Med historiens blikkbokser på slep Ingrid Brekke

Mange tyskere sliter med å venne seg til at 94 representanter fra ytre høyre sitter i Forbundsdagen. 9. november er ubehaget ekstra stort.

Alternativ for Tyskland (AfD) hadde all grunn til å juble over oppslutningen på 12,6 prosent og debuten som parlamentarisk parti på riksplan etter valget i september.

Nå strever de litt mer: To av representantene, deriblant en av partilederne, har forlatt partiet. Personkabalene er trøblete. Det er vanskelig å få ansatt nok kvalifiserte folk.

Men AfDs praktiske utfordringer er for ingenting å regne sammenlignet med hvor hardt det er for mange tyskere å svelge at høyrepopulistene har gjort sitt inntog i Forbundsdagen.

Den tidligere utenriksministeren Joschka Fischer (fra De grønne) sa nylig i et intervju med Der Spiegel at AfD står i tradisjonen fra nazistene. – Det er mange av de aktive medlemmene og i AfDs ledelse som snakker og tenker som nazister. Gauland (en av partiets toppkandidater, journ.anm.) vil «ta tilbake» «vårt land» og «vårt folk». Ja hallo, kjenner vi det ikke igjen? Jeg hadde håpet og trodd vi var kommet lenger samfunnsmessig. Men vi må erkjenne: De er her igjen.

Velger provoserende ord bevisst

Fischer er langt fra alene om denne følelsen av tilbakegang. Mange er lei seg, sinte og fortvilet – og nettopp i dag, 9. november, blir det snakket ekstra mye om AfD og hva de representerer.

9. november er datoen for Krystallnatten (betegnelsen kommer av alt det knuste glasset etter at butikker og synagoger ble angrepet) i 1938, da nazistene startet de voldelige angrepene på jødene i Tyskland og Østerrike. Dagen er offisiell minnedag for nazismens ofre og markeres over hele Tyskland, også i Forbundsdagen.

Selv ville jeg ikke kalle AfD for noe så smalt og klart definert som nazister – partiet er en brokete forsamling høyrepopulister der omtrent en tredjedel av medlemmene vanligvis kategoriseres som høyreekstreme.

Men AfD føles som nazister for mange tyskere. Partiets ledere flørter med disse assosiasjonene og bruker bevisst ord som har historisk resonans, slik Fischer påpeker i sitatet lenger opp.

Nevnte Alexander Gauland har også sagt at tyskerne har rett til å være stolte over hva soldatene deres bidro med i to verdenskriger. Et annet eksempel er representanten Jens Maiers utsagn om at tyskernes bearbeidelse av fortiden er en «skyldkult».

Den absolutte grensen

Å være skeptisk til islam og for en streng innvandringspolitikk er like stuerent i Tyskland som i Norge. Men tyskerne er godt skolert i hvordan nazistene snakket og hva som regnes som nasjonalistisk språkbruk. Grensen går ved ufarliggjøring av nazismen.

Slik forklarer forfatteren Wolfgang Büscher fenomenet i den danske journalisten Jesper Vinds ferske bok «Det nye tyske høyre»: «Den tyske høyrefløyen har et problem som andre europeiske høyrepartier ikke har: Nasjonalsosialismen rasler etter dem som en blikkboks barn har bundet til halen på en katt».

Dette skjønner de også selv. Ytre høyre-ideologen Götz Kubitschek sier et annet sted i boken at «Hvis AfD vil vinne den følelsesmessige kampen om de tyske hjerter, må de ikke problematisere den tyske skyld».

Historie er personlig

De aller fleste tyskere er nemlig personlig berørt av den annen verdenskrig, også representantene i Forbundsdagen: Wolfgang Schäuble, kristeligdemokrat, tidligere finansminister og nå parlamentspresident, ble med nød og neppe reddet som toåring da huset familien var i, ble bombet av de allierte. Beatrix von Storch, representant for AfD, er barnebarn av Hitlers finansminister, dømt til ti års fengsel i Nürnberg-prosessene. Den sittende sosialdemokratiske utenriksministeren Sigmar Gabriels far var en troende nazist som til sin død i 2012 plaget omgivelsene med høyreekstrem propaganda.

Derfor føles det ekstra dramatisk at landets offisielle historiesyn utfordres fra innsiden av parlamentet. Kalde analyser om at Tyskland er i ferd med å bli et normalt (hva nå det er!) europeisk land med et betydningsfullt høyrepopulistisk parti, overser denne personlige dimensjonen.

Ingen kommer unna

Datoen 9. november rommer kompleksiteten i den historie tyskerne må fortsette å takle og leve med. Det er minnedagen for Krystallnatten, noe de ærer både ved å tenke på ofrene og ved å ta det nedarvede ansvaret som forbryternes nasjon. 9. november er også datoen da den første republikken ble kunngjort i 1918, og det er datoen for Hitlers kuppforsøk i 1923. Sist, men ikke minst, markerer datoen en stor gledesdag: Murens fall i 1989.

Alternativ for Tyskland kommer til å fortsette å provosere med revisjonistiske utspill både i og utenfor Forbundsdagen. Motstandere håper at splittelsen øker og at partiet faller fra hverandre av seg selv.

Inntoget i parlamentet medfører en sentralisering av partiet og tilførsel av store økonomiske ressurser. Om AfD klarer å bruke dette til å skape seg en mer varig plass i det åpne rommet til høyre for kristeligdemokratene, avhenger ikke minst av hva de gjør med sine høyreekstreme.

Historiens tyngde er ikke noe som kan velges bort.