Kommentar

Raseriet etter Panama Papers | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør
TILLIT: Den islandske statsministeren trenger ikke å bryte loven for å tape tillit og utløse raseri.

Noen klarer alltid å unndra seg skatt. Det betyr at andre må betale mer. De andre er i ferd med å bli sure nå.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mye av det som skjer i og gjennom skatteparadisene er lovlig.

Det er lov å betale langt mindre skatt enn i Norge for personer eller selskaper som ikke skattepliktig til Norge.

Det er lov å opprette selskaper for å håndtere internasjonal vare— eller pengeflytting.

Det store spørsmålet er om inntektene oppgis og beskattes der de skal beskattes, og om personene som står bak selskapene er kjente eller anonyme.

  • **Dette er Panama Papers:
Les også

Tidenes største journalistiske prosjekt avslører hvordan statsledere og politikere i hele verden gjemmer bort milliarder

**
Sjefredaktør Espen Egil Hansen:

Les også

«Materialet kaster lys over hele spekteret av lyssky virksomhet»

Hemmeligholdet viktigst

For noe av det som skiller skatteparadis fra andre land og paradis, er nettopp muligheten for å opptre anonymt.

Slik blir det vanskelig å finne ut hvem som står bak selskaper og pengestrømmer. Andre land får i for liten grad innsyn i hvordan egne borgere benytter seg av skatteparadisene, og klarer dermed ikke å finne ut om noen driver med ulovlig skatteunndragelse.

Her er kjernen i problemet, i tillegg til at internasjonal kriminalitet har denne typen hemmelighold som en del av sin forretningsmodell.

Norske skattemyndigheter vil vite mer:

Les også

SISTE: DNB-avsløringen: Skatteetaten vil ha tilgang til Panama-dokumentene - Finanstilsynet ber om redegjørelse

Kappløpet mot bunnen

Men først: Skattekonkurranse og det såkalte «race to the bottom» har utviklet seg til noe som ligner en naturlov, altså noe det er så å si umulig å gjøre noe med.

Det betyr ikke at ikke mange land har prøvd, sultne som de er på skatteinntekter. Men siden skatteparadisene begynte å utvikle seg for snart 100 år siden, har de fleste forsøk vært fåfengte.

Begynner et land å stramme inn på skatteprivilegiene, dukker det straks opp en ny, eksotisk adresse som kan ta i mot alle som vil unngå skatt, eller minimere skatt.

Les også

Mister du oversikten? Her får du listen over Panama Papers-avsløringene

Skattereformen en del av konkurransen

Skattekonkurranse er mye mer enn skatteparadis.

Et hvert land avgjør selv hvilket skattenivå og skattesystem det vil ha, og slik må det være.

Men det gjør at det blir en konkurranse mellom land som bruker lavere skatt for å tiltrekke seg selskaper og investeringer, og dem som holder igjen fordi de ikke ser hvordan de skal klare seg uten skatteinntektene.

Myndigheter i mange land erkjenner sin egen maktesløshet ved å redusere skatt på kapital— og eierinntekter, samtidig som lønnsmottakere må betale det samme eller mer.

Premisset for vår egen skattereform er nettopp at denne skattekonkurransen finnes.

Den er grunnen til at selskapsskatten settes ned. Den er grunnen til at norske redere lever i et globalt skatteparadis, der også Norge er med. Pengene og verdiene flyttes dit skatten blir lavest.

Det er et konkurransefortrinn for et selskap å få beholde mer av overskuddet sitt enn konkurrentene får. Det er lovlig.

Lønnsmottakerne betaler

Dette hadde knapt vært et problem hvis ingen trengte skatteinntekter. Men når skatten settes ned ett sted, må i hvert fall en del av pengene hentes fra et annet sted.

De hentes fra deg og meg, vanlige skattebetalere, de som ikke kan flytte penger til Sveits, Panama eller Irland.

Eller – som er saken for land med dårlig utviklede skattesystemer – når skatt skal innføres, for at sykehus, skoler og veier skal finansieres, tilfaller skatteregningen kun dem som ikke kan flytte pengene sine, altså vanlige folk.

Raseriet bygger seg opp

For oss som har gode skattesystemer, som henger godt sammen med gode velferdsordninger, kan lavere skatt på selskapenes overskudd være til å leve med hvis vi tror det bidrar til å sikre aktivitet, arbeidsplasser og nye skatteinntekter.

Men det er mye vanskeligere å akseptere det når vi, lønnsmottakerne, må betale mer fordi noen av de aller rikeste blant oss klarer å lure unna penger som ellers ville blitt beskattet, altså skatteunndragelse.

Derfor kommer Panama Papers til å utløse raseri i mange land, ikke minst der politikerne som krever skatt fra folk selv lurer unna penger.

Raseriet vil forsterkes av at det ble et internasjonalt mål å åpne opp skatteparadisene etter finanskrisen i 2008 og 2009.

På et toppmøte i juli 2009 besluttet G20-landene at det skulle bli slutt på lukketheten i bankverden. Skatteparadiser og såkalt offshorefinansiering har siden stått på agendaen i mange land.

En del har da også skjedd, og noen av «verstingene» er blitt tvunget til å åpne opp noe mer. Det skal være vanskeligere å opprette selskaper anonymt, for eksempel, og sveitsiske banker er blant dem som har hjulpet andre lands myndigheter til å få oversikt over skatteunndragelser.

Setter fyr på debatten

Likevel, økonomen Gabriel Zucman skriver i boken The Hidden Wealth of Nations: The Scourge of Tax Havens at verden aldri opplevd at en større andel av den samlede formuen har vært plassert i skatteparadiser. Hele åtte prosent, eller 7,8 billioner dollar, er hans estimat. Det er omdiskutert, som alle slike estimater, men hans poeng er at andelen øker tross ambisjoner om det motsatte.

Uavhengig av om Zucman har rett vil Panama Papers sette fart i debatten om internasjonal skattekonkurranse, skatteplanlegging og skatteunndragelse. Bare det siste er ulovlig.

Men de to andre har også konsekvenser.

Mer om avsløringene:

Les også

  1. Næringsminister Monica Mæland om Aftenpostens DNB-avsløring: - Bankledelsen sa at de ikke visste noen ting

  2. - Finanstilsynet har sviktet

  3. Her ser de statsministeren bli konfrontert med skatteparadis-avsløringer - i dag går de ut i gatene for å felle ham

Les mer om

  1. Panama Papers
  2. Kultur
  3. Panama papers