Tulledemokrati i kommunereformen | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen

På sitt verste er folkeavstemning et bedrag, der folk lures til å tro at de bestemmer over egen fremtid.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Solberg-regjeringens kommunereform endte med at tallet på kommuner ble redusert fra 428 til 354. Det ble et greit resultat, hverken for dramatisk eller for puslete, selv om mange av oss håpet på større endringer. Sannsynligvis kommer reformen til å fortsette litt under radaren. I så fall er det å håpe at lokalpolitikerne bruker mer redelige verktøy enn manipulerende og tafatte folkeavstemninger.

I en fersk rapport fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) gjennomgås folkeavstemningene knyttet til kommunereformen. En hovedkonklusjon er at for få av dem som deltok i avstemningene fikk vite hvilke alternativ de skulle forholde seg til. Nesten en tredjedel av de 221 avstemningene foregikk uten at velgerne fikk presentert klare alternativer. Andre steder var alternativene absurd mange. Flere av kommunene avholdt avstemninger med usedvanlig ledende spørsmål, som Sømna i Nordland: «Vil du beholde Sømna som egen kommune?», var det eneste spørsmålet. Tja, hva svarer man da, når alternativene ikke finnes, eller når bildet av hva en ny kommune kan bli ikke skisseres? Da svarer man ja, noe nesten 90 prosent av innbyggerne også gjorde.

Les hele saken med abonnement