I Norge satte spaltistene Mina Adampour, Bjørn Stærk og medisinstudent Warsan Ismail i gang en stor debatt om #norskrasisme.
I Frankrike – menneskerettighetenes hjemland – har skytset i lengre tid vært rettet mot Christiane Taubira, opprinnelig fra fransk Guyana, og dermed ikke hvit nok for enkelte. Det kulminerte med coveret på det ekstreme høyrebladet Minute, som omtalte justisministeren som «smart som en ape, Taubira har funnet bananformen».
Nasjonal Fronts ærespresident Jean-Marie Le Pen kalte henne «antifransk», og påsto at hun var utnevnt fordi hennes hudfarge ville beskytte henne hvis hun kom med «ikke akseptable» forslag. Hatet slo ut mot Taubira, som nå har ikke mindre enn ni livvakter.
Justisministeren er en ny skyteskive, men rasismen er alt annet enn ny i Frankrike, og vokser faretruende. Rasistisk ideologi har alltid vært der, bare feid under teppet. Bølgene etter Dreyfus-saken skvulper fremdeles.
Justismordet mot den fransk-jødiske offiseren Alfred Dreyfus engasjerte langt utenfor Frankrikes grenser, og splittet samfunnet i årevis. Både Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson erfarte det etter at de forsvarte den uskyldig dømte.Kolonialismen har også satt sine spor. Følelsen av å bli behandlet annerledes enn hvite franskmenn er særlig sterk blant unge i forstedene. Men også Liverpool-spilleren Mamadou Sakho klager over å bli kalt «ape».
Europas mest rasistiske
Rasismen har alltid eksistert i Frankrike. Ifølge en spørreundersøkelse foretatt av Washington Post er landet faktisk et av de mest rasistiske i Europa.
På mange måter er den nå mer åpenlys enn noensinne. Ikke minst gjennom sosiale medier, der det er lettere å være anonym. Le Pens Nasjonal Front har vært medvirkende til å slippe den ut i dagslys, men har på ingen måte enerett. Tvert imot hevder datter Marine Le Pen at partiet ikke lenger er rasistisk, etter å ha fjernet de verste typene fra offentlighetens lys.
Men den største forandringen i den senere tiden er nettopp at rasismen nå tåler dagslys.
I Frankrike er rasistiske meninger straffbare, men det forhindrer ikke hverdagsrasismen fra å blomstre som aldri før. Akkurat slik som Warsan Ismail og andre opplever den i Norge.
Demonstrasjon i dag
Rasisme kommer ofte av selvforakt. Man hater andre fordi man ikke tåler seg selv. Eller man kaller andre aper fordi man ikke liker sitt eget speilbilde.
Da er det ikke lenger noe som holder tilbake «dette syke vesenet som kjeder seg i bunnen av mennesket, som venter på det rette øyeblikket til å komme ut og spytte på en person som ikke har samme hudfarge eller er annerledes», sier den marokkanske forfatteren Tahar Ben Jelloun.
Neste lørdag vil han demonstrere under mottoet «Vi er alle aper. Nå er det nok». Hittil har 100.000 undertegnet appellen.
Les også: