en gammel hytte ved sjøen på Vestlandet. Denne teksten vil bære preg av det. For det fineste som finnes er å sitte på trappen på morgenkvisten med en kaffekopp og se hvordan livet langs fjæra begynner å våkne til, i skinnet fra duggdråpene.
Det nest fineste som finnes, er å sette seg i kajakken mens havoverflaten fremdeles sover, når det er blikk stille, og padle en tur mellom holmene. Kanskje letter hegren når den aner at kajakken nærmer seg. Kanskje ikke.
Av og til er andre oppe like tidlig. En fiskebåt kommer inn etter å ha tømt nattens teiner og garn. En familie bruker den stille morgenen til å komme et stykke av gårde på helgens båttur. De skal et sted.
Vannscooterkjøreren som dukker opp senere på dagen, skal ikke noe sted. Han skal kjøre i ring rundt holmen, og han skal kjøre i ring rundt seg selv for å treffe sine egne bølger. Støyende. Raskt. Uforutsigbart.
Bort med reglene
18. mai slo Regjeringen fast at vannscootere er omtrent det samme som en båt, en kajakk, en gummibåt, en seilbåt og en kano. Det er som å si at snøscooter er det samme som pulk, fjellski og skøyter. Det gjorde Regjeringen ved å oppheve det særlige regelverket for vannscootere. En evaluering slo i 2014 fast at det gamle reglementet riktignok sørget for at det ble tatt natur- og miljøhensyn. Men det tok ikke opp i seg sikkerhetsutfordringene knyttet til vannscootere. Svaret til miljøminister Vidar Helgesen (H) ble ikke å endre reglene, men å skrote dem. Nå kan kommunene lage regler lokalt, hvis de ønsker det.
Tvilende kommuner
Vanligvis, som da strandsoneloven ble endret, blir kommunene hoppende glade når de får muligheten til å bestemme den slags selv. Det er de ikke nå. Et flertall av kystkommunene uttalte i høringsrunden at de ikke ønsker denne regelendringen, eller frislippet som mange liker å kalle det. For i motsetning til Regjeringen, som mener «det ikke er behov for å forskjellsbehandle vannscooter og andre fritidsfartøy», mener mange kommuner at det er en forskjell. Regjeringen begrunner ikke særlig grundig hvorfor den mener denne forskjellen ikke er der.
Men uavhengig av om man er positivt eller negativt innstilt til vannscootere: Det er forskjell, kan vi melde fra kajakken. En vanvittig støy, som importørene riktignok lover blir lavere med ny teknologi, og selve hensikten med dem – lek og tøysekjøring – gjør dem annerledes. Slikt driver også enkelte båteiere med, men det er ikke hensikten med fartøyet. Spørsmålet er hvor avgjørende denne forskjellen er, og om den er stor nok til å overstyre enkeltmenneskers ønske om å kjøre vannscooter.
Det liberale dilemma
Det er ikke Regjeringens oppgave å sikre at jeg får drukket morgenkaffen i fred når vi er på hytten. Men det kan bli det hvis vi er mange nok som plages av støyen og villmannskjøringen. Regjeringen skal balansere enkeltmenneskers ønsker og frihet mot hverandre, og veie menneskers behov mot naturens og miljøets behov. Den skal håndtere det liberale dilemma.
Mange tenkere har befattet seg med dilemmaet filosofisk og idéhistorisk. I politikken veies interesser i denne rammen hele tiden. Det betyr at jeg ikke kan bli overrasket over å få politiet på døren hvis jeg har nachspiel og spiller høy musikk i tretiden natt til onsdag. Mine omgivelsers behov veier tyngre enn mine akkurat da. Og skulle jeg drømme om en hytte langt oppe på snaufjellet, uten naboer, men med bilvei helt frem, er det ikke sikkert det blir noe av. Vurderingen blir hvilke konsekvenser den hytten og veien får for dyreliv, biologisk mangfold og mange andre menneskers opplevelse av uberørt natur akkurat der.
Økt konfliktnivå langs kysten
Eksemplene er relativt enkle å forstå, selv om konklusjonene ofte oppfattes som urimelige av den enkelte. Vannscootereksempelet er visst ikke så enkelt. Noen kommuner, som Asker, mener det er greit å oppheve særreglene for vannscooter, fordi de mener å kunne håndtere det lokalt. De har gode regler allerede. Andre ønsker seg et nasjonalt regelverk fordi utfordringene er så like i hele landet. Det mener Bergen og Bærum. Mange høringsinstanser, deriblant NHO Reiseliv, er opptatt av at økt bruk av vannscooter øker konfliktnivået langs kysten. Høringsuttalelsene speiler en frykt, også i kystkommunene som vil håndtere dette med egne regler, for at tilfredsstillelse av vannscooterkjørerens behov kræsjer med mange andre hensyn.
Brå endringer
Regelendringen kom brått, så brått at mange kommuner ikke har fått mulighet til å utvikle lokale regler før sommeren. Det kan føre til flere ting. Det ene er at vannscooterne nå øker kraftig i antall, og at alle bange anelser slår til. Vi får mer scooterkjøring, tett på land i høy fart. Det påvirker åpenbart alt annet levende i samme område. Men det kan også bety at de lokale reglene, når de først kommer, blir ekstra strenge fordi erfaringene med noe som minner om frislipp er så dårlige.
Mange vil følge med fra bryggene, med eller uten kaffekopp, i sommer. For dette tilnærmede frislippet er et eksperiment som blir morsomt for noen. Og veldig lite morsomt for mange.